Ba’al


På Bibelsk gammel testamentlig tid var en av de store religiøse bevegelsene som truet den israelittiske tro, Baal tilbedelsen.
Guden Baal ble tilbedt under flere navn og var vanlig blant kaananittene og de omliggende landene. Bibelen forteller om Guds fortvilelse når Guds folk begynte å blande inn Baal dyrkelsen med Guds dyrkelsen. Mange steder tok Baal dyrkelsen helt over.

Arkeologiske funn har bekreftet det Bibelen forteller om denne religionen og har endog funnet Baal statuer med gullet enda hengende på seg.

På de gamle språkene ugaritisk, fønikisk, hebraisk, 
amorittisk og aramaisk betydde ordet ba'al "eier" eller  
"ektemann".  Dette var også utrykk Bibelens Gud 
brukte på seg selv (Jer.31:32).
I den annerkjente verdslige religionen på Bibelsk tid 
var det vanlig å ha flere guder i myteologien. 
Den verdslige religionen virket ofte
som en økumenisk sammenblanding av lokale og større guder og gudinner.
De var ikke fiendtlige til å godta andre små-byers egne guder. Det var derfor
ikke komblisert for andre folk å godta Israels gud så lenge Han kun var en av
flere og de også fikk godkjent sine guder. Israel var delt opp i to riker, syd og
nord-riket. Syd-riket ble kjent som Juda og Nord-rike som Israel. Mens Nord-rike 
godtok denne verdslige gudeforståelsen og blandet den Bibelske Gud inn i den verdslige
 gudemytologien, forsøke Syd-riket (Juda) gjentatte ganger å motsette seg
dette til tross for at de flere ganger hadde konger som tok del i sammenblandingen.

Den Bibelske Gud sto som kontrast til dette verdslige gudebildet og brøt med harmonien i gudetilbedelsen til landene rundt. Derfor ble Guds
profeter sett på som smålige og fiendtlige til fred. De hevdet at Bibelens Gud kun godtok tilbedelsen av Han og ingen andre. Og at den
sammenblandingen av guder de andre folkeslagene hadde var løgn og ville hindre dem fra å bli frelst. Det første og det andre budet i ti-budsloven forbød å tilbe noen andre guder eller å lage gudebilder verken av Gud selv eller andre guder. (2.Mos.kap.20) Moseloven var streng imot gude-fellesskapet. Lovene forbød å nevne navnet på andre guder (2.Mos.23,13) og ikke ta del i religionsdyrkelsen eller tradisjonene til de andre folkeslagene (2.Mos.34,14-16). Gud ba dem og å rive ned avgudsalteret til andre guder og ikke tillate avgudsprester i landet. (2.Mos.34,13) Dette gjorde at de som fulgte Moseloven virket mer intolerante på det verdslige samfunnet og det bidro også til Israels upopularitet.  Så nord-riket fulgte ideologien til

Baal relief funnet i ruinene av byen Ugarit. Han holder en lyn-bolt i hånden og et tre-spyd i den andre.

samfunnet rundt og blandet sin Gud med de andres guder ved å vise aksept. Baal ble ofte sammenlignet i denne blandingen med Israels Gud selv og det bidro til at Baal dyrkelsen tok
overhånd i riket. Gud sendte flere profeter til dem og advarte dem at Gud ville forkaste dem om de fortsatte å blandet Hans sannhet med løgn. Det Bibelske er at det kun finnes en
Gud(Gudom) som har skapt verden og resten av religionene og gudene er bedrag brukt for å få mennesker vekk fra lovlydighet til Gud. Bibelen forklarer at disse gudene egentlig var demoner og ved å kalle på dem så kalte man på demoner: “De ofret til åndemaktene, som ikke er Gud, til guder som de ikke kjente, nye og nylig oppkommet, som deres fedre ikke fryktet” (5.Mos.32,17).  Problemet igjen var at de forskjellige gudene representerte en ideologi som fikk mennesker til å forbryte seg mot Skaperens lov.

