Endetidsmenigheten etterfølger av menigheten i ødemarken. Del.24

«Hvem er hun som kommer opp fra ødemarken og støtter seg på sin elskede»,
Salomos Høysang», 8:5.
Det var en stor dag da menigheten til slutt kom ut av ødemarken. Hun hadde
gjort sin oppgave og vært trofast i den gjerning Gud ga henne. Hun kom ut for å
legge sannheten, skatten hun hadde kjempet for, ned ved føttene til «levningen»
eller «resten», som er Guds menighet for den siste tid.
Striden hadde vart lenge. Det hadde ikke vært en «trettiårskrig» eller en «hundre-
årskrig», men en 1260 års lang kamp for sannheten mot dens fender. Krigen hadde
vært grusom for Guds menighet, og selv om den ikke hadde fred fra stridighetene,
hadde menigheten hele tiden fred med Gud. Torturkamrene, lenkene, kjetterbålene
og det harde slitet som usle slavearbeidere, hadde blitt tvunget på henne. Men som
en seirende menighet, hva hadde disse troende vunnet for ettertiden? Belønningen
var frihet, opplysning og rett til å tilbe Gud i samsvar med egen samvittighet.
En falsk ide formidles av mange moderne skribenter, iherdig lansert av ideologiske
interessegrupper, nemlig at pavekirken er den sanne forbindelseslinjen mellom
apostelmenigheten og dagens kristendom. Blant personer som ikke har noen

kristen tilhørighet, men også blant protestanter, sirkulerer mye feilinformasjon.
Som en moderne, men kunnskapsløs forfatter våger å skrive: «Protestantismen
må aldri glemme at dens tro ble overlevert gjennom katolisismen. Den romersk
katolske kirke utgjør den eneste forbindelsen gjennom mange hundre år mellom
den moderne verden og de første kristne. (l)
Denne boka har forsøkt å vise at det var menigheten i ødemarken, i løpet av
Bibelens profeterte 1260 års tidsperiode, som utgjorde den eneste riktige kristne
forbindelsen mellom apostelmenigheten og vår tid. Det er disse troende vi må takke
for at Bibelens rene lære ble bevart og videreført gjennom den mørke middelalder.
Vi burde ikke gi kredit til pavemakten, som har plassert sine tradisjoner over
Bibelen, men til de trofaste menighetene som gjennom mange år med mørke,
holdt fast på apostlenes forkynnelse og tok vare på deres uforfalskede oversettelse
av Guds Ord. Denne boka prøver å gi anerkjennelse til de glemte fortidens helter
av den ekte kristne menigheten.

 

Tiden i ødemarken avsluttes.


I Hab. 2:3 leser vi: «For ennå må synet vente på sin tid». Gud arbeider etter sin
timeplan. Han har gitt hver tidsperiode sin spesielle funksjon. Himmelens stjerner
er gitt oppgaven å markere tidspunktene for profetiene. Han som styrer himlene,
vokter også de hemmelige åpenbaringene. Opprinnelsen, veksten og utbredelsen
av den sanne menigheten i England og resten av Europa, men også i Afrika og
Asia, følger Guds plan.
Da 1260-års profetien utløp, la Guds menighet fra seg sitt liv i ødemarken, og
kunne igjen undervise (profetere) «mange folk og nasjoner og tungemål og konger»,
Åp. 10:11. Det var umulig å holde tilbake eller miste Guds «tidsperiode». Da den
enestående kjeden av profetier ble gitt profeten Daniel, markerte engelen Gabriel
på en spesifkk måte, nettopp avslutningen på den 1260 år lange tidsperioden.
Tiden var kommet da Herren ville gi lys over de guddommelige forutsigelsene.  «Men du Daniel» sa han: «Gjem disse ord og forsegl boken inntil endens tid. Mange skal fare omkring, og kunnskapen skal bli stor», Dan. 12:4. Hva var
betydningen av uttrykket «endens tid»? Avslutningen på de 1260 årene, var ikke
avslutningen på all tid. Det er tydelig at dette uttrykket var ment å beskrive den
relativt korte tiden mellom avslutningen på den 1260-års lange perioden, og
verdens ende. I løpet av «endens tid» ville Guds menighet åpenbare for verden
det som Gud hadde vist sine profeter. Dette alene demonstrerer at menigheten
hadde avsluttet sin tid i ødemarken.
I synene Gud ga profeten Daniel, ble han vist en løve, en bjørn, en leopard og et
monsterdyr med ti horn. Disse ble etterfulgt av et lite horn som ble sagt å kjempe
mot Guds folk og at makten også ville fortsette med det i 1260 år. Også andre
kjeder med syner ble vist profeten. Alle disse synene, sa engelen til profeten Daniel,
representerer en etterfølgende rekke av kongeriker og overveldende hendelser som
ville påvirke menighetens historie.
«Endens tid» signaliserte derfor tiden da ingen flere tidsprofetier ville begynne
og tiden da endetidens profetier ville bli forstått. Men det kan også være tiden
da menigheten ikke lenger skulle forkynne med symboler og lignelser, men med
et klart budskap og med advarsler om profetienes oppfyllelse.
Både Jesus, profeten Daniel og apostelen Johannes, la stor vekt på alle trengslene
som var knyttet til tidsperioden på 1260 år. Jesus sa: «For da skal det bli en trengsel
så stor som det ikke har vært fra verdens begynnelse til nå, og heller ikke mer skal
bli. Og dersom disse dager ikke ble forkortet, ville intet kjød bli frelst! Men for
de utvalgtes skyld skal disse dager bli forkortet», Matt. 24:21.22.
Vi kan merke oss at Jesus to ganger nevner «disse dager». Det faktum at makten
symbolisert med «hornet» i Daniel 7:25, ville bli tvunget til å avslutte sin forfølgelse
av Guds folk når de 1260 årene kom til ende, viser et opphør fra trengsler for
den forfulgte menigheten. Kristus forutsa at forfølgelsene ville avta. Derfor kan
vi lese i Johannes Åpenbaring, at denne trengselen ville ta slutt når et dødelig sår
rammet undertrykkeren, Åp. 13:3. Før vi prøver å fnne ut hva som menes med
uttrykket «disse dager» i bibelteksten, må vi forholde oss til hvor lang tidsperioden
er. Johannes skriver at forgården i templet «skal tråkke ned den hellige stad i førtito
måneder». Videre står det: «Og jeg vil gi mine to vitner å profetere i ett tusen to
hundre og seksti dager», Åp. 11:2.3.
Ved å kalkulere, som Bibelen lærer, at en måned er 30 dager, blir 42 ganger 30
nøyaktig 1260. Hva betyr Kristi påstand om «en stor trengsel» i kapittel 24 i
Matteus evangelium? Det har gjennom historien vært tre store trengsler for den
kristne menigheten. Den første varte til Jerusalems ødeleggelse i år 70, og beskriver
tidsperioden da jødene forfulgte de troende som var Jesu etterfølgere. Den andre
trengselen varte til år 325. I løpet av denne tiden forfulgte de hedenske romerske
keiserne Guds barn. Den tredje trengselen var under forfølgelsen i de 1260-
årene, (en tidsperiode som er nevnt syv ganger i Bibelen), da den politisk/religiøse
pavemakten forfulgte «menigheten i ødemarken».
En grundig vurdering av de ulike sidene av Kristi profeti i Matt. kapittel 24, viser
at uttrykkene «disse dager» og «stor trengsel», refererer til den omtalte 1260-års
perioden. I Dan. 11:31- 35, når profeten henviser til den samme «store trengsel», gir
han perioden en begynnelse fra tidspunktet da «den ødeleggende styggedommen
settes opp» (blir etablert), eller da pavedømmet ble gitt selvstendig politisk og
religiøs dominans, vers 31, og avsluttes ved «endens tid» vers 35.
Da profeten tidligere (Dan. 7:25), beskrev den samme undertrykkelsen av Guds
folk, begynte den samme tidsperioden når det tredje av de tre hornene ble fernet.
Året 538 var tidspunktet for denne hendelsen. (2) Under den mørke middelalder,
ble ikke Guds rene og sanne menighet favorisert av prinser og konger, men ble i
stedet hele tiden forfulgt av pavekirkens ulver i fåreklær. Under disse 1260 årene
i ødemarken, gikk ikke den sanne menigheten i kompaniskap med styresmaktene
for å etablere en statskirke. Menigheten var heller ikke kledd i de fne klærne

