Marcos fra Peking. Del 22.

Yuan-Ming Yuan gardens, Peking

Vi skal i dette kapitlet få dokumentert at det eksisterte en godt etablert forbindelse
mellom Kina og det romerske området av Orienten, men også at det gamle Kina
hadde god kommunikasjon med middelhavslandene, så vel som med India. Veien
kan ha gått via Khotan og Turkmenistan til nordlige India og Afghanistan. Det
ville vært underlig om de aktive syriske kristne, fulle av misjonsiver, ikke dro videre
til Kina etter at de hadde nådd Persia, mot midten av det andre århundre. (l)
En svært synlig person for evangeliets utbredelse til Kina, var Marcos. Fra en
ubetydelig bakgrunn oppnådde denne tenåringen å bli administrativ leder over hele
Østmenigheten. I løpet av tre hundre år med krig og nederlag for flere Tang dynastier,
til de mongolske herskerne tok over i år 1204, er det lite informasjon tilgjengelig
om den kristne menighetens vekst i Kina. Kunnskap om denne mellomperioden, kan
vi imidlertid hente fra menighetens hovedkvarter i Bagdad, i beretninger fra Asia
eller fra landene som grenser til Kina. Men da Tartarene tok makten over denne
folkegruppen, endret situasjonen seg.
Verdensrevolusjonen som fulgte mongolenes erobring av Asia og Øst-Europa,
åpenbarte Østmenighetenes enorme vekst i Kina og i sentral-Asia. Genghis Khan
samlet de orientalske nasjonene, og åpnet samtidig for disse landenes utvikling.
(2) Karieren til Genghis Khan og hans sønn Ogotai, som begge hadde vennlige
relasjoner til menighetene i Øst, er en sentral del av Asias historie. Mye av denne
historien er allerede blitt fortalt. Beretningen om Ogotai’s tre fettere, Mangu,
Kublai og Hulagu, er alle sentrale aktører for menighetens triumferende utvikling
i Kina.
Keiser Mangu og hans far, Tule, fullførte erobringen av Kina. Kublai, som etterfulgte Mangu, flyttet hovedstaden fra sitt gamle senter til Peking, som på denne
tiden het Khanbaliq. Da Kublai tok over ledelsen i den mongolske verden, utpekte
han sin bror Hulagu som selvstendig hersker over territoriene som grenset til
Europa, med sitt keiserpalass i Persia. Frederick av Saxony ga like mye støtte til
Luther som disse tre sønnene ga til katholicos, den assyriske menighetens leder
i Bagdad og hans mange menigheter i India, Asia og Kina. Av en forfatter som
levde på samme tid som Mangu, ble denne keiserens kristne tro beskrevet som
følger: «Han var en etterfølger og forsvarer av Jesu lære». (3)
Mangu behandlet kristne, muslimer og buddhister med respekt og vennlighet, og
han var spesielt opptatt av å få spredt Østmenighetens innflytelse i sitt land, fordi
han oppdaget at de kristne kunne mye om behandling av alle slags sykdommer,
men de hadde også god kunnskap om forretningsliv og handel som han mente
var en fordel for folket. (4)
Kongene i Tyskland, Frankrike og England, men også paven i Rom, var engstelige
for at den mongolske krigsmaskinen skulle returnere. De håpet at den store

innflytelse som de assyriske kristne hadde i dette området, kunne benyttes i en
diplomatisk kontakt med mongolene. Derfor reiste mange rådgivere fram og
tilbake mellom England, Frankrike, Tyskland og Rom, til Mangu, Kublai og
Hulagu. Disse vestlige landene håpet at de kunne rive Palestina og Jerusalem fra
å være underlagt muhammedanerne, hvis de fkk hjelp av keiser Kublai i Peking
og hans bror Hulagu, som styrte i Persia. I disse samtalene ble det antatt at to
unge pastorer, Marcos og Sauma, som vi skal får vite mer om i dette kapitlet,
kunne være til hjelp, siden de hadde et godt forhold til Kublai Khan, men også
behersket både det mongolske og kinesiske språk.
På dette tidspunkt i beretningen, kan det være passende å fortelle historien til
de to unge pastorene som i 1284 begynte sin berømte reise fra Peking til Persia
på vei til Jerusalem. Det er overraskende å lese om hvor mange store menigheter
tilhørende Østkirken, som ønsket dem velkommen i de ulike byene de kom innom
på sin lange reise over de store slettene, dype fellkjeder og øde ørkenlandskapene.
Det er nettopp dokumentasjonen på Østkikens spredning og tilstedeværelse
som er hensikten med denne rapporten. Det er interessant å lese hvordan disse
ungdommene, som tilhørte Uigurlandet, ikke bare ble støttet av keiseren selv,
men nesten ble anbefalt å reise fra Kina til Jerusalem for å lære mer om den
sanne Gud. (5) Da disse to unge pastorene, Marcos og Sauma, ankom Persia, ble
de tatt imot av både lederen for den assyriske menigheten og av alle de ledende
pastorene. Også de ledende ved Hulagu’s kongelige hoff ønsket dem velkommen.
Mange av de godt utdannede personene ved kongens stab, selv om de bodde i
Persia, snakket både mongolsk og kinesisk. De var begeistret over at de to unge
guttene var utsendinger fra selveste keiser Kunlai Khan, og var imponerte over at
de behersket både mongolsk, kinesisk og persisk.

 

Den tidlige historien til de unge pastorene.