Ved et tilfellet sender Gud dem profeten Elia som på Karmel fjellet kom med følgende budskap: “Da trådte Elias frem for alt folket og sa: Hvor lenge vil I halte til begge sider? Dersom Herren er Gud, så følg ham, og dersom Ba’al er det, så følg ham! Men folket svarte ham ikke et ord” (1Kong 18:21). Deretter utfører Gud et stort mirakel og lar ild komme ned fra himmelen for å vise at det er Han som er ekte Gud. Selv om mange ikke vil bli del i det de opplever som en stigmatiserende og ekskluderende gudsdyrkelse sier Gud om folket: “Men jeg vil la syv tusen bli tilbake i Israel, alle som ikke har bøid kne for Ba’al, og alle som ikke har kysset ham med sin munn” (1Kong.19:18). Guds kamp med Baal dyrkelsen er omtalt flere
steder i Bibel historiene. Gud hadde lovet folket at om de holdt seg unna den verdslige gude-forståelsen så skulle  han: velsigne dem med brød og vann, ta bort sykdom fra dem, sørge for ingen tidlige fødsler, ingen barnløshet, høy levealder og jage vekk deres fiender. Folket følte isteden trygghet ved å vise godkjennelse til gudsdyrkelsen til folkeslagene og på den måten
bli en del av det større fellesskap. Det ble trodd at alle gudene representerte samme gud og de derfor like gjerne kunne følge resten av samfunnet. Senere fulgte Kongeriket Juda etter, og selv etter gjentatte reform forsøk på å fjerne sammenblandingen der, fortsatte de bare i samme tankegods som folkeslagene. Resultatet var at Gud trakk tilbake sin beskyttelse, og både Nord-riket og Sør-riket ble inntatt og ødelagt.

Fordi mange av avgudene ble kalt med samme navn og titler som Gud ga Gud flere kjennetegn på om det var den ekte Gud de tilba eller en falsk “Herre”.
Fordi navnet til Gud kunne misbrukes var det lydigheten til Guds lov som var tegnet på om de var sanntroende eller ikke. Gjennom hele Bibelens historie er Guds loven selve stridkjernen i konflikten mellom godt og ondt. Helt siden slangen forførte Eva til å bryte Guds befaling. Derfor, da fiendens bedrag var knyttet til å få folk til å være ulydig mot Gud var alltid
den falske gudsdyrkelsen knyttet til forkastelse av deler eller hele Guds lov. Abraham ble kjennetegnet med sin lydighet (1.Mos.26:5), Israel likeså (5.Mos.11 osv), hvis de skulle vurdere hvem som talte sannheten skulle også loven brukes som målesnor (Jes.8,20), om på hvem prester som Gud virkelig hadde sent (Mal.2,7). Hele det Gamle Testamentet vitner om det samme, mange misbrukte Guds navn til egne ideologier og mytologier, men tegnet på hvem som representerte Gud var alltid den som respekterte Guds lov.
I det nye testamentet var det derfor viktig for Jesus å påpeke gjentatte ganger, at selv om Han ikke overholdt tradisjonene prestene hadde laget rundt Guds lov, så overholdt Han Guds lov og tegnet på om Hans folk virkelig representerte Han var om de gjorde det også (Joh 15:10). Jesus sa det kom til å være mange falske “Kristuser” altså flere ideologier og religioner med Hans navn. Men Han sa og at ikke alle som sa “Herre, Herre” representerte Han, men kun de som var kjennetegnet ved å holde Guds bud (Matt.7,21-23). I vers 23 er ordet ofte oversatt “urett” men grunnteksten sier de som “løser seg fra loven” eller “uten lov”. Altså mennesker som bruker Jesu navn men ikke holder Guds bud.
Både apostlene og Johannes bekrefter at loven fortsatt er tegn på om noen er sann-troende eller misbruker Kristi navn. “Den som sier: Jeg kjenner ham[Jesus], og ikke holder hans bud, han er en løgner, og i ham er ikke sannheten” (1Joh 2:4). “Kjenner Han”, altså representerer Han.

Den siste boken i det nye testamentet avslører også en verdensomspennende religiøs økumenikk (Åp.13,8; 18,3) og at de som kjennetegnes som Guds sann-troende er
kjennetegnet med å ha både Jesu tro og Guds bud. (Åp.14,12 & 12,17)

Så baal problematikken er like aktuell i dag hvor mange kaller Jesus “Herre” men de representerer forskjellige ideologier. Og den sanne er som alltid gjennom hele Bibelen kjennetegnet ikke ved navnet men ved lovlydighet sammen med troen.


 

Tags: , , , ,

No comments yet.

Leave a Reply