til det det styrende politiske hierarkiet. Hvis denne menigheten hadde tilpasset
seg en politisk kirke, som var gjennomsyret av hedenske tradisjoner, kunne ikke
Frelseren latt henne oppleve en trengsel så stor at hun ikke ville ha overlevd om
denne tiden ikke ble forkortet. De ubeskrivelige lidelsene i løpet av årene som
den «store trengsel» varte, ble stadig verre etter som pavekirken fkk mer makt
over rikene nevnt i profetien.
Da tiden var kommet for det berømte «laterankonsilet», arrangert i Roma i 1215,
ble fl ere nasjoner tvunget inn i forfølgernes maktsystem. Under tiden til Claudius
fra Turin (år 800) og hans ledelse av Guds folk i ødemarken, var denne menigheten
sterk. I det vi kommer til det tiende og ellevte århundre, kan vi se at protesten
mot undertrykkelsen ble stadig mer tydelig blant de sanne kristne i Europa. De
ble alle feilaktig anklaget for «manicheisme». (Oversetternes anmerkning: En
form for dualistisk gnostisisme som mente at sjelen var en guddommelig gnist
og bodde i en kropp som den måtte frigjøres fra.)
Det var Albigensernes solide arbeid og pavekirkens behandling av dem, som slo
alarm om katolisismens overgrep, og som ledet til «Laterankonsilet» i 1215. Dette samme året vil
også bli husket som året da Magda Charta, det første trinn for etableringen av en konstitusjonell
regjering ble vedtatt av Englands baroner. De demokratiske frihetsprinsippene som en økende
bibelforkynnelse gjorde synlig, hadde begynt å påvirke politisk tenkning.
Fra 1215 ser vi også en voksende forfølgelse fra den katolske kirke, noe som ga menigheten
i ødemarken en stor utbredelse i mange land. Igjen kan vi se at martyrenes blod forårsaket en
vekst for Guds folk. To eksempler på nettopp dette kan nevnes. Valdenserne og

menigheter som trodde som dem, selv om de ble gitt andre navn, var spredt i hele
Europa. Bevis for dette, av Mosheim, har allerede blitt sitert. Før Martin Luthers
tid, var det skjult i omtrent alle land på kontinentet, mange som bevarte prinsippene som var forkynt av valdenserne, Wycliffe og Hus. Vi har også i tidligere kapitler sett spredningen av den
sanne menigheten i Syria, Persia, India, sentral Asia, Kina og Japan.

 

Viktige årstall i kirkehistorien.

Hjemmet til John Hus


Bibelen gir flere serier med profetier som er parallelle med profetien om de 1260 årene. Fire årstall står ut som
spesielle mot slutten av denne tidspe
rioden. På en måte forårsaket disse hendelsene at menigheten i ødemarken ble
mer synlig. Disse årstallene er 1453, da Konstantinopel ble erobret av Tyrkerne.
1483 da reformatoren Martin Luther ble født. 1492 da Columbus oppdaget
Amerika og 1491 da Ignatius Loyola ble født. Den nye æra som ble innledet av
hver av disse hendelsene, kaster et lys på prosessen som forårsaket at menigheten
i ødemarken til slutt kom ut fra sitt skjulested.
Førti år før Columbus oppdaget den nye verden, var det som om Europa først
oppdaget den gamle verden. Skattene som ble åpenbarte ved oppdagelsen av
Amerika, møter sin parallell i den litterære rikdommen som åpnet seg for Europa,
da Konstantinopel falt, byen som var hovedstaden til det Øst-Romerske riket.
Alle de greske manuskriptene, som inneholdt kunnskapen fra oldtiden, hadde
vært oppbevart i Konstantinopel. Da denne byen ble tatt av muslimene, ble også
rikets mange biblioteker, med tusener av manuskripter, gjort tilgjengelig. Det var
som om nasjonene som lå vest for Konstantinopel, med ett våknet etter en flere
hundre år lang søvn. I løpet av nesten ett tusen år, hadde pavekirken i
Rom søkt å tilintetgjøre det greske språk og dets litteratur, og resultatet
var at denne kunnskapen omtrent døde ut i VestEuropa. Derfor ble Italia,
Frankrike, Tyskland og England, nærmest lammet av forundring over all den
kunnskap innen historie, vitenskap, litteratur og flosof som ble tilgjengelig fra Konstantinopels skattkamre.
(3) De lærde i Europa var like ivrige i sin manuskriptjakt i Konstantinopel som
Columbus var på sin jakt etter kontinenter. Den største skatten til verden og kristenheten på grunn av Konstantinopels fall,
var oppdagelsen av en rekke manuskripter av det greske ny-testamentet. Absolutt
de feste av dem var «Te Received Tekst» (den mottatte tekst). Den vestlige verden

Biblioteket i Konstantinopel

hadde til da bare hatt tilgjengelig Vulgata, Roms latinske Bibel, og av den grunn
manglet den korrekte åpenbaringen Jesus ga apostlene. På dette tidspunkt sto det
fram en eminent skriftlærd, Erasmus fra Holland, en mann hvis skriftkunnskap
lå betydelig over de beste teologene. Han benyttet sin høye kompetanse og sitt
intellekt til å gjengi fortidens litteratur på rett måte, også klassisk litteratur. Han
var stadig på søk og ransaket alle tenkelige biblioteker i mange land for å fnne
gamle manuskripter. Han så snart at det var nødvendig å dele bibelmanuskriptene
inn i to klasser. De som fulgte «Te Received Tekst», og manuskriptene som fulgte
«Vaticanus», pavekirkens store stolthet.
Erasmus redegjorde for alle de solide grunnene til at han avviste Vaticanus
manuskriptene og aksepterte Lucians oversettelse. (4) (Oversetternes anmerkning:
Lucian er kjent for sin kritiske revisjon av Septuaginta og den daværende greske
teksten. Han forholdt seg til den hebraiske utgaven og vektla nøyaktighet og
teologisk oppriktighet. Han unngikk derfor de allegoriske tolkningene og
tradisjonene fra Aleksandria, som innlemmet mye hedensk flosof .)
Da han off entliggjorde sitt greske ny-testamente, var det en ny dag for kristenheten.
Dette ble Bibelen for alle de protestantiske kirkene på den tiden. Dette ble også
teksten for Martin Luthers Bibel på tysk og reformatoren Tyndales oversettelse på
Engelsk. Tyndale var en meget lærd mann, han behersket syv språk, og framviste
i sitt arbeid den samme teologiske oppriktigheten som Lucian.

 

 

Luther og reformasjonen.