Manuskriptet som inneholder beretningen om reisene til Sauma og Marcos, var
opprinnelig skrevet på persisk av Marcos selv, men den beretningen som nå er  tilgjengelig, ble skrevet av en ukjent forfatter. Historikere er takknemlige for den
katolske presten Paul Bedjan, for gjengivelsen av beretningen på det syriske språk.
Det er selvfølgelig mulig at den engelske utgaven av denne berømte historien, kan
ha blitt farget litt av ideologien til personer som har vært involvert i oversettelsen.
Nettopp dette burde leserne ha i tanke når ord som «munk» eller «biskop» benyttes
om en kristen kirke som ikke hadde noen slike funksjoner. Det som er vesentlig
er at historien om disse to unge mennene i Kina, gir oss en forståelse av rollen og
utbredelsen til menigheten i Øst.
Sauma, som senere ble kalt «Rabban Sauma», (rabban er et ord som indikerer leder
eller koordinator), var sønn av en velstående assyrisk kristen som hadde en viktig
funksjon i menigheten i Peking. Som ung gutt ble Sauma gitt en solid skolegang,
som også inkluderte en grundig gjennomgang av Bibelens lære og den kristne
menighetens opprinnelse, bakgrunn og historie. Da han ble gammel nok, sørget
hans far for at han fkk ansvaret for å vedlikeholde den store sentralmenigheten i
Peking. Da han ble 20 år, og hans foreldre mente at tiden var kommet til at han
burde gifte seg, så ville han ikke det, fordi han hadde til hensikt både å reise mye
og studere teologi, noe som han mente ikke var forenlig med et sundt familieliv.

 

Rabban Bar Sauma’s reiser

Han reiste fra byen hvor hans foreldre bodde og slo seg først ned i et landlig område
en dagsreise utenfor hovedstaden. Senere ble han ordinert til pastorgjerningen
av Mar George, som var prost i Peking. Til tross for sin unge alder, ble han snart
berømt for sine solide refleksjoner fra Guds Ord, og folk kom langveisfra for å
lytte til hans dyptpløyende og personlige forkynnelse.
Omtrent på samme tid var det en annen ung mann som bodde mange dagsreiser
unna. Han var også en assyrisk kristen, og hans far var kristen leder på stedet.
Guttens navn var Marcos. Han overga seg til Guds ledelse og viet sitt liv til å
spre apostlenes opprinnelige evangelium. Marcos hadde en tid hørt om Saumas
forkynnelse og arbeid, og dro til ham fordi han både ønsket å lære, men også
arbeide samen med ham. Sauma følte seg først forpliktet til å anmode denne
ungdommen om å reise tilbake til sine foreldre, men da han så Marcos beslutsomhet
og solide kristne liv, lot han gutten bli og ga ham videre opplæring i Bibelen og
forkynnergjerningen. Etterpå ble også Marcos ordinert av Mar Nestorius, som
da var blitt menighetens leder i Peking.
Disse to unge mennene bestemte seg for å reise til Jerusalem for å lære mer,
og de måtte begge først overbevise sine foreldre og sine venner om at dette
var en beslutning de sto ved. De solgte alt de eide og ble tillatt å være med en
handelskaravane som skulle reise fra Kina til landene i Vest. Det kommer fram av
beretningen at menighetens leder i nord-Kina, sendte med dem introduksjonsbrev
og anbefalinger som de kunne vise til kristne menigheter som de kom til å møte
på reisen. Da de ankom Kawshang, ble de tatt imot med åpne armer.
Tartarprinsene i området hørte også om de to unge pastorenes ankomst, ba dem
komme til samtaler og de forsøkte å overtale dem til å bli der og arbeide for
menigheten. Da det ikke lyktes, velsignet de deres reiseplaner og ga dem hester,
klær, penger, og rikelig med holdbar proviant og utstyr som de trengte for den
lange reisen. (6)

Det første stedet de ankom på sin reise mot vest, var Tunhuang, en berømt grenseby
mellom Kina og daværende Turkestan. Dette stedet er berømt for sine huler og
tusenvis av Buddha statuer og var en innflytelsesrik by i kongedømmet Tangut,
et sted som i dag er kjent som provinsen Kansu. (7)
Det var mange assyriske kristne i dette kongeriket. De kristne lederne i Tun-huang,
byen som ifølge Marco hadde tre meget store kirker, fkk høre om de to ungdommene, og møtte dem med en stor delegasjon for å ønske dem velkommen. Fra
denne byen reiste de videre i to måneder gjennom sandørkenen i østlige Turkestan
og ankom byen Khotan, berømt for produksjon av jadesteiner. Mange av
de andre mindre byene i dette området hadde blitt begravd i sandstormene.
De bare forsvant og ble en del av ørkenlandskapet. I denne delen av landet var

Rabban Bar Sauma


det likevel en rekke godt befolkede og velstående byer som hadde overlevd sandspredningen. (8) I Khotan bodde lederen for den syriske
menigheten i denne provinsen, og de to reisende teologene ble tatt godt imot.
Siden det hadde brutt ut krig mellom den store Khan og en av hans generaler,
som hadde gjort opprør med sine menn, ble de to ungdommene tvunget til å bli
i Khotan i seks måneder. Etter dette oppholdet, reise de mot nordvest til Kashgar.
Marco Polo, som hadde reist gjennom dette området noen år tidligere, men i
motsatt retning, skrev at det var mange nestorianske (assyriske) kristne der og at
de alle hadde sine egne kirker.

