Aba og menigheten i Persia. Del 17.

Mar Abba I Den store – Wikimedia commons

I det sjette århundre, ifølge rapporten til en nestoriansk reisende, ble det kristne
budskapet forkynt for bactrierne, hunnerne, perserne, inderne, persarmenerne,
mederne og elamitterne. Misjonærene i Balch og Samarkand fulgte fryktløst
i fotsporene til de omstreifende Tartarene. I sin fremgang på både sjø og land
ankom nestorianerne Kina ved havnen
i Canton. (1)
En framtredende person blant de fryktløse lederne som spredde evangeliet fra Tigris og østover, er Aba (500-575). Han er identif sert med den store menigheten som har blitt kalt «valdenserne i øst». I mange hundre år ble Jesu etterfølgere i Asia generelt kalt messiahanere, eller messiasfolket. De motsto de harde angrepene fra den persiske statsreligionen, eller mithraismen. Dette messiasfolket tok den ekte og opprinnelige kristendommen til India, Sentral-Asia, Kina og Japan. Den mest framtredende av dem  var Aba. Dersom kristendommens seier over mithraismen i Romerriket var en
europeisk triumf, var seieren til menigheten i ødemarken over denne forfalskningen
i Persia, enda mer enestående.
Mithraismen var ikke bare stolt av sin utbredelse i Persia, men også for å ha
tilpasset zoroastrianismen til den vestlige verden, og dermed banet veien for at
denne formen for soltilbedelse kunne bli en universell religion i den romerske
verden. (2) De ca. 250 årene mellom Papas (år 285), som var den første katholikos,
(den øverste leder over Østkirken) til katholikos Aba ble en veksling mellom fred
og forfølgelse.
I et tidligere kapittel så vi hvordan pavedømmet ble trygt etablert i byen Roma. I
de mellomliggende årene var det mange dyktige troene i den assyriske kirken som
forkynte det sanne evangelium. Noen av disse trofaste ga sine liv som martyrer. Når

Mitra – Wiki

Persia var i krig med Roma, var forfølgelse å forvente. De persiske generalene skilte
ikke mellom den pavelige kristendommen til Romerriket og messiasmenighetene.
Alle kristne var like for dem, enten de var fra Persia eller Roma. De iranske
herrene fryktet et samarbeid mellom de persiske evangeliske og Roma, og hadde også mistanke om at det fantes spioner.
Mithraismen brukte også enhver anledning til å angripe den stadig voksende
kirken i ødemarken.
Solen var hellig for mithraismen. Forfølgelser rammet de troende som levde og
virket nær soltilbederne, fordi de kristne selvfølgelig nektet å akseptere at solen
var et levende vesen og en Gud. Det er også kjent at mithraistene, på sin måte, imiterte flere av Bibelens seremonier. (3) Romerkirken hadde, ifølge flere forskere,
også adoptert mye av mitraismens flosof, og hadde mange likhetstrekk med denne
religionen. (4) De kristne i Persia nektet å være med på iranernes avgudsdyrkelse
og måtte lide for det. Den første forfølgelsen i stort omfang, etter unionen av alle
områdene i Østkirken under Papas, ble lansert av den persiske kongen Shapur II.
Denne forfølgelsen begynte under katholikatet til Shimun (Simeon) og fortsatte

Shapur II – Wikimedia commons

i førti år (335-375).
Kong Shapur var opptatt av å gjenopprette alle de territoriene som kong Xerxes i det
tidlige persiske riket hersket over. Han lanserte sitt angrep så snart han anså at tiden var
gunstig. De kristne nektet å tjenestegjøre i hæren og kongen ble rasende, ikke bare
over kampanjens nederlag, men også fordi de modige forsvarerne i den store festningen Nisibis, hadde stått
imot hans angrep. De fkk også hjelp fra Romas lokale biskop. Da han kom tilbake til hovedstaten Seleukia, ønsket kongen gjengjeldelse over de persiske
kristne. Kongen hadde behov for å få inn mere penger for sin krigføring, og han
bestemte at messiasfolket skulle betale dobbel skatt. Shimun, som var de kristnes
leder (katholicos), ble befalt å innkreve denne skatten. Han nektet å gjøre det, både
på grunn av religiøse grunner, men også fordi mange var fattige. Selv om kongen
og Shimun tidligere hadde hatt et rimelig godt forhold, var kongen nå bestemt
på å lære de kristne hvem som hadde makten i riket. Han arresterte Shimun og
befalte at alle de kristne kirkene skulle ødelegges.

