Syrias tause byer. Del 4

De protestantiske reformatorene står i gjeld til fortidens gudfryktige kvinner og
menn, som selv i den mørkeste tid, ved sin enkle evangeliske ydmykhet, hindret
ilden på alteret i å dø ut. (1)
I kristenhetens tidlige periode, var det byene i Syria som var de første til å ta
lederrollen når det gjaldt å bevare apostelmenighetens sanne lære og praktisere
dens misjonsiver. Det er overraskende å få vite at mange av disse tause og forlatte
byene i Syria, fortsatt eksisterer og er i tillegg blitt svært godt bevart. I mange
hundre år etter at de jødekristne reiste nordover, da de ble drevet ut av Jerusalem,
slo de seg sammen med medlemmene på de allerede eksisterende kristne områdene,
hvor den mest kjente byen var Antiokia. (2)
Syria er for mange lite kjent, men landet er av stor betydning i forbindelse med
den sanne menighetens historie. På grunn av hatet mot jødene som hadde gjort
opprør mot Roma og derfor ble undertrykt, forbød keiseren dem i år 135 å bevege
seg inn i Jerusalem. Dette forbudet rammet selvfølgelig også kristne av jødisk
herkomst, men keiserens vedtak var i tillegg medvirkende til at flere nye kristne
sentra ble etablert i Syria. Selv i dag kan vi fnne restene av vakre villaer, kirker,
inskripsjoner og off entlige bygninger i dette landet, som ble bygget i de første
kristne århundrene. (3)
På disse stedene ble den kristne menighetens organisasjon og misjon utformet
under ledelse av apostlene og deres etterfølgere. Fra dette nye hovedkvarteret
strømmet evangeliets lys ut til verden. Men før vi omtaler hva forskning har
oppdaget i fl ere av disse byene, må vi merke oss den historiske og arkeologiske
bakgrunnen for den tidlige syriske sivilisasjonen som utgjorde fundamentet for
denne menighetens misjonsarbeid.

 

Historisk og arkeologisk bakgrunn.


Jerusalems erobring og fall representerte en voldsom moralsk krise for millioner av
jøder som ikke levde i Palestina. Sjokkerte av denne hendelsen, begynte de å lytte
til evangeliet som de kristne jødene forkynte, og resultatet var at store mengder av
dem aksepterte Kristus som deres Messias. Disse nye troende gjorde et fantastisk
arbeid i den evangeliske menigheten mange steder i verden. (4) Siden de ikke
hadde blitt påvirket av rabbinernes fanatiske legalisme, var de åpne for å ta imot
Skriftens overbevisende profetiske oppfyllelser som ble forkynt av menighetens
pastorer og ledere.
Den romerske hærmaktens seire, motiverte de kristne jødene i Palestina til å
adlyde Jesu befaling om å flykte fra Judea like før Jerusalem ble ødelagt. Det
første området som dro nytte av denne migrasjonen, var den delen av Palestina
som lå øst for Jordan, i Bibelen kalt Decapolis (5), som betyr «ti byer». I disse
byene hadde keiserriket bevilget innbyggerne spesielle rettigheter og hadde frigjort
store pengesummer til byfornying, for å gjøre byen vakker. Keiserrikets hensikt
med denne prioriteringen, var å fokusere på den greske kultur og sivilisasjon, i
håpet om å kunne påvirke den store delegasjonen av jøder til å akseptere denne
ideologiens flosof, kunst og tradisjoner. (6)
På apostlenes tid var denne delen av trans-Jordan området et fruktbart land som
ga befolkningen varierte og gode avlinger. Det var hit de kristne jødene flyktet for
å unnslippe keiserens terror under «Den romerske krig» i år 66. Boken «Aposlenes
gjerninger» i Bibelen, gir inntrykk av at det var mange tusen kristne jøder på denne

Syrias tause byer ligger flere steder i en klynge nord for Idlib, nær den tyrkiske grensen

tiden (Ap. gj. 21:20.) Historikere
anslår at mellom 70.000 til 90.000
kristne jøder flyktet østover fra
Palestina. Eusebius forteller at
disse fl yktningene først slo seg
ned i byen Pella. (7) Den same
forfatteren nevner igjen Pella i
forbindelse med jødenes opprør
i år 135. Som straff ble ikke
Jerusalem bare revet, men den ble
pløyd ned og i tillegg ble navnet
endret fra Jerusalem til Aelia, og
kristne som ikke var av jødisk
familie, fkk heller ikke lov til å
velge en leder som hadde jødiske
røtter. (8)
Pella var på denne tiden en av
de nevnte berømte ti byene. Når
de ankom dette stedet, som var
preget av kultur, velstand og
tankefrihet, representerte det en enorm forandring for de flyktende jødekristne,
siden de nettopp hadde vært vitne til oppfyllelsen av Kristi profeti vedrørende
Jerusalems ødeleggelse. Disse troendes erfaringer, opplevelser og vitnesbyrd, må
ha gjort et stort innrykk på deres nye naboer. Disse fl ykningene økte i antall
de følgende årene. De som var omvendt til den kristne tro, og deres etterkommere, etablerte store kristne samfunn. Disse ti opprinnelig hedenske byene, eller
Decapolis, og landområdene mellom dem, fkk snart en sterk kristen innflytelse.
Etterpå begynte en ny utvandring fra Decapolis til områdene rundt Antiokia.
Flere tiår hadde gått siden Paulus og Barnabas hadde reist opp menigheter i den