Marco Polo skrev også at folket hadde et spesielt språk og at området var så stort
som fem dagsreiser. (9) Denne byen var et viktig senter som alle handelskaravaner
mellom øst til vest måtte innom, og landet omkring var meget fruktbart, noe som
gjorde at bønnene var velstående. (10)
Fra Kashgar reiset de to pastorene over de høye fellkjedene i Pamirs til Khursan,
i den sterkt befestede nordøstlige provinsen av Persia, hvor de til slutt ankom
etter mange vanskeligheter, og de var både mentalt og fysisk utmattet. Men de
takket Gud for at han hadde bevart og beskyttet dem fra mange farer og brakt
dem trygt gjennom et område kjent for mange landeveisrøvere. (11) De kom til
en militærpost på et sted som het Talas. Kong Kaidu, som var etterkommer av
en av de eldste sønnene til Genghis Khan, hadde aldri akseptert at hans bestefar
ikke var gitt en viktig stilling i riket. Derfor hadde han startet en krig mot keiser
Kublai Khan, på grunn av en arvetvist.
De to unge pastorene oppsøkte kong Kaidu, og ba om en skriftlig tillatelse til å
reise gjennom landet, noe de fkk. Deretter dro de til en teologisk skole som den
assyriske kirken hadde nær den store byen Tus, som var hovedstad i Khursan. Der
ble de tatt godt imot av lederen for kirkene og alle deres pastorer.

 

 

De møter hovedlederen.


Det var deres intensjon å reise fra Khurasan provinsene i den nordvestlige delen
av Persia, slik at de kunne nå fram til hovedstaden Bagdad, stedet hvor katholicos
Mar Denha, (hovedlederen for Østkirken) holdt til. De møtte imidlertid denne
lederen i Maragha, hvor han var på reise, og de falt til marken og gråt av glede
over å kunne møte selveste lederen for Østkirken.
Medlemstallet for denne store kirken, var større enn både den greske og latinske
tilsammen. (12) Katholicos Mar Denha var overrasket da han fkk høre at de
hadde kommet helt fra kong Kublai Khan, som mange på den tiden kalte selveste
«kongen over alle konger».De to unge pastorene forklarte at hvis det var Guds vilje,

ønsket de å reise videre til Jerusalem. (13) Katholicos var rørt til tårer da han ble
fortalt alt de to hadde opplevd og utholdt. Mar Denha spurte også om de, siden
de kunne snakke det mongolske språk, ville reise til den mongolske keiseren og
spørre om han ville ratifsere utnevnelsen av ham selv, Mar Denha, som var blitt
valgt til katholicos av alle kirkens pastorer.
Mar Denha skrev også introduksjonsbrev som de kunne ha med seg, siden de hadde
til hensikt å besøke ulike religiøse sentra som var eid av den assyriske menigheten.
På denne tiden var Abagha, sønnen til Hulagu, barnebarnet til Genghis Khan,
på tronen i Persia. Da de to ungdommene ankom hans hovedkvarter og ba om at
han ratifserte utvelgelsen av katholicos Mar Denha som leder for Østkirken, ga
Abagha dem velvillig det de ønsket.
De reiste tilbake til katholicos med de viktige papirene og fkk da vite at lederen
for kirken i Peking var død og at katholicos, med råd fra sine distriktsledere, hadde
besluttet å ordinere Marcos som ny leder for kirken i Kina og at de også ønsket å
utnevne hans venn Sauma til koordinator for kirkene i vest. De to ungdommene
forsøkte begge en stund å bli fritatt fra denne utnevnelsen, men da de forsto at
mye bønn lå bak ledelsens beslutning, sa de at Guds vilje måtte skje med dem.
Marcos ble meget godt mottatt i de ulike områdene, selv om han var utlending,
fordi han hadde den samme bibelske tro som Østkirken og de æret sabbaten som
alle i denne kirken holdt hellig. (14)
Det var et stort ansvar som ble lagt på skuldrene til disse to unge mennene. Like
etter at han hadde utnevnt dem til disse posisjonene, døde også Mar Denha.
Alle kirkelederne ble enige om at den unge Marcos var den best kvalifserte til å
bli den nye katholicos. Han hadde gode forbindelser med Persia og med keiser
Kublai Khan.
Da den store kong Abagha fkk høre at Marcos var valgt til ny hovedleder for
hele kirken, godkjente han valget og ga Marcos mange gaver og sa seg villig til
å fnansiere flere teologiske skoler slik at det kristne arbeidet kunne vokse. Ikke

lenge etter døde også kong Abagha og hans bror Ahmad etterfulgte ham på tronen.
Ahmad hadde lite skolegang og manglet erfaring. Han inngikk en avtale med
muhammedanske grupper og begynte for en tid å forfølge de kristne. Heldigvis
for kirken fkk han en kort regjeringstid, på bare to år, og ble etterfulgt av sin sønn
Arghun, som ikke så på de kristne menighetene som et problem.
Etter at han var blitt valgt til øverste leder, fkk Marcos navnet Yabhalaha. Han
ble velsignet av Gud med god helse og han levde til å se seks ulike konger på
keisertronen i Persia. Uten å inkludere alle de utrolig spennende episodene av
hans liv, er det tilstrekkelig å nevne at hans dype hengivenhet til menigheten,
forårsaket at Østkirken vokste og nådde mange nye områder. Historien om disse
to ungdommene er tatt med for å illustrere hvordan menigheten i Øst spredte
seg gjennom hele Orienten.

 

Marco Polo og den assyriske kirken.