Den neste viktige datoen å merke seg, er Luthers fødsel i 1483. På mange måter
er jo navnet Luther nærmest blitt et synonym for reformasjonen. Som munk i
sin lille klostercelle, ble hans åndelige oppgjør med Gud så kraftfull at bølgene av
hans kamp for evangelisk frihet rullet over Europa. Reformasjonen ble en stemme
som ga kristne håp om et nytt liv, hvor synden kunne legges bort og de kunne
motta et rent hjerte og rene motiver.
Til å begynne med, og faktisk ganske lenge, hadde ikke Luther noe ønske om
å lage et brudd med romerkirken. Likevel måtte evangeliets kraft og Bibelens
sannheter reise seg over pavekirken, men kirken nektet å gi opp sitt krav om
at kirken sto over Guds Ord. Folk flest var blitt trette av svermer med munker
og nonner som gikk i sine prosesjoner, knelte foran statuer av døde mennesker,
rosenkranser, bildetilbedelse, amuletter og relikvier. De begynte å se at alt dette
ikke var noe annet enn det falske fariseersystemet Jesus kom for å ferne. De
lengtet etter en fungerende kristendom som forandret menneskets karakter til å
eie de holdningene som Jesus demonstrerte.
Selve bruddet kan sies å komme i 1517, da Luther naglet sine protester på
kirkedøren i Wittenberg. Tilsynelatende var de fleste borgere i Europeiske land
også medlemmer av kirken i Rom, men det er tydelig at en oppvåkning hadde

Lucian er kjent for sin kritiske revisjon av Septuaginta og den daværende greske
teksten. Han forholdt seg til den hebraiske utgaven og vektla nøyaktighet og
teologisk oppriktighet. Han unngikk derfor de allegoriske tolkningene og
tradisjonene fra Aleksandria, som innlemmet mye hedensk flosof .)
Da han off entliggjorde sitt greske ny-testamente, var det en ny dag for kristenheten.
Dette ble Bibelen for alle de protestantiske kirkene på den tiden. Dette ble også
teksten for Martin Luthers Bibel på tysk og reformatoren Tyndales oversettelse på
Engelsk. Tyndale var en meget lærd mann, han behersket syv språk, og framviste
i sitt arbeid den samme teologiske oppriktigheten som Lucian.
Luther og reformasjonen.
Den neste viktige datoen å merke seg, er Luthers fødsel i 1483. På mange måter
er jo navnet Luther nærmest blitt et synonym for reformasjonen. Som munk i
sin lille klostercelle, ble hans åndelige oppgjør med Gud så kraftfull at bølgene av
hans kamp for evangelisk frihet rullet over Europa. Reformasjonen ble en stemme
som ga kristne håp om et nytt liv, hvor synden kunne legges bort og de kunne
motta et rent hjerte og rene motiver.
Til å begynne med, og faktisk ganske lenge, hadde ikke Luther noe ønske om
å lage et brudd med romerkirken. Likevel måtte evangeliets kraft og Bibelens
sannheter reise seg over pavekirken, men kirken nektet å gi opp sitt krav om
at kirken sto over Guds Ord. Folk flest var blitt trette av svermer med munker
og nonner som gikk i sine prosesjoner, knelte foran statuer av døde mennesker,
rosenkranser, bildetilbedelse, amuletter og relikvier. De begynte å se at alt dette
ikke var noe annet enn det falske fariseersystemet Jesus kom for å ferne. De
lengtet etter en fungerende kristendom som forandret menneskets karakter til å
eie de holdningene som Jesus demonstrerte.
Selve bruddet kan sies å komme i 1517, da Luther naglet sine protester på
kirkedøren i Wittenberg. Tilsynelatende var de fleste borgere i Europeiske land
også medlemmer av kirken i Rom, men det er tydelig at en oppvåkning hadde

Reformasjonen var en mektig bevegelse, på fl ere måter lik Israels løsrivelse fra
fangenskapet i Egypt. Den avviste pavens åndelige overhøyhet og rev faktisk
Nord-Europa vekk fra pavemakten. Først var det ikke noe skille mellom kirke
og stat, men kirken benyttet ikke lenger staten til å forfølge eller straffe det som
ble def nert å være åndelig frafall, slik romerkirken hadde gjort gjennom hele
den mørke middelalder. Reformasjonen var en kamp for å fnne åndelig lys. Den
tok avstand fra det dype skillet mellom presteskapet og folket. Den aksepterte
at Bibelen var den absolutt eneste autoritet for tro og lære, og den avviste ideen
om skjærsilden, tilbedelse av helgener og bilder. Reformasjonen hadde også et
kraftig oppgjør med munke- og nonneordenen. Videre forkastet reformasjonen
den u-bibelske ideen om ugifte prester.  Ingen som kjenner innholdet i Bibelen og har respekt for den, burde tvile på at
reformasjonen var ledet av Gud. Likeledes må alle som har denne kunnskapen
i Skriften, også erkjenne at reformasjonen ikke gikk hele veien og gjenvant alle
Guds Ords rene sannheter. Reformasjonen stilte seg ikke på samme fundament
som «menigheten i ødemarken», som kjempet mot pavekirkens hedenskap. Likevel
tok den mange riktige trinn tilbake til den enkle og sanne kristendommen, og
formidlet denne prioriteringen til dem som etter hvert forlot Europa for Amerika.
William Muir skriver: «Det er feil å tenke at reformasjonen, selv om den oppnådde
mye og var fruktbar, var kristenhetens gylne tidsalder, som om alt var fullkomment.
Det beste tilhørte ennå framtiden, men alle trinn i riktig retning var en del av
denne prosessen. (6) Reformatorene valgte dessverre en gal holdning til Guds ti
bud. De respekterte på en måte budene som nyttig undervisning, men de forsto
ikke budenes bindende betydning for Guds folk. Omtrent alle reformatorene
kommuniserte en slik innstilling, men vi kan la den kjent engelske reformatoren
Tyndale uttrykke standpunktet de fleste tok: «Vedrørende sabbaten, det ferde bud,
er vi alle dens herre. Noen vil kanskje velge å endre den til mandag eller en annen
dag, som de fnner hensiktsmessig, eller kanskje gjøre hver tiende dag hellig, hvis
de ser at det er praktisk». (7)
Fra litteraturen til de ledende evangeliske reformatorene, kan vi se at de mottok
fra pavekirken tanken at tidlig i kirkens historie, hadde ikke søndag spilt noen stor
betydning. Den katolske kirke betraktet lenge denne dagen som en fest-dag, på
samme måte som julen eller andre festdager. Pavekirken anerkjente ikke Bibelen
lære om at alle troende har en plikt til å overholde Guds sabbat i de ti bud. Derfor
ser vi at der sabbaten ble helligholdt i løpet av de 1260 årene, var det alltid av
«menigheten i ødemarken».

 

Tilbedelsesdagens bakgrunn.