Nisibis nær Syrias grense

Shimun ble tilbudt frihet for seg og sitt folk, men bare på betingelse av at han en
eneste gang ville tilbe solen. Dette tilbudet avviste han og resultatet var at han
selv, hans fem distriktsledere og ett hundre av de kristne prestene ble drept. Dette
innledet en 40-år lang periode med forfølgelse og død for de kristne som holdt
seg til apostlenes lære. Kongens lokale guvernører ble gitt myndighet til å vurdere
hvert enkelt tilfelle når de kristne ble arrestert, men noen av disse guvernørene
mente at kongens ordre både var for hard og urettferdig, og i deres områder fkk
de troende stort sett være i fred.
Noen av klagene som var tilstrekkelige til å holde forfølgelsene gående mot de
kristne, var: 1. De forakter vår solgud, Zoroaster, den kanoniserte grunnleggeren
av vår guddommelige lære. 2. De nekter å akseptere at vår Gud innstiftet søndag
for ett tusen år siden til ære for solen, og at denne dagen fortrengte sabbaten i
det gamle testamente, som jødene i vårt land helligholder. 3. Disse kristne har
gudstjeneste på lørdag. 4. De skjender vår hellige jord ved å begrave sine døde i
den. 5. De forurenser vannet med sin renselse. 6. De nekter i tillegg å gå til krig.
7. De lærer at slanger, skorpioner og krypdyr ble skapt av en god Gud».
Intensjonen til kong Shapur II, om å forfølge alle tilhengerne av det nye testamente, stoppet ikke med dødsfallet til Shimun. Den neste katholikos som
ble valgt som Shimuns etterfølger, fulgte ham i martyrdøden. Etter dette var
denne lederposisjonen ubesatt i 20 år. Naturligvis var hovedangrepet rettet  mot presteskapet, men den hardeste motstanden fkk likevel konvertitter fra
magianismen til kristentroen. Mens det er sant at Østmenigheten ikke hadde
klostre, i den forstand at prestene levde et liv i sølibat, slik det utviklet seg i Egypt
og Europa, var det likevel noen pastorer, som med tanke på hva som kunne skje
med deres familier i en tid med forfølgelse, valgte ikke å gifte seg.
Vi som i mange generasjoner har levd i nasjoner med frihet, kan ha problemer
med å forstå hva Jesu etterfølgere måtte oppleve i noen land i løpet av de første
århundrene. I Østen møtte kristendommen buddhismen, en religion som i stor
grad var drevet fram av ugifte munker og nonner. Det samme var tilfellet med
zoroastrianismen. For å bli respektert og kunne arbeide i et slikt miljø, var det
naturlig nok noen kristne som følte at de kunne være mer effektive i sine evangeliske tiltak, ved ikke å gifte seg. Men å fremme det hedenske dogmet om ugifte
prester, ble aldri en del av Østkirkens ideologi. Myndighetenes forfølgelse var
også hard mot Østkirkens teologiske skoler, og de raste mot ugifte prester. I
mithraismen var ekteskap og produksjon av barn viktig, siden barna ble ansett
å være til statens disposisjon for å tjenestegjøre i hæren. Etter kong Shapur II ‘s

Mynt med bilde av Yazdegerd III


død, ble det en pause for menighetens lidelser. Til slutt samlet de troende styrke
og valgte et nytt overhode. Deretter tok den nye katholikos og andre av kirkens
ledere, fordel av en tid med fred, til å omorganisere kirken. Det var nå et stort behov for å etablere en
sterkere organisasjon for å kunne nå flere med budskapet. Forfølgelsene hadde redusert iveren til en god del troende. Mange
av de undertrykte hadde flyktet østover til andre land, hvor de straks søkte å grunnlegge nye menigheter. Det varte ikke
lenge før nye forfølgelser rammet Guds folk. Både under kommende konger som Yazdegird I, Bahram V, og Yazdegird II av

 

Isfahan, Zoroastrisk ild-tempel – Wikimedia commons

 

Persia, rammet bølger av død og ødeleggelse de troende. Disse forfølgelsene varte
ikke så lenge som dem under Shapur II, men de var til gjengjeld mer alvorlige.
Informasjon om utbruddet av forfølgelse i henhold til Yazdegird I av Persia, den
første av disse kongene, er gitt av DeLacy 0’Leary.
Den persiske biskopen av Susa, ved en ubetenksom og følelsesmessig impulshandling, ødela et av ildtemplene til zoroastrene. Det ble klaget til kongen, og
biskopen ble straks beordret å gjenopprette bygningen og erstatte all skade som
hadde blitt gjort. Da biskopen nektet, truet kong Yazdegird med å ødelegge alle
kirkene i hans distrikt. Ordren ble til slutt utstedt og ble ivrig utført av zoroastrene.
Ikke lenge etter ødeleggelsen av kirkene, utviklet det seg til en generell forfølgelse.
Yazdegird I av Persia døde i 420, og hans sønn. Bahram V, fortsatte med og økte
kirkens plager. (5) Både geistlige og legfolk ble utsatt for den mest forferdelige
tortur. Deres føtter ble gjennomboret av skarpe jernspyd og noen opplevde det
som ble kalt «de ni dødsfall», ved at kroppens lemmer ble hugget av bit for bit.
Det var ganske vanlig under de forskjellige monarkene å konfskere rikdommen
til dem som hadde verdier, og å plyndre hjemmene deres. Zeno, den romerske

Mar Barsumas

keiseren, stengte den assyriske kirkes høyskole i Edessa, fordi denne institusjonen ikke var enig med de teologiske
synspunktene i den rådende statsreligionen. En dyktig leder i Østkirken
(Barsumas), fl yttet skolen til Nisibis, som er en sterk festningsby, og der
utviklet høgskolen seg til en av de intellektuelle sentra i verden. Det
fenomenale arbeidet og skolastiske påvirkningen av den nye skolen i
Nisibis, nådde til Oxford, Cambridge, og Paris.
Slik skriver WA Wigram: «Mye av kulturen i middelalderens Europa,
kom via sarasenerne, (Oversetternes anmerkning: Sarasenere var i antikken
en benevning på innbyggerne i en del av Sinaihalvøya og den syrisk-arabiske
ørkenen, men senere, spesielt under korstogene, ble navnet brukt om muslimer
generelt, men også om tyrkere.) Vi vet også at nestorianerne var lærerne til sarasenerne, derfor er det ikke urimelig å hevde at både Oxford, Cambridge og Paris står i gjeld til Barsuma, selv om veien fra Nisibis til Europa måtte gjennom Bagdad
og Salamanca. (6) Persia ble senere tolerant overfor kristendommen og friheten
økte, mens den forsvant i katolske Europa. Hvis islam ikke hadde erobret Persia,
ville de kristne sannsynligvis oppnådd full religiøs frihet.