I det samme århundre som Marcos og Sauma reiset fra Kina til Persia, forteller historien om fem andre betydningsfulle reiser. Disse rapportene gir oss en
god beskrivelse av den mongolske verden fra området mellom Middelhavet til
Stillehavet og fra Siberia til det Indiske hav. Den mest berømte av disse reisene
var den gjennomført av katolikken Marco Polo, som opprinnelig kom fra Venezia
i Italia.
At hans bakgrunn som katolikk farget hans tolkning av ting han opplevde på sine
reier, kan vi lett se i hans beskrivelser. Han skrev blant annet: «Mosul er en stor
provins befolket av ulike folkegrupper, en av dem blir kalt arabere. Alle de andre
har en kristen tro, men de er ikke kristne i samsvar med kirkens lære, siden de
motsetter seg den på fl ere områder. De kalles nestorianere, jacobitter og armenere.
De har en slags patriark og erkebiskoper, biskoper og abbeder som er innviet og
sendt til alle steder i India og Baudas (Bagdad) og til Cathay (Kina), på samme
måte som biskopen i Rom sender folk i de latinske landene. (15)  Marco Polos reiser førte ham til
Peking, mongolenes nye hovedstad under keiser Kublai. En
detaljert beskrivelse av Peking på Marco Polos tid, er skrevet ned av Mauel Komroff. Der fortelles
det at to fantastiske byggverk hadde blitt ferdigstilt før Marco Polo ankom Kina. En av dem var
den kinesiske mur og den andre var den over 900 kilometer lange kanalen som ble ferdig under
Kublai Khan. Denne kanalen går fra Peking til Canton og regnes selv i dag for å være den lengste kanalen som
mennesker har gravd. Også kommunikasjon over land med hester for å transportere
brev og varer var meget godt utbygd i Kina, og er beskrevet av Marco Polo.
Kina var også på den tiden et senter for kunst. Malerier, inngraveringer,
bronse-støpning, skulpturer, avansert porselen og arkitektur, var utviklet til høy

Marco Polo og Kublai Khan

kompetanse. Kinesisk litteratur var spredt over hele landet. Kineserne lagde papir
allerede i år 105 e.Kr. og bøker ble trykket fra blokker med utskårne bokstaver så
tidlig som i år 932. Omkring femti år senere, under keiserens personlige overoppsyn,
ble det trykket store oppslagsverk, som kunne inneholde fl ere tusen ulike emner. På
Marco Polos tid fantes bøker om politikk, økonomi, flosof, religion, krigskunst,
landbruk, kunstmaling og musikk.
Bevegelige bokstaver for trykking, laget av bakte leirblokker, var vanlig i Kina i
1043 og Marco Polo var forundret over at papirpenger sirkulerte som valuta for
handel. Selv mekaniske oppf nnelser var vanlig i dette landet, som vannklokker og
astronomiske instrumenter. De hadde også kullgruver og utvant salt. Marco Polo,
en ungdom på bare 21 år, opplevde Kina som et eventyrland med oppfnnelser han
aldri før hadde sett. (16) Da han var 19 år gammel, reise han sammen med sin far
og onkel omtrent den samme veien fra vest til øst som Marcos og Sauma hadde
reist fra øst til vest. Han bemerket også hvor sterk og velorganisert Østkirken var
i Yarcan (Yarkand), som ligger i det vestlige området av Turkestan. Han skriver:
«Mange i folket følger Mahomet’s lov (Muhammed), men det er også kristne der
som er nestorianere og jacobitter. (17)
Da han nådde Tangut, en av byene omtalt av Sauma, la Marco Pola merke til
flere assyriske kirker (18), det samme var tilfelle i Tun-huang, en by som han
kaller Chingintales. (19) I det han skriver om byen som i dag heter Suchow, gir
han følgende rapport: «Etter omkring 10 dager, kommer du til en annen provins
som de kaller Sukchur. I denne byen», skriver han, «er halvparten av innbyggerne
kristne og den andre halvparten avgudsdyrkere». (20) Videre dro han til Campichu
(nåværende Kanchow), hvor han observerte tre store og f ne kirker. (21) Fra
Campichu dro han lenger øst til kongeriket Erguiul, med en hovedstad ved samme
navn, som antakelig er den moderne byen Liangchow. Om dette området skriver
Marco Polo: «Dette er et av mange kongedømmer som utgjør den store provinsen
Tangut. Her er mest nestorianske kristne, noen avgudsdyrkere og dem som følger
Mahomet. (22) Marco Polo nevner også en annen by, syd for Liangchow, trolig
nåtidens Ining, som han hevder var et hovedkvarter for de assyriske kristne. Fra
denne byen dro han til en provins hvor Calachan var hovedstad.
Han skriver i sin rapport at rundt denne byen lå det en mengde mindre tettsteder
med fne kirker som tilhørte de assyriske kristne. (23) Fra dette stedet dro han
østover og kom til enda en provins som ble styrt av de kristne. Denne provinsen
kaller han Tenduc, og han skriver at kongen over dette området var i slekt med
Prester John (også kalt George), og han regjerte der for den store Khan. Hele
dette området var dominert av de kristne som bodde der. (24)  Shakespeare skrev om Cathay, det neste kongeriket som Marco Polo og hans
gruppe kom til. I vesten ble Kina bare kalt Cathay i flere hundre år. Den store
keiseren oppdaget snart Marco Polos evner og utnevnte han til ofser i keiserriket.
I denne stillingen reiste han omkring i hele landet og skrev rapporter om tilstanden
i byer og landlige områder, og han nevner hele tiden alle de nestorianske kirkene
som synes å være over alt. (25) Som keiserens representant dro Marco Polo til
det syd-vestlige området av Kina, og igjen rapporterte han om alle de assyriske
kristne han møtte i Yunnanfu, hvor Marco Polo var utnevnt til å være guvernør
og det rapporteres også at det var tre store kirker i denne byen. (26) Under seg
hadde han en rekke andre velstående byer. (27) Disse rapportene, som ble skrevet
av Marco Polo, er tatt med i denne boka, for å vise at det er godt kjente vitner
til den kristne kirkens vekst i Kina i tidsperioden 600 til 1300. Disse kirkene er
ikke lenger i dette området. Hva skjedde som forårsaket denne forandringen? En
annen revolusjon fant sted både i Asia og Europa, som fordrev mongolene og
gjorde Tyrkia til den dominerende makten.