Det var et avgjørende øyeblikk i den lange striden mellom Bibelen og tradisjonen,
da den romerske keiseren i 489, i et forsøk på å hamre gjennom religiøse doktriner
ved hjelp av statsmakten, stengte det teologiske lærestedet som den assyriske kirken hadde i Edessa.
Denne handlingen forårsaket en barriere mellom det evangeliske Øst og det pavelige Vest. Østkirken
forlot straks Edessa, som så vidt lå innenfor romersk område, og flyttet i stedet sitt College til
Nisibis, noen hundre kilometer innenfor det persiske riket.
På dette stedet, nær Tigris elven, ble et stort universitet bygget, en institusjon som
for tusen år skulle bekrefte og styrke den persiske kristendommens harmoni med
viktige sider av den jødiske tro. I tillegg var dette lærestedet en kilde for å spre
gresk og romersk sivilisasjon til nasjonene i Orienten.
Ni år senere, i 498, ble det arrangert et konsil hvor den assyriske kirken brøt alle
forbindelser med Romerrikets hedenske kirkesystem. Mange skribenter har påpekt
den semittiske natur og ideologi som dominerte i landene hvor dette teologiske
universitetet var lokalisert. Dette stadfestet en gang for alle, at læren som ble
videreført fra den semittiske Abraham og hans etterkommere, ikke religionen fra
vest med sin hedenske flosof, skulle påvirke menighetene i Asia. Derfor kunne de
kristne som var utdannet i Nisibis, stå som Guds profeter for herskere i Kina og
Japan og forkynne den evige betydningen og gyldigheten av det ferde buds sabbat.
Det er godt dokumentert av de tidlige kirkehistorikerne Socrates og Sozomen,
og av mange andre skribenter, at på denne tiden var helligholdelse av sabbaten,
en naturlig del av omtrent alle menigheter i verden, med unntak av Rom og
Alexandria. Når søndag ble markert, i tillegg til sabbaten, var denne skikken alltid
knyttet til minnet om Jesu oppstandelse. Verken reformatorene eller pavekirken

anerkjente søndag som en fortsettelse av eller et substitutt for Bibelens sabbat.
Søndag ble ikke ansett å ha blitt innstiftet av Gud, men framsto bare som en
tradisjon vedtatt av kirkemakten.

 

Østkirkens sivilisasjon.


Det har allerede vært nevnt at i det niende århundre, hadde Østmenighetenes
solide utdanningssystem allerede påvirket det arabiske riket. Dette ledet til at denne
menighetens ideologi infl uerte litteraturen i Kina og Japan og åpnet veien for
universiteter i Europa. Da pavens krigsmaskin lyktes med en midlertidig erobring
av Konstantinopel i 1204, var det mange historikere som omtalte kontrasten mellom den høye kultur og sivilisasjon som preget landene hvor Øst-kristendommen
hadde slått røtter, i forhold til den barbariske tilstanden som var å se i de katolske
landene i Europa.
Arthus P. Stanlet skriver: «Det er ingen tvil om at sivilisasjonen som utviklet seg i
Østkirken, var langt mer avansert enn den i Vesten. Ingen kan lese om korsfarernes
erobring av Konstantinopel i det trettende århundre, uten å legge merke til at
denne hendelsen viser hvordan en horde av barbariske villmenn nedkjempet en
velfungerende og sivilisert by.»
Da greske lærde ankom Europa, i det femtende århundre, var det signalet for et
av de mest progressive trinn i den vestlige verdens teologi. (8) Adeney bekrefter
denne samme kontrasten når han skriver om omdannelsen av den russiske kirken
som fant sted i det ellevte århundre, under påvirkning av kristendommen fra Øst.
Handel, utvikling, kunst og kultur kom som en følge av denne utviklingen. En
kristen sivilisasjon begynte også å spre seg gjennom Russland. Konsekvensen var
at dette landet, som mange på den tiden def nerte som et tilbakestående land,
utviklet seg til å bli mer avansert enn både Tyskland og Frankrike. Russland inntok
en lederrolle under den tidlige fasen av middelalderen.

Byzantins kultur var nå på sitt høyeste og langt mer overlegen enn den grove
tilstanden som preget de vestlige nasjonene. (9) Midt i dette samme århundre, det
trettende, var det at mongolene invaderte det meste av Asia. De tok også Bohemia
og Østerriket/Ungarn, men ble stoppet ved østgrensen til Russland.
Både Frankrike, Tyskland og England ble reddet, da barnebarnet til den første
mongolske erobreren, nektet å gå lenger vest med sine krigere. Selv om det var
ødeleggelse i kjølvannet av de mongolske krigerne, er det også sant at deres seier
åpnet Europas dører til den avanserte Asiatiske kulturen og den omfattende
aktiviteten til Østkirken. Som en del av kunnskapen dette brakte med seg, er også
dokumentasjonen på at det ferde buds sjuende-dags sabbat hadde sin sentrale
plass i Østkirken.
De store utforskende ekspedisjonene som sendte Columbus vestover og Vasco da
Gama østover, tidlig på sekstenhundretallet, åpenbarer mer enn de kommersielle
motivene for disse reisene. I det han omtaler de godt utviklede sivilisasjonene i
Orienten, i forbindelse med ekspedisjonene til Marco Polo, mot slutten av det
trettende århundre, skriver Edward M. Hulme: «Verdien av den geografske
kunnskapen som ble tilgjengelig fra Polos reiser, overgår all informasjon som
kom fra andre ekspedisjoner. Han ga oss de første solide fakta om rikdommene i
Indo-Kina, hos indianerne i archipelago (en øygruppe) og i selve Kina. Gjennom
Marco Polo fkk vi også den første informasjonen om Japan».
Så manende var hans beretninger og så attraktive hans historier, at de fasinerte

Franciscus Xavier

tusenvis av lesere de neste generasjonene. Selv Columbus fant Polos reiseskildringer
gripende og spennende. Hans beskrivelser ga mange et ønske om å følge i hans
fotspor. (l0) De religiøse motivene for disse ekspedisjonene var likevel de dypeste.
Disse begrunnelsene åpenbarer hvordan jesuittene invaderte og grusomt behandlet
Abyssinia i Afrika, (Oversetternes kommentar: En nasjon i den nordlige delen
av nåværende Etiopia og Eritrea), forfulgte Østmenigheten i India og la planer
for å dominere både Kina og Japan.
Da den berømte jesuitten Francis Xavier, når han skrev om den katolske kirkens problemer i
Orienten, anmodet han i 1545, at den onde og blodige inkvisisjonen skulle bli etablert i Goa i India i
1560. Adeney indikerer hvorfor denne grusomme institusjonen ble vurdert nødvendig. I et brev
som var skrevet mot slutten av året 1545, ber jesuitten Xavier, kongen i Portugal om å sette
opp inkvisisjonen for «å kunne kontrollere den jødiske ondskap»
som spredte seg gjennom hans østlige områder. (11) Den «jødiske ondskap» som jesuittene ønsket å nedkjempe i
Østkirken, betød blant annet denne kirkens helligholdelse av sabbaten. Og krigen
mot nettopp sabbaten, var også jesuittenes motiv for angrepene på de troende i
Abyssinia, som i mange hundre år hadde helligholdt Bibelens sabbat.
Den mongolske erobringen skadet ikke Østkirken. Sannheten er at mange av de
mongolske prinsene og enda flere av de mongolske dronningene, var medlemmer
av Østkirken. Det var i stedet motstanden fra den muhammedanske erobreren
Timur Lenk, et århundre senere, som forårsaket problemer for den assyriske menigheten. Til tross for disse problemene, var Østmenigheten sterk nok i 1643, til å
sende en leder fra sin base i Persia for å besøke og oppmuntre alle menighetene i
sydvest India. Vi må huske at på denne tiden led Europa på grunn av den grusomme
tretti-års krigen. Denne krigen representerte egentlig jesuittenes mislykte forsøk
på å ødelegge protestantismen på kontinentet.