 

Persiske kristne avviser Romas teologi.


Kristendommen i Persia eksisterte ikke bare som en utfordring til mithraismen,
men den var også svært forskjellig fra den herskende kirken i Romerriket. De  førti årene med forfølgelse under Shapur II, umuliggjorde kontakten mellom de
troende i de to områdene. De revolusjonerende hendelsene som var sentrert rundt
kirkemøtet i Nikea, og de bitre kontroversene som fulgte etter denne samlingen,
var ukjent for menighetene på den andre siden av Eufrat. De hadde ingen del i
den voldsomme debatten om guddommen. De holdt seg til apostlenes lære og
hadde vokst i styrke, og de hadde utført miraklet å spre evangeliet østover før
striden oppsto rundt Nestorius. Ifølge Samuel Edgar er nestorianismen en krangel
om ord. (7) Det er en misvisende benevnelse å kalle Østkirken nestoriansk. Også
i vår tid er det mange som misliker kristne fellesskap som bærer denne betegnelsen. (8) Østkirken i India slapp unna striden knyttet til den imperialistiske
kristendommen og dette forklarer avstanden mellom menigheten i India og den
vestlige hierarkiske kirken.
For å nevne noen av forskjellene mellom Østkirken og pavedømmet, kan det
observeres at den for det første avviste bruk av bilder, og plasserte ikke noen
mellomperson, som jomfru Maria, mellom Gud og mennesket. Østkirken brukte
heller ikke stearinlys for en åndelig hensikt, heller ikke røkelse, relikvier og mange
andre skikker hentet fra hedenske religioner til den keiserlige utgaven av kristendommen. De hadde også en annen Bibel enn den i Roma, siden deres Bibel var
bygget på Peshitta, som var utarbeidet av skolen til Lucian. (9) Det er videre kjent
at assyriske kristne (et navn som ofte ble gitt Østkirken) forkastet romerbiskopens
overherredømme.
Assyriske kristne avviste biskopen av Roms selverklærte overhøyhet. På denne
tiden var Seleucia, hvor kirkens hovedkvarter var etablert, full av jøder. (10) Store
mengder av kristne i hele Østområdet var av jødisk herkomst. Om de persiske
kristne, skriver WF Adeney: De har ingen lære om transsubstansiasjon og ingen
tro på den katolske skjærsilden. De hadde ingen Mariadyrkelse eller bildetilbedelse,
og de tillot heller ikke at ikoner ble utstilt i kirkene. Både menn og kvinner tok
del i nattverden, med både brød og vin og alle fem rangeringer av prester hadde
lov til å gifte seg. (11)

 

Misjonsveksten fra Papas til Aba.


«I de tidlige kristne århundrene var det et godt utbygd system av veier og overnattingssteder mellom byene på de sentralasiatiske slettene, (slik det er blitt synligjort
ved utgravingen av dokumenter i noen av byene), og det var ingen fellpass som var
ukjente for de kinesiske pilegrimene. Dette gjaldt ikke bare de direkte hovedveiene,
men også alle mindre veier som ledet til buddhistiske sentra». (12)
«Når den persiske kongen Kawad, (i år 498) på grunn av opprør og stridigheter
i sitt eget rike, to ganger tok tilflukt hos hunerne og tyrkere, fant han kristne der
som hjalp ham til å gjenerobre sitt land.» (13) Da han hadde fått tilbake sin trone,
drepte han noen mithraister, og fengslet andre, men var velvillig mot de kristne
fordi en gruppe av dem hadde vært hjelpsomme mot ham. (14) På samme tid ble
de assyriske kristne kreditert for å ha undervist tyrkerne kunsten å skrive på sitt
eget språk. Når Wigram kommenterer deres ekspansjon østover, indikerer han
deres innflytelse over Tibet: «Det syvende århundre var en periode med misjon til
Kina. Noen har bemerket at de eiendommelige seremoniene og kristen-lignende
riter hos de moderne lamaene, har i seg mange bibelske tradisjoner, muligens
tilpasset fra assyriske kilder.» (15)
Den lærde, Alexander von Humboldt, avslører hvor grundig utdanningen og
organisasjonen i Østkirken var før Aba. Han viser også hvordan denne samme
kirken lærte kunst og vitenskap til araberne. Han påpeker at ulike retninger av
nestorianere, hadde stor innflytelse på kunnskap og utdanning av araberne før de
samlet sin akademiske elite i Alexandria. Faktisk beskyttet bevæpnede islamske
voktere de kristne misjonærene som med sin forkynnelse trengte seg langt inn i
Øst-Asia. Araberne ble først gjort kjent med gresk litteratur gjennom syrerne, en
beslektet semittisk rase, som selv hadde fått denne kunnskap om lag hundre og
femti år tidligere gjennom de «kjetterske» nestorianerne. Dr. Leger, som hadde
blitt utdannet på greske universiteter og på den medisinske skolen grunnlagt av
nestorianske kristne i Edessa i Mesopotamia, hevder at nestorianerne var etablerte
i Mekka så tidlig som på Muhammeds tid, og hadde en vennlig kommunikasjon
med både profeten og Abu-Bekr. (16)
I år 549 sendte de hvite hunerne, som bodde i Baktria, og hunerne fra Nord og sørbredden av Amu-Darja-elven,
en forespørsel til katholikos Aba, om han ville ordinere en leder for dem. Den persiske kongen var forbauset