 

 

Timur Lenk. (Norsk navn: Timur Lenk)

Timur Lenk (Tamerlane)


Det er naturlig å stille spørsmålet om hva som skjedde med den kristne innflytelsen
i Orienten, som vi allerede har sett, var en frukt av arbeidet utført av Østkirken.
Det er tre svar på dette spørsmålet, nemlig Timur Lenk, jesuittene og ørkensanden.
Timur Lenk (1333-1405) var en verdenserobrer. (28) Mange berømte menn med
militær bakgrunn blir smågutter når sammenlignet med både Genghis Khan og
Timur Lenk. Med unntak av syd-Kina, erobret Genghis Khan hele Asia og det
meste av Øst-Europa. Noen har ment at hvis det ikke hadde vært for innflytelsen
Østkirken hadde på noen av Genghis Khan’s etterfølgere, slik at noen kristne
nasjoner ble spart, ville alle i dag ha talt det mongolske språk. Timur Lenk vant
herredømmet over alle landene som Genghis hadde erobret, med unntak av Kina.
Genghis Khan var mongol og han ga hele sitt enorme rike en religiøs frihet som
mange på den tiden verdsatte høyt. Timur Lenk var tyrker. Ordet Islam ble ikke
brukt på den tiden. Han drepte hundretusener av kristne, noen påstår at ofrene
talte millioner. Han ødela kristne kirker og teologiske læresteder. Volden som
han utøvde er en av årsakene til at den assyriske kirken i Asia gikk til grunne. En
annen årsak var de katolske jesuittene, som fkk støtte fra Portugisiske krigsskip,
en historie som blir fortalt i et annet kapittel. Timur Lenk er regnet i historien som en
av de mest grusomme herskere som har levd. Alle steder han dro gjennom, ble til
ørken og innbyggerne ble enten slaktet eller gjort til slaver. Han kom til makten
omtrent samtidig med at det mongolske riket hadde blitt svekket ved at landområdet ble delt opp og gitt til Genghis
Khans barnebarn. Timur Lenk var en meget dyktig general. I løpet av tretti år
med vedvarende krig, la han under seg både sentral Asia og Persia.
I Ispahan hugg han hodet av 70.000 mennesker og stablet hodene opp til
en pyramide. Han marsjerte med sine tropper inn i Lilleasia og Georgia, som var stolte og selvstendige land, og slo
også ned all motstand i Russland. Han sendte videre sine armeer til Siberia, og
la under seg alt i nord helt til Irtish elven og østover til grensen til Kina. Hans
erobring av Nord-India var også en effektiv krigskampanje.
Timur Lenk var mer enn 60 år da han presset sine tropper fram til Indus elven,
og ødela alle hus og drepte alle innbyggerne. (29) Tartarhæren hadde tatt hundre
tusen fanger før de nådde Delhi. Der ga Timur Lenk ordre om å drepe alle

fangene, og han truet med grusom hevn hvis noen av hans menn skulle nekte
å utføre drapene. Historien forteller at ikke en eneste av de 100.000 unnslapp.
Timur Lenk slo ned Ottoman riket etter at han kom tilbake fra India, og erobret
også Bagdad, Aleppo og Damascus. Han tok også sultanen til fange.
Timur Lenk ble rammet av en febersykdom midt i sin enorme kampanje da han
tok Kina. (31) Denne grusomme krigeren var den siste stormen som rev opp
fundamentet i den asiatiske sivilisasjonen. Alle muligheter så nå ut til å være
forbi for at den sentrale del av Asia noen gang skulle bli en faktor til å bygge
en bedre verden. Tiden med velstand og energi var forbi og ga i stedet plass for
uvitenhet og fattigdom. Som et misjonsprosjekt ble disse landene fra nå av en
vanskelig utfordring. De måtte lære på nytt den høye standard som kristendommen
representerte.
Frelseren fortalte sine apostler at hvis de opplevde forfølgelse i en by, skulle de dra
til den neste. Fra tiden da Timur Lenk herjet, må man søke i andre land for den
sanne kristendommens vekst. I femten hundre år hadde kirken i ødemarken gjort
et strålende arbeid i landene øst for Middelhavet. Det videre arbeidet for den sanne
kristendommens utbredelse, i det Østkirken måtte legge ned sin gjerning, måtte
for en tid fortsette på kontinentet som ble oppdaget av Columbus. (Oversetternes
anmerkning: Selv om denne grusomme forfølgelsen på dette tidsrommet omtrent
tilintetgjorde den bibeltro kristendommen i disse områdene, hadde millioner av
troende levd sine liv i troen på sin Frelser. De vil alle bli reist opp på den store
dagen når Jesus komme igjen og bli en del av «den store hvite flokk.»)
Amerika sto nå fram som en sentral aktør med å spre Jesu evangelium. Tidligere
kristne områder som Sahara, Siberia, Turkestan og nord-Kina, ble gjenstand
for ferne misjonsdrømmer. Når befolkningen var drept eller fordrevet, ble disse
tidligere rikt befolkede områdene ofre for ørkensanden. Alt arbeidet som var
nedlagt for å bygge byene i disse landene, ble glemt i sandstormene. Med alle sine
våpen, kunne ikke menneskene stå imot kreftene i sanden. Et glimt i et moderne