 

Fra Luthers tid inntil 1648, da den berømte fredsavtalen i Westphalia avsluttet tretti-års krigen, kunne ikke protestantene si at de hadde oppnådd virkelig
religionsfrihet. I løpet av den samme tidsperioden, og før reformasjonen, var det
sterke bevegelser i gang i Russland, Bohemia, Frankrike, England og Tyskland,
for å vinne frihet til å kunne helligholde Bibelens sjuende-dags sabbat.
Fremdeles var det mye intoleranse i Asia og Europa. Men det er interessant å
merke seg at under siste del av tretti-års krigen, var det for første gang i Europas
historie, et land som hadde et oppgjør med den u-bibelske forbindelsen mellom
stat og kirke. I Rhode Island valgte Roger Williams å gjøre religionsfrihet til en
praktisk realitet. Det er helt naturlig at dette eksemplet åpnet dørene for at kristne
igjen kunne helligholde den sjuende-dags sabbat i samsvar med det ferde bud i
Guds hellige lov.


Reformasjonens begrensninger.

John Wesley


Det er i ettertid lett å observere at den protestantiske reformasjonen hadde flere
begrensninger. Unionen mellom stat og kirke er en av dem. Bibelens profetier
indikerer imidlertid at en fullstendig gjenoppdagelse av Bibelens rene evangelium, ikke ville
fnne sted før Guds menighet kom helt ut av sin ødemarktilværelse og ble til «levningen», som er
endetidens menighet. Det følgende sitatet fra William Muir, indikerer
den manglede stabilitet som preget mange troende før John Wesleys tid. Han skriver: «I England ser
vi at folk flest ikke var virkelig evangeliserte før John Wesley begynte sin tjeneste. Massene skiftet
side etter som deres konger gjorde det samme, og de ønsket bare å tilhøre det største og mest
innfl ytelsesrike partiet». (12)

Hva var det som gjorde John Wesleys forkynnelse så annerledes? Det var hans fokus
på metodistenes lære om forløsningen gjennom Jesu Kristi blod. (13) Skriften lærer
at Kristus er det eneste guddommelige offer, og at frelsen formidles gjennom hans
stedfortredende død på korset. Jesu død for oss, som et guddommelig offer, ble ikke
vektlagt klart nok av de tidlige reformatorene. Den senere moravian-bevegelsen,
(brødremenigheten), som feide gjennom Øst-Europa og senere etablerte misjoner
i Nord Amerika, hadde sin styrke i å opphøye brevene til apostelen Paulus og ta
avstand fra pavekirkens holdning til Jesu stedfortredende død.
Det begynte da Zinzendorf i 1722 etablerte Herrnhut på sin store eiendom, og
forkynte doktrinen om frelse gjennom Kristi blod. (14) (Oversetternes kommentar: Herrnhut er en by i landområdet Gorlitz i den sørøstlige delen av Fristaten
Sachsen. Zinzendorf var en luthersk pietistiske teolog som i 1722 ga asyl til
religiøse flyktninger som tilhørte de bøhmiske brødrene.)
Det er trist å bli minnet om det, men mange protestanter på den tiden, kopierte
romerkirkens lære, og nedvurderte forsoningen i Jesu blod og hans stedfortredende
død. Det var ikke før menigheten kom helt ut fra sitt opphold i ødemarken, og
ble Guds siste endetidsmenighet, at den apostoliske læren ble gjenreist. Da først
kunne menigheten med styrke igjen forkynne den reelle betydningen av Jesu død
for oss og hans offers relasjon til Guds lov hellighet i oss, som også inkluderte
det f erde buds gyldighet.
Kan vi ikke da hevde at når «den siste tid» kom, ville Guds lovs gyldighet og
nødvendigheten av å overholde alle Guds bud, også sabbatsbudet, bli en test på
virkelig omvendelse og dens etterfølgende lydighet? I Åpenbaringsboken leser
vi: «Dragen ble vred på kvinnen, og dro av sted for å føre krig mot de andre av
hennes ætt, mot dem som hoder Guds bud og har Jesu vitnesbyrd» Åp. 12:17.

 Slutten på den store strid

Det siste av de f re viktige årstallene vi skal betrakte er 1491, da Ignatius Loyola ble
født, grunnleggeren av jesuittbevegelsen. Da det så ut til at romerkirken omtrent
var knust av reformasjonen, ble denne organisasjonen etablert, en av de sterkeste
og mest grusomme av alle ordener i den katolske kirke. Denne bevegelsen satte
seg som mål å infltrere colleger og universiteter og klatre til topps innen statsapparatet. Jesuittene lyktes med å dominere noen land, slik at de kunne forfølge
protestantismen med en uforståelig grusomhet. Vi må huske at det nettopp var
den protestantiske bevegelsen jesuittene var etablert for å ødelegge.
Om jesuittenes grusomhet skriver Tomas B. Macaulay: «Hvis protestantismen
kom til syne noe sted, ble den øyeblikkelig møtt av en forfølgelse som hadde til
formål å knuse alle som det var mulig å nå. Enhver som ble mistenkt for «kjetteri»,
uansett posisjon, status, utdanning eller rykte, fkk vite at de enten måtte endre
sin teologi for å tilfredsstille et tyrannisk tribunal, eller dø på bålet.
Bøker som ble ansett å være «kjetterriske», ble funnet hvor de enn var gjemt, og
ødelagt. (15) Vi må huske at Kristus klart viste oss forskjellen mellom «tidens
ende» og disse dagenes trengsel. Disse dagene, som vi tidligere har sett, sluttet
i 1798, men allerede innen 1772, var det som om hvert land, selv de katolske
landene, reiste seg i protest og forlangte at paven gjorde slutt på den grusomme
jesuittordenen.
Til slutt var det en pave som oppløste dette systemet, og jesuittene valgte å forlate
rampelyset. Som en forfatter skriver: Det er lett å oppdage bevisene på jesuittenes
nedbrytende innflytelse, både på den religiøse, politiske og sosiale arena, når vi ser
hvor ofte denne ordenen er blitt søkt oppløst og fernet av den katolske kirke selv.
Men også vanlige medlemmer i den katolske kirke og liberale og frihetselskende
myndigheter i både katolske og ikke-katolske land, har gang på gang gjennom
historien protestert mot dem.

Oversetternes kommentar: Jesuittene ble nektet adgang til Norge allerede 1814,
og var deretter svartelistet i 142 år, til 1956. I Sverige ble de nektet adgang så
tidlig som i 1781. Jesuittenes uhederlige metoder med svik, løgn, tortur og drap
på andre kristne, var godt kjent av omtrent alle lands myndigheter. Deres mandat
var å nedkjempe og ødelegge protestantismen, og det er fremdeles deres mål, men
metodene er inntil videre endret og tilpasset tid, sted og kultur.) Jesuittene har
blitt utvist, en eller annen gang, fra omtrent hvert land i verden, med unntak av fra
USA. (16) Vi kan hevde at den Bibelske profetiens 1260 år, kom til ende i 1798.

 

Vredens tid.