Amu-Darja elven – Wikimedia commons

over å se representanter for tusenvis av kristne i det ferne landet komme til ham. Han
var også overrasket over samstemtheten i Jesu lære og kraft. Den åndelige lederen
ble ordinert, og han returnerte til sin misjonsoppgave. (17) Mingana gir en liste over tjueen byer og provinser vest for Amu-Darja-elven, som
hadde åndelige ledere ordinert til den rollen kirkene hadde gitt dem og nevner
spesielt lederne i det femte og sjette århundre. Han fastholder også at de fleste av
innbyggerne i de to store områdene til østtyrkerne, uigurs og keraittene, var kristne.
Han påpeker videre at Kristi evangelium hadde påvirket den mektige politiske
alliansen av naimans, som utgjorde ni mektige klaner. (18) Disse misjonærene
hadde også forkynt til og omvendt et annet stort distrikt med tyrkisk avstamming.
De hadde i sine aner en liten blanding av mongolsk blod og ble kalt merkitter. (19)
Alle disse energiske menneskene levde i nordøst i Asia. E. A. Gordon skriver: «Dr.
Aurel Stein oppdaget nylig i sedimenter i kinesiske Turkestan, tusenvis dyrebare
MSS skriftruller (manuskripter)». (20) Claudius Buchanan, som har etterlatt seg
spennende opptegnelser av egne erfaringer om livet i India, erklærer at han så en  syrisk versjon av Bibelen i det landet. Den vil trolig være fra så langt tilbake som i år 325, samme år som av kirkemøtet i Nikea. (21)
Det er ingen tvil om at den førti år lange og voldsomme forfølgelsen til kong
Shapur II av Persia, drev mange kristne videre til India. En øverste leder for
menigheten skrev at romerbrevet ble oversatt til syrisk rundt år 425, med hjelp
av pastor Daniel fra India. (22) Syrerne i det femte århundre i India, hadde en
god opplæring, ikke bare i menighetsoppgaver, men også i pedagogiske metoder
for å undervise. India var under Seleucias katholicos.
Marco Polo, den berømte oppdagelsesreisende fra Venezia, skrev mye om den store
øya Socotra i Arabiahavet, nær Gulfen ved Aden. Han bemerker at de hadde mange
døpte kristne som ikke ville ha noe å gjøre med paven i Roma, men var underlagt
Østkirkens ledelse i Bagdad. Noen forfattere f nner en sammenheng mellom øyas
kristendom og den abyssinske kirken. (23) Om denne utbredte misjonen skriver
PY Saeki: «Den berømte Bar Somas, biskop av Nisibis (435-489), gjorde mye for
å spre nestoriansk undervisning i Østen, i Sentral-Asia, og deretter i Kina.» (24)
Mingana avslører den siviliserende påvirkning av disse oppdragene: «Det er kjent
at syriske bokstaver, som ble brukt av nestorianerne, var opphavet til mange lands
alfabeter i sentral-Asia og det ferne Østen, inkludert de mongolske områdene
Manchu og Soghdian.» (25) Disse observasjonene viser at misjonærene i kirken
i Asia, var arkitekter til skrivekunst og kilden til mye litteratur i det ferne Østen.
Det fnnes fortsatt en omfattende syrisk kirkelitteratur, som med litt forskning
tilbyr spennende informasjon fra fortiden. Alle lederne i kirkens mange distrikter,
ble forventet å rapportere til hovedkvarteret hvert år. De som befant seg i ferne
land, ble pålagt å rapportere til katholikos ikke mindre enn hvert sjette år.
I rapportene til Cosmas, en reisende geograf fra ca. år 530, kan vi lese noen
spennende beskrivelser av assyriske kirker i flere land østover fra Persia. Cosmas
var fra den samme kirken og fra samme land som Papas og Aba. Han levde på samme tid som Aba, og var en personlig venn av katholikos. Hans undersøkelser dekket mange asiatiske land, og han har også blitt kalt «indicopluestes», som
betyr «indiafareren», på grunn av sine mange reiser i det indiske hav tidlig i det
sjette århundre. Han mente at jorden var formet med jødenes tabernakel som
modell, og han engasjerte seg i mye forskning for å bekrefte sin hypotese. Hans
bok «Topographia Christiana» (kristen topograf), inneholder en samling av alle
slags observasjoner, mange med stor historisk verdi. Fra hans litteratur kan vi lære
hvor stor utbredelse Østkirken hadde. I det sjette århundre, ifølge en rapport av en
nestoriansk reisende, ble kristendommen forkynt for hunerne, perserne, inderne,
persi-armenere, mederne og elamittene. Det var bygd en mengde kirker fra den
persiske gulf til det kaspiske hav. Pepperkysten av Malabar og øyene Socotra
og Ceylon, ble for en stor del befolket av kristne. Biskopene og prestene i disse
bortgjemte regionene ble alle ordinert av katholikos i Babylon. (26)

 

 

Aba kommer til katholikatet.