Atlas over Kina, vil vise at noen byer er gravd ut fra sandhaugene i Turfan og
østlige del av Turkestan. (32) Mellom Khotan og Kina har sandstormene begravd
utallige byer, som tidligere var sentra for handel og velstående samfunn. (33) W.J.
Johnson skriver i sin historie at på et tidspunkt ble 360 byer fullstendig begravd
i løpet av 24 timer. (34)
Forskningen til Sir Aurel Stein, vedrørende byene som i senere tid er gravd fram fra
sanden og bøkene til Sven Hedin om de gamle ruinene fra disse byene, gir interessant informasjon om alle byene som en gang blomstret som befolkningssentra i det
ferne Østen. (35) Sven Hedin viser også at i ruinene av gamle Lou-laryi nordvest
Turkestad, er det funnet manuskripter, skrivetavler av tre, mynter, kjøkkenutstyr
og en rekke andre funn, som plasserer byene til det tredje og begynnelsen av det
ferde århundre. Et av dokumentene som ble gravd fram, beskriver en militær
ekspedisjon, og en av de andre dokumentene omtaler hvordan byen hadde en
velkomstfest for førti ofserer fra hærens frontlinjer som besøkte byen. Det ble
også funnet skrifter som viste at det var en mengde bondegårder i området rundt
byen. (36)

 

Da jesuittene kom til Kina.


Det var en annen faktor som var større enn både Timur Lenk og sandstormene,
når det kom til å svekke den assyriske kirken i Kina, og som forårsaket at kirkens
ledere forsvant. Denne faktoren var jesuittene. Da dette systemet kom til Kina,
endret troskampen seg. Den ødeleggende innflytelsen på kirken i ødemarken da
jesuittenes inkvisisjon og de portugisiske krigsskipene kom til India, er allerede
beskrevet et annet sted i denne boka. «Ødeleggelsen av den nestorianske kirken
i India», skriver William W. Hunter, «var ikke forårsaket av at folket gikk tilbake
til hedenskapen eller av forfølgelse fra de lokale prinsene, men av den katolske
inkvisisjonen og Roms forførelse». (37)
Den samme historien gjentok seg i Kina og Japan. De katolske jesuittene var
den sanne og rene kristendommens største fende. Den berømte jesuittpioneren

Francis Xavier, som introduserte inkvisisjonen i India, dro til Japan i 1549.
Han bygget den første katolske kirken i Yamaguchi i 1552. Det er lett å se
at han inkluderte både buddhistenes flosof og hedenskap i sin katolske
forkynnelse. Han benyttet alterkarene, lysene, røkelsen og fl ere av buddhabildene som ble hentet fra deres egne
templer, siden de ikke skilte seg noe særlig ut fra lignende gjenstander for
tilbedelse i den katolske kirke». (38) Francis Xaviers opphold i Kina var
kortvarig. Hans etterfølger erfarte etter hvert mye motstand fra man
darinene. Det var ikke før i januar i
1601 at Matteo Ricci, en jesuittprest fra Portugal, lyktes me

Jesuitter i kina

d å få fotfeste i Peking,
hovedsakelig på grunn av sin kunnskap om matematikk og astrologi, med også fordi
han var dyktig til å lage våpen. (39) Med hjelp fra Portugal og Spania, oppnådde
jesuittene innflytelse hos personer med god utdannelse i keiserens omgangskrets.
De var så godt ansett av de lærde, at da den katolske presten Ricci døde i 1610,
var de tre mest innflytelsesrike menn med doktorgrader i landet, Paul, Leon og
Michael, alle utdannet av jesuittene og de fungerte i kirkens tjeneste. (40) I 1615
ble keiseren, av to sentrale dommere i Kina, anmodet om å la jesuittene oversette
alle de beste bøkene i Europa til kinesisk, med den hensikt å berike landets
litteratur. (41)
På denne tiden oppsto det en strid blant jesuittene, ikke bare i Kina men også
i Europa, over hvordan presten Ricci hadde adoptert hedenske tradisjoner og
hvordan han døpte mennesker som fremdeles trodde på disse tradisjonene. Hans budskap var at Kristus og kirken ikke hadde noe problem med tilbedelse av avdøde slektninger og andre hedenske ritualer. Jesuitthistorikeren Hue, når han omtaler presten Lombard, som var Riccis etterfølger, skriver: «Skikken i Kina,
ble av Lombard og noen av misjonærene som var der, ansett å være hedenskap og
helt uforenlig med den kristne forkynnelsen og disse skikkene måtte bli forbudt
i områdene hvor kirken vant innpass. (42)
Av dette kan vi se at arbeidet til jesuittene i Kina, var annerledes i forhold til hvordan kirken evangeliserte i Øst, hvor kirken tillot mye hedenskap og avgudsdyrkelse.
Denne fremgangsmåten med å innlemme hedenskap i kirkens riter, gjorde mye
for å ødelegge det kristne budskapet på samme måte som det ble gjort i India. Vi
må også her kommentere hvordan kirken forfalsket den kinesiske skriften på det
berømte steinmonumentet som ble funnet nær hovedstaden i det kinesiske riket.
Ved å endre skriften på monumentet til å lære pavekirkens dogmer, ga kirken en
fasade som kunne benyttes i dens propaganda.