Napoleon and General Berthier – av Robert Lefève


«Noen av de forstandige skal undertrykkes, så de kan bli prøvd, renset og tvettet
til endens tid. For ennå dryger det med enden, til den fastsatte tid er inne. Kongen
skal gjøre som han vil. Han skal opphøye seg og heve seg over enhver gud og mot
gudenes Gud taler han forferdelige ord. Han skal ha framgang inntil vreden er til
ende. For det som er fastsatt, vil bli fullbyrdet», Dan. 11:34.36.
I disse versene i Bibelen, er beskrevet en forfølgelse av Guds folk, som skulle vare
inntil «endens tid». Vi har tidligere sett at «endens tid» ville begynne når de 1260
årene sluttet, som betyr i år 1798. I Dan. 11:35.36, blir vi fortalt at en makt ville
stå fram på historiens arena, som skulle ramme forfølgeren av Guds folk med
Herrens vrede.
Siden forfølgeren var pavemakten selv, må vi lete etter en annen makt enn denne
religiøse institusjonen fra middelalderen, for å oppdage systemet eller «kongen»,
som var utpekt til å gjøre slutt på den 1260 års lange tidsperioden, og som skulle
påføre ødeleggeren av Guds folk et dødelig sår.
Hvilken makt var det som kom til syne omkring 1798, fylt av avsky mot pavemakten? Hvilken annen nasjon kunne møte denne Bibelske spesifkasjonen bedre
enn Frankrike, en av kirkens eldste «døtre», som hadde utviklet seg til å bli en
ateistisk nasjon. Den franske revolusjon, et fenomen verden til da ikke hadde vært
vitne til, hugg hurtig og brutalt ned
pavemaktens kirkelige tyranni. Napoleon, som var et produkt av denne ideologiske revolusjonen,
var selv i Egypt da hans general Berthier, den 10. februar 1798, tok paven til fange, avskaffet kardinalsystemet og proklamerte religiøs
frihet for Europa, et privilegium som hadde vært fraværende i denne del av verden i 1260 år. Dette rev
bort selve lederen for det religiøse systemet som i mange hundre år hadde forfulgt Guds bibeltro folk.
Men dette uttrykket for Guds vrede, som skriftstedet indikerte, innebar mer enn å stanse forfølgelsen.
Et sitat av Lord Bryce vil hjelpe oss til å forstå hvordan den franske revolusjon,
«kongen som skal gjøre som han vil», gjennom Napoleon, knuste det politiske
regimet til pavemakten. Resultatet av Napoleons midlertidige ødeleggelse av
pavemakten, var uten tvil til Europas beste, selv om den franske revolusjons metoder
ikke kan gis mye ære. Både i Tyskland og Italia ble det avskyelige systemet med
selvstendige småstater avskaffet, noe som forårsaket at folket på grasrota våknet
og valgte å ferne siste rest av den lite effektive føydalismen. (Oversetternes
anmerkning: lensherrer eller småkonger). Dette åpnet for et nytt og bedre system
for politisk ledelse. Nye kongeriker ble etablerte, folkets valg ble hørt, myriader
av små prinser ble fernet og de nye og frie byene ble tatt over av soldatene og ble
etter hvert underlagt styret til lokale koordinatorer.

I mer enn noen av de andre systemendringene, vises den nye tiden ved nedgraderingen av biskopene og abbetenes åndelige myndighet, herredømme og
posisjoner, som de geistlige hadde tilranet seg på lik linje med de midlertidige
aristokratene. (17)

 

Profetens lære blir gransket.


«Men du, Daniel: Gjem disse ord og forsegl boken inntil endens tid. Mange skal
fare omkring, og kunnskapen skal bli stor», Dan. 12:2. Det hebraiske uttrykket «fare
omkring» betyr i sin dypeste mening «å lete eller granske grundig og detaljert».
Både den tyske og franske bibel oversetter dette verset med «mange skal granske grundig og kunnskapen skal bli stor». Hva forårsaket denne interessen for å
granske Bibelens profetiske forutsigelser? Da det «dødelige såret» ble påført det
kirkelige diktatoriske «dyret», og den forbudte Bibelen igjen ble tilgjengelig for
folket, signaliserte det at Guds menighet kunne komme ut fra «ødemarken», hvor
Herren hadde bevart den under de 1260 årene i landflyktighet.
Den religiøse friheten de troene opplevde ble bl.a. forårsaket av at mange begynte
et inngående studium av profetiene i Guds bok. På dette tidspunkt ble Bibelen
publisert på mange språk. Flere bibelselskap ble etablert. «British and Foreign
Bible Society» ble grunnlagt i 1804 og «Te American Bible Society» begynte sitt
arbeid den 8. mai 1816. Hundretusener av Bibler ble spredt. Dette forårsaket at
mange «gransket grundig» som profetien fortalte. Bibelen ble nå tilgjengelig for
de fleste. Mange oppdaget profetiene som enda ikke var oppfylt. Profetien om de
1260 årene var avsluttet, men det var også en annen forutsigelse i den profetiske
kjeden, som fortsatte helt til året 1844, altså 46 år videre, nemlig profetien om de
2300 årene i Daniel 8:14. Mye kunne skrives om alle forkynnerne som på denne tiden begynte å vise mennesker bevisene på at endetiden var begynt. Som eksempel kan vi nevne fre av dem, nemlig Manuel Lacunza, Eward Irving, Joseph Wolff og William Miller.
Jesuitten Lacunza oppholdt seg ved begynnelse av det nittende århundre på et  kloster i Syd Amerika. Han studerte iherdig Bibelens profetier og kom også over
litteraturen til noen av reformatorene. Han ble så begeistret over 2300 års profetien,
som indikerte at Jesu gjenkomst nærmet seg, at han begynte å skrive en bok om
emnet. Da kunnskap om hans studium og planlagte publikasjon, i et katolsk land,
ble kjent, sørget kirken for at han ble jagd ut av Chile. Han fortsatte imidlertid
sitt forfatterskap i Europa, men ble snart forfulgt der også.
Mens Europa ennå var i klørne på pavekirkens tyranni, fullførte jesuitten Lacunza
sin bok, som bar tittelen: «La Venida del Mesias en Gloria y Majestad». ( Jesu
gjenkomst i herlighet og majestet), men for sin egen beskyttelse benyttet han
pseudonymet Juan Josafat. (18)
Omtrent på samme tid begynte Edward Irving sitt arbeid i England og Skottland,
en gjerning som på mange måter var en parallell til prosessen Lacunza gikk
gjennom. Da han fkk et kall om å bli en ledende forkynner i London, benyttet
han tid med å studere profetiene om endetiden. Sammen med mye bønn, begynte
han å granske profetien om de 2300 dagene i Dan. 8:14, og han kom til samme
konklusjon som den tidligere jesuitten Lacunza. Enorme menneskemengder samlet
seg hvor han enn forkynte, både i London og i andre større byer i England. Til
slutt fantes det ikke lokaler som kunne romme alle som ville høre hans forkynnelse
om endetiden og profetiene. (19)
Berømmelsen til Edward Irving nådde også Lacunza, og han sendte sin ukjente
forkynnerkollega en kopi av sin bok. Pastor Irving ble forundret og lykkelig over
å se hvordan Gud hadde ledet en skotsk presbyterianer og en omvendt jesuitt fra
Sør Amerika, til å fnne den samme forståelsen fra Skriften om de 2300 dagene, og
til å se at endetiden nærmet seg. Enda en bemerkelsesverdig forkynner må nevnes
i denne sammenheng. Jøden Joseph Wolff valgte å legge alle sine fordommer til
side, og begynte å studere det nye testamentet under bønn om at Israels Gud måtte
veilede ham til sannheten. Han fant Jesus som sin frelser.
Også han ble ledet av Guds Ånd til å forstå profetien om de 2300 år/dagene,
og begynte å forkynne sannheten om endetiden og Jesu nære gjenkomst. Om
Joseph Wolff skriver D.T. Taylor. Denne mannen forkynte fra 1821 i en rekke
land budskapet om endetidens profetier og de 2300 dagene. Han hadde evangeliske kampanjer i Palestina, blant sine egne, i Egypt og i fl ere mindre byer langs
Rødehavet. Han forkynte også i Mesopotamia, Persia, Georgia og gjennom hele
det Ottomanske riket.
Videre evangeliserte han i Grekenland, Arabia,Turkestan, Bokhara (oversetternes
anmerkning: by i Usbekistan), Afghanistan, Kashmir, Hindustan, Tibet, Holland,
Skottland og Irland. Andre steder han forkynte var Konstantinopel, Jerusalem,
St. Helena og for passasjerer på skip som seilte på Middelhavet. Han hadde
private bibelstudier og møter med sjeiker og konger, blant annet med dronningen i
Grekenland. Det er sagt om ham at ingen person har gitt større offentlig oppmerksomhet til Bibelens lære om Jesu gjenkomst og endetidens profetier enn denne
mannen. Med rette er han kalt verdensevangelisten. (20) En omvendt jesuitt fra
Syd-Amerika, en skotsk presbyterianer og en Jesustroende sønn av en rabbiner,
forkynte det samme budskapet som bonden og krigsveteranen William Miller
også forkynte.
William Miller ble etter hvert ordinert som baptistpastor, og han påvirket utrolig
mange i Amerika i årene 1828-1844. Ingen hadde til da gitt verden en så nøyaktig
forståelse av profetiene for den siste tid. Han gjorde en feil da han antok at Jesus
ville komme igjen ved avslutningen av profetien om de 2300 år/dagene, altså i
1844. Han hadde som både Lacunza, Edward Irving og Joseph Wolff og andre,
helt rett i sin tolkning av tidspunktet, men han misforsto hendelsen tidspunktet
pekte på. Senere forsto han og mange kristne med ham, at Daniel 8:14 åpenbarer
noe som skulle fnne sted i Guds himmelske tabernakel, og beskriver innledningen
til den reelle soningsdagen i Guds frelsesplan.