Aba ble katholikos etter flere år med forvirring forårsaket av en krangel mellom
noen som rivaliserte om posisjonen. Selv var han en konvertitt fra zoroastrianismen.
Mens han fortsatt var en tilbeder av solen, hadde hans kunnskap og evner gjort at
han avanserte til å bli en lærer innen magireligionen. Etter sin omvendelse studerte
han for en stund i den berømte skolen til den assyriske kirken i Nisibis. Senere
dro han på en reise lenger vest for å bli kjent med tilstanden til kristendommen i
Syria og i Konstantinopel. Da han kom tilbake ble han kalt til å være lærer på den
kristne skolen i Nisibis. For ytterligere hendelser i hans liv, tar vi med følgende
utdrag fra det fantastiske arbeidet som W.A. Wigram har gjort: «Hans arbeid
med organisering og reform var nettopp avsluttet og ikke mange uker etter at
patriarken var kommer hjem fra sin tur, begynte magernes forfølgelser, en prøvelse
som ville fortsette inntil hans død». (27)
Naturlig nok ville det ikke vare lenge før patriarken ble angrepet. Han ble rapportert til kongen av den ledende zoroasterpresten, og anklaget for å vise forakt for den nasjonale religionen og for å ha misjonert for sin egen tro. Patriarken ble
arrestert og anklaget for å være en frafallen, en proselytt (fra magernes religion
til kristendommen). Han innrømmet åpent at det var tilfelle og ble truet med en
dødsdom. (28) Aba fkk ingen mulighet til å forsvare seg selv, men ble erklært
skyldig. Han anket dommen til kongen, som på dette tidspunkt hadde kommet

Zoroaster – Wikimedia commons

tilbake fra krigen. Prestene krevde død over denne fenden av deres religion og
oppfordret patriarken til å svare på anklagene.
«Jeg er en kristen,» sa Aba: «Jeg forkynner min egen tro og jeg ønsker at hver mann
vil følge meg, men av egen fri vilje, og ikke av tvang. Jeg bruker aldri trusler og
jeg anbefaler alle som er kristne å holde landets lover i sin egen religion». Under
denne høringen var det noen som ropte til kongen: «Hør nå på denne mannen,
for hvis du gjør det, ville du være enig med ham og vi ville ønske deg velkommen».
Det var Abrudag, en kristen i kongens tjeneste som ga sin konge denne appellen,
men hans anmodning gjorde selvfølgelig zoroasterprestene rasende og de krevde
Abas død. (29)