 

 

Den forfalskede kinesiske inskripsjonen.


Det berømte kinesiske steinmonumentet som er omtalt i et tidligere kapittel,
ble gravd fram i 1625 i Changan, og den store betydningen av monumentet ble
snart klart. Det verdifulle funnet ble straks benyttet av kinesiske myndigheter og
jesuittene, for egen beskyttelse. Det første de bestemte var å sette opp og inngravere
et duplikat-monument, for å kunne bli kvitt originalen. (43) For å lykkes med
det, trengte mandarinene hjelp av jesuittene og mandarinene var nødvendige for
jesuittene. Begge trengte å beskytte seg selv mot denne revolusjonerende oppdagelsen. Det var helt klart at monumentet som ble gravd opp hadde forårsaket så
mye publisitet, at det ikke kunne ødelegges uten at en kopi ble plassert i dets sted.
Dr. Charles W. Wall forteller at inskripsjonen på Syriac språket er den opprinnelige
og ekte. Han presenterer tre argumenter for å dokumentere at de kinesiske tegnene
som er inngravert på marmorsteinen er et falsum, nemlig måten offentligheten  gjorde funnet kjent i tillegg til minnesteinenes innskripsjon og bokstavene som ble benyttet da budskapet ble inngravert. (44)
Vedrørende det første argumentet, er det godt dokumentert at originalen ble
ødelagt av de kinesiske myndighetene. Det ble påstått at en nøyaktig kopi ble
laget. D’Athenese Kircher, en jesuitt som levde på den tiden og som var svært
interessert i funnet, siterte jesuitten Martin Martini, lederen for denne kirkens
misjon i Kina. Straks guvernøren fkk høre om funnet av steinmonumentet, dro
han selv for å undersøke det. Da han hadde lest hva som var skrevet på steinen,
skrev han om funnets betydning og samtidig ga han ordre om at en stein på samme
størrelse skulle bli laget. På den nye steinen, ble det sagt, fkk han inngravert
det nøyaktige innholdet som var på originalen. (45) Dr. Wall siterer to andre
jesuittprester og lokale ledere, Boim og Samedus, for å bevise at den kinesiske
inskripsjonen som ble inngravert, ble diktert av jesuittene. (46) Hva var motivet
til de kinesiske myndighetene og jesuittene for å produsere en alternativ stein
med kinesisk inskripsjon?
Forklaringen som ble gitt, var at skrifttegnene hadde blitt endret så mye i løpet av
århundrene som steinen lå begravd, at de ikke lenger kunne leses eller bli forstått.
Mandarinene hevdet imidlertid at deres skrifttegn ikke hadde blitt endret på to
tusen år. Av den grunn bestemte myndighetene seg for å utslette, så fort som mulig,
enhver gammel inskripsjon som de fkk tak i. (47) Siden Changan monumentet ble
funnet nær en stor by, og hadde blitt godt kjent, ble det nødvendig å gi tilbake til
folket en kopi som var så lik originalen som mulig, samtidig som den avslørende
inskripsjonen ble ødelagt.
Hva var jesuittenes motiv for denne forfalskningen og hvorfor var det nødvendig
for mandarinene å få jesuittenes hjelp? Jesuittene så straks at monumentet beskrev
Østkirkens tidlige utbredelse, kirken som biskopen i Rom omkring år 200 hadde
ekskommunisert. (48) Nå hadde jesuittene mulighet til å skrive Roms doktriner
på deler av minnesteinen, og passe på at den andre informasjonen på steinen ikke
kom i konflikt med det som var skrevet på syriac språket. Siden de fleste som
kunne lese, var helt uvitende om kirkehistorien og om den første menighetens lære,
måtte de ha tillit til at jesuittene hadde gjengitt en historie som ikke ville komme
i konflikt med syriac teksten som også var å f nne på monumentet. Doktrinene
som jesuittene fkk inngravert på den falske marmorsteinen, beviser deres svindel.
Referansene på den nåværende inskripsjonen, forteller om den kristne kirkens
bruk av bilder og ikoner og bønn til de avdøde, doktriner som aldri var en del av
Østkirkens teologi. Men jesuittene var tvunget til å se at syriac teksten på steinen,
som de ikke kunne endre, viste at minnesmerket ble reist for å ære den opprinnelige menigheten og dens Bibelske lære. På grunn av at den kinesiske teksten kan fnnes i mange leksika, skal vi ikke ta for oss hele innholdet i den forfalskede
inskripsjonen. Den kinesiske teksten vektlegger ikke bibelsk forkynnelse. Det er
ingen henvisning til Kristi mirakler og ikke noe om hans død, oppstandelse og
himmelfart. Det gis imidlertid mye pris og ære til den kinesiske keiseren og gir
detaljerte beskrivelser av bilder i kirkene.
Den falske teksten på kinesisk inneholder også mye som alle kan vite at Østkirken
tok kraftig avstand fra. (49) Det tredje punktet som Dr. Charles W. Wall, på en
meget overbevisende måte viser i sin bok, er alle bevisene på at inskripsjonen på
syriac språket er det ekte og originale budskapet på steinen, og at det endrede
kinesiske budskapet på steinen er et falsum. (50) En komplett presentasjon av
inskripsjonen i syriac, viser at årstallet da steinen ble reist er inngravert, og det
inneholder også navnet på han som var leder for de 354 Østkirkene i Kina. Videre
gir inskripsjonene også navnet på den øverste verdenslederen for Østkirken, noe
som gjør det helt klart at monumentet var for denne kirkens utbredelse og triumf
i Kina. Syriac teksten erklærer også at læren til vår Frelser var forkynt til folket
og kongene i Kina.  Skrifttegnene som benyttes, betyr ikke ord, men formidler ideer eller bilder. Den
ofsielle forklaringen som blir gitt for at den gamle steinen måtte erstattes med
en ny, var at de kinesiske tegnene var ødelagt da steinen ble gravd opp. Derfor,
blir det argumentert, ønsket lærde menn i Changan, å reprodusere vakrere og mer
forståelige skrifttegn. Det er lett å forstå hvorfor syriac inskripsjonen på steinen ble
akseptert som den var. Grunnen til det er at verken kineserne eller jesuittene i det
syttende århundre, hadde kjennskap til syriac-språket fra det syvende århundre.
Men når denne syriac teksten ble studert av dem som forsket på dette gamle
språket, stemte skriften fullstendig med rapportene som er blitt bevart fra
Østkirkens hovedkvarter. Syriac skriften var også i overenstemmelse med historien
til Østkirken, enten den var notert ned av medlemmene i de ulike menighetene
eller av nøytrale forskere.
Fra budskapet som ble inngravert på denne steinen for flere hundre år siden, fnner
vi historien om det enestående arbeidet utført av Østkirken i Kina. Mange titalls
tusener ble vunnet for Kristus i Kina gjennom arbeidet til «kirken i ødemarken»
og de vil en dag stå frelste hjemme i Guds rike.