Joseph Wolff

Verdens enestående utvikling etter 1798.


Da den profetiske 1260-år lange perioden sluttet i 1798, hadde religiøs frihet
endelig blitt tilgjengelig for massene, og mange hundre år med stagnasjon under
kirkens forfølgelse, kunne tas igjen og bli presset sammen på noen få år. Opp
til 1798 var det ingen jernbaner, dampbåter, telegraf, elektrisk lys, radioer, landbruksmaskiner eller biler og fly. Det er faktisk sant at opp til denne tiden hadde
menneskeheten omtrent stått på samme nivå hva angår materiell utvikling, som
eksisterte da Noah kom ut av arken.
Når religiøs frihet ble tilgjengelig, skjedde en enorm endring. Menneskesinnet
opplevde frihet og ingen var tvunget til å tro eller mene det andre bestemte. Som
Shakespeare skrev: «Dette vårt liv, satt fri fra overmaktens hånd, fnner en tale i skogens
trær, bøker i det rinnende vann og forkynnelse i steinene». Sinnet må oppleve frihet
og trygghet for å kunne lære av naturen, av bøker, av samfunnet og fra Bibelen, og
kunne følge samvittighetens overbevisning. Når denne friheten er til stede, vil alle sider
av en sivilisasjon utvikle seg. Må alle de seire vunnet av menigheten i
ødemarken bli bevart og må Gud hindre at religiøst enevelde og tvang igjen skulle
overta! Vi må ikke tillate at alt som ble vunnet går tapt slik at vi igjen, på et ideologisk plan, sendes tilbake til den mørke
middelalder.  Den franske revolusjon, som fulgte den amerikanske, var ledd i prosessen med
å gi pavemakten det midlertidige «dødelige sår» som Bibelen forutså. For 1260
år hadde Rom forskanset seg bak to sentrale teorier. (1) Samarbeidet mellom
stat og kirke og (2) kongens guddommelige rettigheter. Det er lett å se at hvis
monarker tror at de regjerer med en guddommelig rettighet, ville de opphøye og
favorisere kirkens øverste, som naturlig nok vil lede innvielsesseremonien ved deres
kroning. Perioden da nettopp dette fant sted, kalles den mørke middelalder. Det
tok århundrer med kamp, blod og lidelse, før folks øyne ble åpnet og de så den
innbakte trussel i disse to teoriene om hvordan en nasjon skulle styres.
Edgar Quinet, en protestantisk historiker fra den franske revolusjons tid, trodde
at opp til denne hendelsen, var ikke fransk historie verd å skrives. I februar 1798,
da religiøs frihet ble erklært av den franske hæren i Roma, og paven ble tatt til
fange og ført til Frankrike, trakk kardinalene sine hetter over hodet og flyktet fra
byen. Deres rop var: «Dette er religionens endelikt!» I stedet var det begynnelsen
til den sanne kristendommens gjenoppdagelse. Men profetien forutså at det ville
fnne sted en forandring: «Men det dødelige sår ble legt. Og all jorden undret seg
og fulgte etter dyret», Åp. 13:3. Denne profetien burde gjøre alle kristne årvåkne,
og motivere dem til å arbeide for at det slagne tyranniet ikke igjen skal gjøre dem
til åndelige treller.
Demokrati er karakter, påsto en amerikansk statsmann. Etter hvert som velstanden
vokste, forvitret karakteren. Våre fedre vant frihet og lykke gjennom blod og
lidelse. Fedrenes barn snudde prosessen og vendte seg igjen til den gamle verdens
tomhet. Oxfordbevegelsen vokste fram i 1833, og ledet an i å forføre den neste
generasjonen i å hylle og glorifsere den mørke middelalder. Den moderne friheten
ble bagatellisert og de som vant denne friheten for menneskeheten, ble hånet.
I en av sine ledende publikasjoner, gir pavemakten anerkjennelse til dr. J.H. Newman,
fra Oxford universitetet, en mann som senere ble kardinal Newman, og hyller ham
for å legge fundamentet til den senere verdensvide katolske vekkelsen. Om denne

mannen skriver «The Catholic Encyclopedia»: «Vi kjenner ingen som
eier større iver og edlere samvittighet. Fra hans tid kan den katolske kirke datere sin rennesans.»
(21) Hva kommer det av at England i 1833 mente at reformasjonen var Guds verk, men femti år senere ble det påstått
at reformasjonen bare var et unødvendig opprør. Historikeren Froude, som selv
oppholdt seg i Oxford de årene denne bevegelsen herjet med folks tanker og
holdninger, kommenterte: «I 1833 ble paven defnert som selveste Antikrist, men
i 1883 ble han hyllet som apostlenes etterfølger».

Massakren på St. Bartolomeus dagen – Wiki

Tyrannens dødelige sår var ved å bli helbredet og menneskene som påførte pavemakten såret, valgte å bli bedratt. Medlemmene av Oxfordbevegelsen, ble eksperter
i forførende argumenter og forfalskning av historien. Mange av lederne i denne
bevegelsen var inf ltrerte jesuitter, som arbeidet målbevisst for å renvaske den
katolske kirke. Denne bevegelsen ble støttet med penger og hjulpet av agenter fra
andre Europeiske land, og spredte sin innflytelse gjennom den engelske kirken.
Det ledet til en svekkelse av protestantismen i hele den engelsktalende verden.
Paven var igjen blitt «konge», og det «dødelige såret» var på vei til å bli helbredet.

 

 

Den kommende tidsalder.