En person ble brukt til å fremme falske anklager i rettssaken mot Aba, men til slutt
brøt anklageren sammen og skamfullt bekjente at alle beskyldningene bare var
konstruerte. (30) Kort tid etterpå møtte Chosroes Aba et sted i byen (patriarken
ble tilsynelatende gitt en viss personlig frihet), og innkalte ham til en høring. Her
ble Aba igjen fortalt at han som en overløper, hadde begått en dødssynd. Deretter
fkk Abas høre: «Men du skal få gå fri og fortsette å fungere som katholikos, hvis
du vil slutte å gjøre andre til konvertitter og tillate kirkens medlemmer å spise
mat ofret til gudene. Abas gikk ikke med på vilkårene og den irriterte kongen
beordret ham sendt til fangehullet under omsorg av «vismennene». I dette juridiske
systemet tilsvarte det omtrent en dødsdom. Når han først var i fengsel, ville det
være en enkel sak å bli kvitt ham i stillhet. En slik handling ville ikke bli straffet
alvorlig, siden det betød at en beryktet frafallen ble utryddet. (31)
Mens hans trofaste venner sørget, ble han sendt vekk til provinsen hvor han skulle
interneres, men en lokal leder (Dardin) viste ham respekt og omtanke. De ankom
«Sirsh», et av stedene hvor magiene hadde full kontroll. Hans opphold der ble
gjort spesielt vanskelig og hard, og hans fender håpet at han ikke ville overleve
den harde vinteren på det persiske høylandet. Senere fkk han imidlertid lov til å
bo i sitt eget hus, hvor han innredet et rom til kirke, og hans venner fkk besøke
ham. I sju år levde han som fange i en magian høyborg og kunne i praksis fortsette å fungere som patriark. Hans situasjon kunne utvilsomt minne om hvordan apostelen Paulus ble behandlet. Han innviet biskoper, hadde samtaler med mange
og korresponderte med sine kontakter. Mennesker fra fern og nær kom for å få
ham i tale. Noen skrev at fellveiene i Aserbajdsjan ble slitt av de mange som kom
til ham vedrørende menighetens virksomhet eller for å møte en «levende helgen».
(32) Hans fender ga aldri opp, og deres plan var enten å frata ham all religiøs
makt eller å ta hans liv. En leiemorder ble skaffet, en Peter av Gurgan, en frafallen
kristen prest, og en plan ble lagt for å ta Abas liv. Forklaringen skulle være at han ble
drept i et fl uktforsøk. Leiemorderen klarte imidlertid ikke å gjennomføre planen,
siden han ble oppdaget og måtte flykte. Aba forsto at prestene nok ville forsøke igjen å ta hans liv, og han tok derfor en modig avgjørelse. Ved hjelp av venner kom han seg vekk og dro rett til kongen, som ble sjokkert når Aba vandret inn.
Magerne ble henrykte når de så ham, for de tenkte at de nå hadde ham i sin hule
hånd. Han ble naturlig nok arrestert, men fryktløst fortalte han kongen at han var
kongens tjener og villig til å dø om det var kongens befaling, men han ville ikke bli
tatt av dage av en snikende leiemorder uten en rettssak. Deretter ba han kongen
avsi en rettferdig dom og gjøre den kjent for alle. Magiene samlet et batteri av
anklager som de slynget mot patriarken. Du står anklaget, hevdet de, for kjetteri,
for å skifte religion, for å anbefale dine prester til ikke å gifte seg, og at du har
fungert som patriark selv om du var tvunget i eksil, imot kongens befaling, og for
å ha brutt ut av fengslet og kommet hit.
Etter en stund sa kongen. Alle lovbrudd mot staten tilgir jeg fritt, men som en
overløper fra magianismen derimot, må du svare for deg. Nå som du på eget ansvar
har søkt kongens rettferdighet, kan du gå fritt til ditt hus, men vær klar til å svare
på anklagen når du påkalles. Denne beslutningen viser både kongens styrke og
svakhet. Han kunne tilgi overgrep mot seg selv og han kunne respektere en edel
karakter, men han våget ikke å trosse prestehierarkiet. På grunn av frykt for prestene
og planlagte opptøyer blant deres tilhengere, klarte ikke kongen å stå imot presset
fra de innflytelsesrike «mobeds». (Oversetternes anmerkning: Zoroastrianismen
inndelte sitt presteskap i «herbeds» og «mobeds», hvor sistnevnte var prester innviet
eller ordinerte til seremonimestere, og derfor antatt å ha guddommelig myndighet
til å utføre de seremonielle ritene og handlingene knyttet til deres religion.)
Til slutt tillot kongen at de igjen arresterte og fengslet patriarken, uten noen
rettssak. Kongen ga imidlertid streng beskjed om at han ikke måtte bli drept. I flere
måneder måtte Aba oppholde seg i fengslet, men som er vanlig i flere orientalske
fengsler, fkk hans venner lov til å besøke ham. Mens han bar sine lenker, fkk
han også lov til å innvie biskoper. Mens han fremdeles var fange, ble han tvunget
til å følge med kongen på hans «sommer reiser», men på hvert sted de stanset
og overnattet, strømmet det på med kristne som ville se ham og begjære kongen
om hans løslatelse. Selv noen av mobed-prestene hadde respekt for han, og lovet
å arbeide for hans frifnnelse hvis han bare ville slutte å forkynne sin religion og
gjøre flere konvertitter.
Chosroes sendte bud på Aba og satte ham fri uten noen betingelser. Det er sant
at da kongen forlot byen, sto prestene klare til å slå ned på sitt bytte. Resultatet
var at patriarken nok engang befant seg i fengsel, men selv om Chosroes kanskje
nølte lenge, var han ikke det verktøyet som prestene hadde trodd at han var. Denne
behandlingen gjorde at kongen ønsket å vise at det var han som var konge. Han
sørget derfor for at patriarken umiddelbart ble satt fri, og Mar Aba, fysisk nedslitt
og syk, kom til slutt ut fra sitt fengsel. Ni år med forfølgelse og fare hadde vært
hans del, men han hadde holdt ut. (33) Kort tid etter dette døde Aba. Han ble kalt
til sin krevende oppgave i en tid da menigheten trengte en sterk og modig leder.

 

 

Tiden fra Aba til den muslimske invasjon.