 

 

__________________________________________________________

(1) Saeki, Te Nestorian Monument in China, pp. 42, 43. (2) Montgomery, Te History of Yaballaha III, p. 11. (3) Mingana, “Early Spread of Christianity,” Bulletin of John
Ryland’s Library, vol. 9, p. 312, note 1. (4) Budge, Te Monks of Kublai Khan, Emperor
of China, p. 45. (5) Budge, Te Monks of Kublai Khan, Emperor of China, p. 1. (6)
Budge, Te Monks of Kublai Khan, Emperor of China, pp. 45, 46. (7) Cable and French,
Trough Jade Gate and Central Asia, p. 133. (8) Yule, Te Book of Ser Marco Polo, vol.
1, p. 192. (9) Yule, T e Book of Ser Marco Polo, vol. 1, p. 182. (10) Budge, Te Monks of
Kublai Khan, Emperor of China, p. 47. (11) Ibid., p. 139. (12) Gibbon, Decline and Fall
of the Roman Empire, ch. 47, par. 30. (13) Budge, T e Monks of Kublai Khan, Emperor
of China, pp. 140, 141. (14) See the author’s discussion in Chapter 19, note 27, and in
Chapter 21. (15) Komroff, Te Travels of Marco Polo, p. 29. (16) Komroff, Te Travels
of Marco Polo, pp. 16, 17. (17) Yule, T e Book of Ser Marco Polo, vol. 1, p. 187. (18)
Ibid., vol. 1, p. 203. (19) Ibid., vol. 1, p. 212 (20) Ibid., vol. 1, p. 217. (21) Ibid., vol. 1, p.
219. (22) Ibid., vol. 1, p. 274. (23) Yule, T e Book of Ser Marco Polo, vol. 1, p. 281. (24)
Ibid., vol. 1, p. 284. (25) Ibid., vol. 1, p. 285. (26) Ibid., vol. 2, p. 66. (27) Ibid., vol. 2, p.
154, and note 2.
(28) Variously known as Tamerlane, Timor, or Timour. (29) Encyclopedia Brittanica,
9th ed., art. “Timur.” (30) Malcolm, History of Persia, vol. 1, pp. 471,472; pp. 301,302,
1829 ed. (31) Malcolm, History of Persia, vol. 1, pp. 471,472; pp. 306, 307, 1829 ed. (32)
Herrmann, Atlas of China, p. 46. (33) Yule, Te Book of Ser Marco Polo, vol. 1, pp. 191,
192. (34) Johnson, Journal of the Royal Geographical Society, vol. 37, p. 5. (35) Hedin,
Central Asia and Tibet, vol. 2, pp. 112-120. (36) Ibid., vol. 2, pp. 134, 135. (37) Hunter,
Te Indian Empire, p. 240. (38) Gordon, “World Healers,” p. 481.
(39) Huc, Christianity in China, Tartary, and Tibet, vol. 2, chs. 3, 4. (40) Ibid., vol. 2,
pp. 235, 317; p. 292, 1857 ed. (41) Ibid., vol. 2, pp. 265, 266. (42) Ibid., vol. 2, p. 230. (43)
Wall, Ancient Orthography of the Jews, vol. 2, p. 160. (44) Ibid., vol. 2, pp. 159, 160.
(45) Kircher, La Chine, pp. 10, 11, also Wall, Ancient Orthography of the Jews, vol. 2, p.
160. (46) Wall, Ancient Orthography of the Jews, vol. 2, p. 163. (47) Ibid., vol. 2, p. 162.
(48) See the author’s discussion in Chapter 9, entitled, “Papas, First Head of the Church
in Asia.” (49) Wall, Ancient Orthography of the Jews, vol. 2, pp. 185, 186. (50) Ibid., vol.
2, pp. 200-245.

No comments yet.

Leave a Reply