del av Syria som ligger direkte nord for Decapolis. I dette området ble mange
kristne vunnet blant både hedningene (annerledes troende) og jødene. De fleste
av de nyomvendte fra nordre del av Syria, tilhørte Israels barn, og de anmodet
de jødekristne i Decapolis, som hadde flyktet fra Jerusalem til Pella og området
omkring, til å komme nordover til de kristne områdene nærmere Eufratelven. (9)
Syria hadde på et tidlig tidspunkt vakt oppmerksomhet blant de utdannede og
kulturelle, ved å produsere en enestående arkitektur. Dette var den rikeste og best
utviklede provinsen i det romerske riket. (10) Området var også berømt for sine
skoler og større læresentra. Også de største av keiserrikets templer, bygget for
tilbedelse av solguden, befant seg i dette distriktet, og midt i landet lå hovedstaden
Antiokia.
På denne tiden overgikk skolen i Antiokia omtrent hvert eneste annet vitenskapelige
senter, og skolens metoder og dynamiske pedagogiske bragder, dominerte i Øst.
På et senere tidspunkt, da keiser Justinian, midt i det sjette århundre, bestemte
seg for å bygge verdens største kirkebygg, søkte han lenge uten hell gjennom de
greske og latinske sivilisasjonene etter begavede arkitekter og bygningseksperter.
Han måtte til slutt hente dem fra fagskolene i Antiokia og han engasjerte de
dyktige arkitektene Anthemius fra Trallers og Isidore fra Miletus. (11)
Vedrørende Syrias meget varierte og høye kompetanse, skriver en historiker: «De
særegne trekkene til den byzantinske arkitekturen, er dens metode med enorme
kupler, hvor det mest berømte eksemplet er Sofa-kirken i Konstantinopel». En
annen historiker omtaler Syrias meget avanserte arkitektoniske nivå: «To tidligere
kirker hadde brent ned, det var Konstantins kirke i år 404 og dens etterfølger i
år 532. Sofa-kirken til Justinian står enda, og blir brukt som moske, men dette
byggverket representerer egentlig ikke en typisk Bysantinsk arkitektur. Kirken er
meget spesiell og ikke noen konstruksjon lik den har tidligere vært bygget og ingen

Hagia Sophia, Istanbul – Wikimedia Commons

 

 