Alle historiene om etterfølgerne til Aba i de to hundre årene mellom hans katholikat, til tiden da muslimene styrtet regjeringen, er en spennende beretning. De kristne som fulgte Bibelen, levde videre i fellene i Persia. I dalene ved Tigris og
Eufrat, kunne man høre ekko av deres lovsanger. De høstet sine avlinger og betalte
tiende. (34) De var ikke tynget med alle høytids- og festdagene som ble kreert av
hierarkiet i vestkirken, og de konsentrerte sin oppmerksomhet på det som står i
den hellige Skrift. De var samlet i sine kirker på sabbatsdagen for å tilbe Gud. (35)
I sine utenlandske misjonsorganisasjoner, ofret kristen ungdom seg selv. De var
villige til å dra til Turkestan, Skytia, Mongolia, Tibet, Mandsjuria, Kina eller
hvor enn Gud vil kalle dem. Disse kristne hadde en enkel og bibelsk tro med dyp
ærbødighet for Skriften. De aksepterte ikke bilder, ikoner, skriftestolen, skjærsilden,
og tilbedelse av helgener. De var protestantene i Asia. (36) Reformatorer før
reformasjonen forkynte sannhetens budskap og ga gaver av sannhet og lys til de
undertrykte troende i Europa, som i løpet av den mørke middelalder levde og døde
for en bibelsk kristendom. Deres oppdrag til Sentral-Asia, India, Kina og Japan,
vil bli temaer for senere kapitler. Jacob, som var leder for en annen av Østkirkene,
opponerte mot Romas teologiske oppfnnelser, han ble kalt til å være leder for
Jakobittene samme år som Aba ble gjort til katholikos av de assyriske kristne. (37)
Jakobittene utgjør en stor gren av de østlige millioner som unndro seg Romas
spekulative forklaring på guddommens natur. På grunn av læresetninger overlevert
fra kirkemøtet i Kalkedon (451), brøt den etiopiske kirke, den koptiske kirke i
Egypt, den jacobitiske kirken i Syria og kirken Armenia, all forbindelse med
Roma. Det er imponerende å se hvor effektivt disse kirkene, gjennom flere hundre
år, holdt seg fri fra romerkirkens tro og praksis, som senere også ble avvist av de
fleste protestantiske reformatorene. Det er sant at på tross av den relative renhet
i den apostoliske tro, som de opprettholdt i løpet av pavedømmets dominans,
ga noen av dem til tider etter for deler av pavekirkens hedenske tro og praksis.
Sir E.A. Wallace Budge skriver, i en kommentar til striden om Kristi to naturer:
«Det er veldig vanskelig å fnne ut nøyaktig hva Nestorius har tenkt og sagt om
dette temaet, for vi har bare fenders rapporter vå holde oss til». (38)
Statens involvering på religionens arena, skapte problemer for jakobittene. Mange
troende var fortvilet over at en statsdiktert religion skulle tvinge dem. De hadde
behov for en klok koordinator, og var tilfredse når Jacob Baradei dukket opp og
formet en entusiastisk organisasjon som har vedvart til i dag. Jakobittene, men
også dissentere i andre land, ble gjort sterke av arbeidet til Jacob Baradei. Edward
Gibbon, som klart viser sin preferanse for Østkirken og tyrkisk styre, heller enn
pavelig dominans, skrev: «Etter en periode på tretten hundre og seksti år med
forfølgelse, opprettholdt de den bibelske troen mottatt fra sine grunnleggere.
Selv i den mest ynkelige tilstand av fattigdom og trelldom, avviste nestorianerne
og monophysittene (et annet navn for jakobittene) Romas selverklærte åndelig
dominans». (39)
Det er ikke riktig å si at jakobittene og Østkirken samkjørte sine doktriner, organisasjon og praksis, likevel var det bare små forskjeller mellom dem. Østkirken fungerte i et orientalsk miljø og var aldri under Romas domene. De troende som
holdt til i dalene nær både Tigris og Eufrat, fl yktet fra den tro og praksis som pavedømmet presset på folket. (40) Fra ca. år 650 havnet de under muhammedanske herskere, men deres problemer var betydelig færre enn lidelsene som rammet de
bibeltro i de gotiske ti kongerikene i Vest-Europa, når de havnet under pavens
kontroll. Derfor kan vi hevde at de assyriske kristne og jakobittene led relativt
lite i hendene på muslimene, men mye mer da de senere havnet i hendene på de
katolske jesuittene. Forfølgelsen brakte de troende nærmere hverandre. Som en illustrasjon, kan vi
se hvordan de assyriske kristne i India fortsatte å fungere etter at de ødeleggende
forfølgelsene til jesuittene hadde knekt dem. Vi har allerede lagt merke til de mange
grunnleggende forskjellene mellom disse to retningene. I den videre historien om
utvidelsen av den assyriske kirke under det muslimske styret i Persia, vil autoriteter
bli sitert som bevis på at sabbaten som hviledag, fra Guds f erde bud, ble observert
av både monofysittene og av Østkirken.

 

Islams fremvekst og erobringer.


Som røyk ut av avgrunnen ( Johannes Åpenbaring 9:1-3.) formørker solen og
luften, utgikk den nye religionen til Muhammed fra Arabia. Som en virvelvind fra
ørkenen, feide den over elver og sletter til Vest-Asia, Nord-Afrika og det sørlige
Europa. Tre faktorer bidro til arabernes plutselige og utrolige erobring. Først var
det den nye nasjonale oppvåkningen blant araberne. Den andre faktoren var at de
erobrede nasjonene var utslitte. Fire hundre år med konstant krigføring mellom de
romerske og persiske imperiene, hadde utarmet folket. I tillegg hadde de opplevd
goternes invasjoner som hadde overkjørt de vestlige provinsene i Roma. Den
tredje faktoren var Muhammed selv. I dagene til Aba og hans etterfølgere, hadde
nye bevegelser inspirert araberne. De hadde kastet ut sin gamle avgudsdyrkelse og sitt flerguderi, og lengtet etter en monoteistisk religion, mer lik den til jødene og andre mektige naboer