I «den siste tid» må Guds siste menighet gjennom overveldende og enestående
erfaringer. Denne levningen av Herrens sanne menighet, vil bli plassert i en posisjon
som Guds folk aldri før har opplevd. Menighetens mandat vil inneholde alle  tidligere vitale og nødvendige budskaper, og samle dem til en avsluttende appell.
Fokus vil bli på Jesu snare gjenkomst.
Om denne siste menigheten er det Åpenbaringsboken skriver: «Her er de helliges
tålmodighet, de som holder fast ved Guds bud og Jesu tro», Åp. 14:12. Mens
alle som går på den brede veien mister interessen for evige verdier, vil Guds
siste menighet ha all sin oppmerksomhet rettet mot «det usynlige», 2. Kor. 4:18.
Disse kristne vil holde ut og prioritere Guds plan for å helliggjøre sitt folk. De vil
observere de siste hendelser på jorden, som leder opp til krigen ved Armageddon.
I en beskrivelse av disse katastrofale begivenhetene, leser vi: «Nasjonene raste,
men nå er din vrede kommet, tiden da de døde skal dømmes, og da du skal lønne
dine tjenere profetene og de hellige og dem som frykter ditt navn, de små og de
store, og da du skal ødelegge dem som ødelegger jorden», Åp. 11:18. Hedenskapen
er i Johannes Åpenbaring symbolisert med den røde dragen. Krigen som denne
hedenskapen, i keiserrikets navn, førte mot den første menighet var både bitter
og lang. Grusom forfølgelse ble påført de sanntroende av dette «romerdyret».
Foreningen mellom denne hedenske statsmakten og det etablerte katolske kirkesystemet, som etterfulgte hedenske Rom, ledet til en enda mer grusom forfølgelse i
Europa av Guds bibeltro folk.
Før alt er slutt, vil Guds menighet måtte utholde den siste vreden og forfølgelsen
fra den falne kristenheten, når dyrets bilde blir etablert. Her skal vi møte den
endelige og globale unionen mellom statsmaktene og kirkesystemet. Når det skjer
er det dødelige sår helt helbredet, og vi er igjen tilbake til den mørke middelalder,
Åp. kapittel 13. Ordene og uttrykkene i dette kapitlet er der fordi Gud valgte å
bruke dem.
For Gud representerer «dyrets bilde» en alvorlig demonstrasjon på opprør og hån
mot Hans prinsipper. Gjennom denne handlingen, samler dyret all sin forførelse
og leder verden i et hedensk frafall. Men valget alle må ta, gjør at Gud i forveien
sender et spesielt advarselsbudskap: «Dersom noen tilber dyret og dets bilde, og
tar merket på sin panne eller sin hånd, da skal han også drikke av Guds vredesvin,
som er skjenket ublandet i hans harmes beger. Og jeg så – og se: En hvit sky, og
på skyen satt en som var lik en menneskesønn. På sitt hode hadde han en krone
av gull, og i sin hånd en skarp sigd», Åp. 14:9.10.14. Dette budskapet som lyder
fra «levningen», fra Guds siste menighet, vil gjøre at mange forførte og åndelig
blinde mennesker velger å åpne øynene og forholde seg til Guds sannheter. Det
mest alvorlige språk som noen gang er benyttet i Guds Ord, er budskapet som
forteller om de syv siste plager og om Guds ublandede vrede. «Og jeg så et annet
tegn i himmelen, stort og underfullt: Sju engler med sju plager, de siste, for med
dem er Guds vrede fullbyrdet», Åp. 15:1.
Det kommer klart fram i Skriften at disse syv siste plager skal ramme dyret
og dyrets bilde. Det ser ut til at Jehovas vrede mot den falske og forførende
kristenheten kommer til syne. Bibelen sier: «Kongene på jorden og stormennene
og hærførerne og de rike og de mektige, hver trell og hver fri mann, gjemte seg
i hulene og mellom berghamrene. Og de sier til fell og klipper: Fall over oss og
skjul oss for hans åsyn som sitter på tronen, og for Lammets vrede. For deres store
vredesdag er kommet, og hvem kan da bli stående», Åp. 6:15-17.
Når dette oppgjøret er avsluttet, leser vi fra Bibelens siste bok: «Og himmelen
vek bort, liksom en bokrull som rulles sammen. Og hvert fell og hver øy ble
flyttet fra sitt sted». Åp. 6:14. Fra nå av er det ikke lenger tid for likegladhet
og sløvhet. Alle som ønsker å være identifsert som Guds folk, må forholde seg
til de erfaringer som hans menighet må gjennomleve. Deres karakter må ved
Guds kraft være samstemt med Guds prinsipper, slik at de kan være beredt når
Kristus kommer igjen. Den nåværende verden er like ved å komme til en slutt.
«Ondskapens åndehær i himmelrommet», Ef. 6:12, gjør en siste anstrengelse for
å kontrollere menneskers sinn.  Det er fremdeles kraft fra Gud å få til å motstå det voksende mørket. Vi må huske
apostelen Peters appell: «Da nå alt dette går i oppløsning, hvor viktig er det da at
dere ferdes i hellighet og gudsfrykt, mens dere venter på at Guds dag skal komme,
og fremskynder den. Da skal himlene oppløses i ild og himmellegemene smelte
i brann», 2. Pet. 3:11.12.
En kristen forfatter beskriver hendelsene i de siste dager på en levende måte,
sammen med en appell om å være beredt: «Mens jorden skjelver, lyn blinker og
torden ruller over jorden, høres Guds Sønns stemme, når han kaller til liv de
hellige som sover i jordens muld. Han ser på de rettferdiges hvilesteder, reiser sine
hender mot himmelen og roper: Stå opp dere som sover, stå opp!


_________________________________________________________________

(1) Protestant Digest, April-May, 1941, p. 62. (2) See the author’s discussion in Chapter
10, entitled, “How the Church Was Driven into the Wilderness.” (3) Westcott and Hort,
Te New Testament in the Original Greek, vol. 2, p. 142. (4) Nolan, Te Integrity of the
Greek Vulgate, pp. 413, 414. (5) Armitage, A History of the Baptists, p. 318; Cox, Te
Literature of the Sabbath Question, vol. 2, pp. 201,202. (6) Muir, Te Arrested Reformation, p. 9. (7) Tyndale, An Answer to Sir Tomas More’s Dialogue, b. 1, ch. 25, p. 97.
(8) Stanley, History of the Eastern Church, p. 26. (9) Adeney, Te Greek and Eastern
Churches, p. 363. (10) Hulme, Renaissance and Reformation, p. 178. (11) Adeney, Te
Greek and Eastern Churches, pp. 527, 528. (12) Muir, Te Arrested Reformation, p. 10.
(13) Emory, Te Works of the Reverend John Wesley, vol. 5, p. 688. (14) Sessler,
Communal Pietism Among Early Armenian Moravians, p. 8. (15) Macaulay, Critical,
Historical, and Miscellaneous Essays and Poems, vol. 5, pp. 482, 483. See also his essay,
“Von Ranke.” (16) Lehmann, “What Is Wrong with the Jesuits?” Protestant Digest, vol.
4, no. 1, Aug-Sept. 1941. (17) James Bryce, Te Holy Roman Empire, pp. 295, 296. (18)
Lacunza, La Venida del Mesias en Gloria y Majestad; see Urzua, Las Doctrinas de P.
Manuel Lacunza. (19) Oliphant, Te Life of Edward Irving, 6th ed., pp. 80, 82, 84, 405,
406. (20) Taylor, Te Voice of the Church on the Coming and Kingdom of the Redeemer, pp. 342, 344. (21) Te Catholic Encyclopedia, art. “Newman, John Henry.” (22)
White, Te Great Controversy Between Christ and Satan, p. 644.

No comments yet.

Leave a Reply