Mekka, Muhammeds fødested – Wikimedia commons


Araberne hadde en sterk trang til nasjonal enhet. Mange ekspedisjoner fra andre
ideologier hadde overbevist dem om svakhetene til både de romerske og persiske
imperiene. Alt de trengte var en dynamisk leder. Det tok tid for Muhammed å
overbevise sine landsmenn om åpenbaringene som han hevdet innledet hans
gjerning. I stedet for de mange gudene til beduinene, forkynte han læren om bare
èn Gud. Han var født omkring år 570 i Mekka og han giftet seg med en velstående
enke. Med dyp religiøs glød hevdet han å ha syner og drømmer, men for en tid
var hans suksess begrenset til å konvertere sine nærmeste slektninger og tjenere.
Hans fremgang opprørte et f endtlig Mekka. Da han i år 622 flyktet med sin
mest betrodde ledsager til byen Medina, hvor han ble mottatt som en profet,
ble tidspunktet for denne fl ukten utpekt å være det første året av den islamske
tidsperiode. Den nye profeten og hans krigerske disipler, begynte først å angripe
rike karavaner. Styrket av rikdom og våpen som følge av denne plyndringen,
begynte de å legge under seg Arabia. Målet ble nådd omtrent på tidspunktet
for Muhammeds dødsfall. Under erobringene til hans umiddelbare etterfølgere,
Abu-Bakr, Omar og Othman, var det ikke lenge før de la under seg Syria, Egypt
og Persia. Da det arabiske imperiet var fullt etablert, bygget det opp Bagdad, deres
storslåtte nye hovedstad.
Østkirken, som lenge så verdien av å ha sitt hovedkvarter i sentrum av den sekulære
staten, flyttet sin åndelige hovedstad fra Seleucia til Bagdad, der den forble de
neste fem hundre årene. Store erobringene for Gud ble oppnådd av Østkirken
mens Islam regjerte i alle land som strekker seg mot Stillehavet. Dette vil være
tema i etterfølgende kapitler.

 

 

___________________________________________________________
  Kilder og henvisninger:

(1) Gibbon, Decline and Fall of the Roman Empire, ch. 47, par. 30. (2) Foakes-Jackson,
Te History of the Christian Church, p. 184. (3) Foakes-Jackson, Te History of the
Christian Church, pp. 184, 185. (4) Newman, A Manual of Church History, vol. 1, p.
296.
(5) O’Leary, Te Syriac Church and Fathers, pp. 83, 84. (6) Wigram, Introduction to
the History of the Assyrian Church, p. 167. (7) Edgar, Te Variations of Popery, p. 62.
(8) Before the writer visited the bishop of the cathedral in Trichur, India, he had been
informed that it was a Nestorian church. When, however, he sat at the table with the
bishop, this ofcial declared that not only he but all the directors belonging to his denomination rejected the name Nestorian. (9) O’Leary, Te Syriac Church and Fathers,
p. 46. (10) Milman, Te History of Christianity, vol. 2, pp. 248, 249. (11) Adeney, Te
Greek and Eastern Churches, pp. 496, 497. (12) Gordon, “World Healers,” pp. 231, 232.
(13) Mingana, “Early Spread of Christianity,” Bulletin of John Ryland’s Library, vol. 9, p.
302. (14) Ibid., vol. 9, p. 303. (15) Wigram, Introduction to the History of the Assyrian Church, p. 227. (16) Humboldt, Cosmos: A Sketch of a Physical Description of the
Universe, vol. 2, p. 208.
(17) Mingana, “Early Spread of Christianity,” Bulletin of John Ryland’s Library, vol. 9,
pp. 304, 305. (18) Mingana, “Early Spread of Christianity,” Bulletin of John Ryland’s
Library, vol. 9, p. 316. (19) Ibid., vol. 9, p. 317. (20) Gordon, “World Healers,” p. 146.
(21) Buchanan, Christian Researches in Asia, pp. 141, 142. (22) Mingana, “Early Spread
of Christianity,” Bulletin of John Ryland’s Library, vol. 10, p. 459. (23) Yule, Te Book of
Ser Marco Polo, vol. 2, pp. 407-409, with notes. (24) Saeki, Te Nestorian Monument
in China, p. 105. (25) Mingana, “Early Spread of Christianity,” Bulletin of John Ryland’s
Library, vol. 9, p. 341.
(26) Gibbon, Decline and Fall of the Roman Empire, ch. 47, par. 30. (27) Wigram,
Introduction to the History of the Assyrian Church, p. 199. (28) Ibid., p. 200. (29) Ibid.,
p. 201. (30) Ibid., p. 202. (31) Wigram, Introduction to the History of the Assyrian
Church, pp. 202, 203. (32) Ibid., pp. 203, 204. (33) Wigram, Introduction to the History

462
of the Assyrian Church, pp. 204207. (34) Yule, Te Book of Ser Marco Polo, vol. 2, p.
409, note 2; also Gordon, “World Healers,” p. 466. (35) Realencyclopedie fur Protestantische Teologie und Kirche, art. “Nestorianer”; also, Bower, Te History of the Popes,
vol. 2, p. 258, note 2. (36) Couling, Te Luminous Religion, p. 44. (37) When the writer
was in Beyrouth, Syria, he visited the Jacobite bishop. A series of questions were asked
the church leader regarding his people and their history. Te last remark of the bishop
was that his church had anath-ematized Nestorius. He admitted that the Papacy had
anathematized the Jacobites. (38) Budge, Te Monks of Kublai Khan, Emperor of China, p. 37. (39) Gibbon, Te Decline and Fall of the Roman Empire, ch. 47, par. 28. (40)
Edgar, Te Variations of Popery, pp 60-67.

No comments yet.

Leave a Reply