har heller kunnet reprodusere den. Kirkens berømte arkitekter har konstruert et
mirakel, og har den stolte ære av å ha produsert et bygg som ikke har noen like.
«St. Sophia,» sier M. Bayer, lanserte både en ny stil og samtidig en dimensjon som
aldri er blitt forbigått i Østen. (12) Ved å granske den keltiske kirken i Irland, er
forskere imponerte over hvordan stilen som ble introdusert av de syriske arkitektene, har påvirket arkitektur i hele den vestlige verden. Disse nye prinsippene
for arkitektur, ble adopter i Irland. Fra Konstantinopel har bysantinsk arkitektur
hurtig beveget seg vestover. Gresk og romersk kunst var død. I det sjette århundre
var den eneste levende og kraftfulle kunst, bysantinsk arkitektur. Det er to ting
vi må være oppmerksomme på. Først flyttet bysantinsk arkitektur og kunst seg
til Gaul og derfra videre til Irland. Tidspunktet for denne utviklingen er godt
dokumentert. (13)
Det enestående ved Syrias sivilisasjon kan fremdeles bli sett. Ruinene og restene
etter disse byene, blir beskrevet på følgende måte i Howard Crosby’ artikkel:
«Et land med fraflyttede byer». Han skriver: «Få mennesker er kjent med at ved
avslutningen av det tjuende århundre, er det fremdeles områder av det romerske
riket hvor ingen reisende i moderne tid har vært. Der er det gamle byer som ingen
turist har sett og templer og tårn som ingen elsker av klassisk arkitektur har kunnet
beundre, men også innskripsjoner på gammelt gresk som ingen enda har tolket.
Som leser kan du forsøke å tenke deg vekk fra det fruktbare landskapet og de
skogkledde åsene og grønne beitemarkene og som ganske mange er familiære
med, og i stedet se for deg store og grå ødemarker og en mengde rester av de
forlatte byene.
Vi kan prøve å se for oss de mange og massive ruinene etter disse klassiske
stedene, og vi kan videre forestille oss hvordan restene av denne byen eksisterte
før Konstantins tid, mens Roma var sentret for den romerske keiseren. Her ble det
bygd store kirkebygg mens stokk og stein ble tilbedt mange steder i Europa. Se
for deg romslige villaer, mens angelsakserne var fornøyd med hytter av grener og
dyreskinn. Denne velstående og travle byen has stått ubebodd tretten hundre år.
(14) De arkeologiske restene som er funnet i disse tause byene i Syria, er på mange
måter forskjellige fra de ruinene man fnner andre steder i verden. Monumentene
er ikke arbeidet til fremmede innvandrere, men er produktet av nasjonens egen
kompetanse. Det er også bemerkelsesverdig å se at steinene i byggverkene er så
nøyaktig hugget ut at de er satt sammen uten sement eller annet bindemiddel.
De sanitære konstruksjonene vi fnner i ruinene, vitner om en meget avansert
sivilisasjon. Noen forfattere hevder at de tekniske oppfnnelsene og løsningene
dette folket har benyttet, overgår hva man selv i dag fnner noen steder i Europa
og Amerika. Fra ruinene tyder det på at folket som bodde i de mange byene i
nordlige og sydlige deler av Syria, var en middel-klasse med romslig økonomi.
Fra ruinene tyder det på at landet ble styrt av to guvernører, siden det bare er
funnet ruiner av to meget store herskapsboliger, en lokalisert nord i Syria og den
andre i syd. (15)
Apostlene forutså at det i framtiden ville komme mange personer inn i menighetene som var likeglade. Paulus skrev at selv på hans tid hadde falske brødre
sneket seg inn blant Guds folk. Kirkene i Syria hadde valgt å tro og bevare kun de
sannheter de kunne verifsere fra Guds Ord. Disse bibeltro kristne var forskrekket
over hvor liberalt bibelsyn noen såkalte kristne demonstrerte. Derfor protesterte
de mot hvordan gnostisismen gjennomsyret den korrupte kristendommen som
ble utarbeidet i Alexandria og adoptert av Roma.
Skolen i Antiokia ledet et opprør mot hvordan Alexandria utla og tolket Skriftene,
og de etablerte en langt mer kritisk tolkningsmetode. (16) Den berømte evangelisten og lederen, Lucian, var forpliktet til å advare mot denne kristendomsformens
gnostisisme og manichaisme. Det var Lucians skole som først tok initiativet til
å opponere mot Alexandrias allegoriserende trend, og denne opposisjonen ble
videreført av Østkirken. (17) Den bibeltro syriske teologien fkk stor innflytelse og
ble trodd og bevart av mange ulike kristne grupper, helt opp til reformasjonen. Alle
inskripsjonene som er funnet på og i bygninger, viser at den syriske kristendommen
dominerte store områder av de tause byene i dette landet.
Wm. Kelley Prentice nevner at alle inskripsjonene som er funnet, og som tidsmessig
dekker mer enn tre hundre år, viser at den enkle syriske kristendommen hadde et
fokus på «Gud og hans Sønn» og at den Hellige Ånd også er nevnt noen ganger.
Denne syriske kristendommen støttet ikke noen av de sentrale dogmene som
preget romerkirken, verken guddommeliggjøring av Maria eller bønn til helgener.
Velstanden i disse områdene synes å ha opphørt med den Islamske erobringen. (18)

 

El-bara og andre byer.
Mellom Aleppo og Lattaquia ligger byen El-bara, en av de mange tause byene i
Syria. Fremdeles kan vi se ruinene av villaer, kirker, gravsteiner og mange andre
rester etter denne byens kultur og utdanningsinstitusjoner. Tekst som er inngravert

Al-Bara, Syria – Wikimedia Commons

 

 

på ulike steinmonumenter, viser at i denne byen bodde mennesker som bekjente
Jesus Kristus som Alfa og Omega. (19)
Ved Djebel Barisha kan vi lese inskripsjoner fra det andre århundre etter Kristus.
Noen av disse inskripsjonene er på gresk, noen på latinsk og enkelte også på syrisk.
Enkelte av minnesmerkene fra fortiden, er oversatt av en amerikansk arkeologisk
ekspedisjon. På et av minnesmerkene fra fortiden kan vi lese. «Hvis Gud er for
oss, hvem kan da være imot oss»? «Vår Herre Jesus Kristus, Guds Sønn og Ord,
bor her. La ikke noe ondt komme inn i vårt hjem. Herren skal bevare din utgang
og din inngang», Sal. 121:8. «På denne klippe vil jeg bygge min menighet, og
dødsrikets porter skal ikke få makt over den», Matt. 16:18. (20)
Baouda inneholder blant annet ruinene av en stor markedsby. For å nå disse
arkeologiske restene, må vi gå mot byen på en romersk vei bygget før Jesu tid.
Ruinene røper at dette var et f nanssenter preget av handel og transport. Restene
etter mange av byens hus, viser at det var en butikk i første etasje og at eieren
bodde i annen etasje. Like ved Baouda ligger også byen Babiska. Her fnner vi
to kirker og flere offentlige bad. Like ved dem lå romslige herberger/hoteller.
Bygningene viser at dyktige arkitekter har tegnet dem, siden konstruksjonene er
ulike og gjennomtenkt utformet med en rekke arkitektoniske fnesser. Det er også
funnet rester av store bygninger, sannsynligvis inkludert et tempel. (21)

 

Bauda, Syria – Wikimedia Commons

 

Hvorfor byene ble tause og forlatte.


For å forstå hvorfor disse byene er tause og avfolket, må vi forholde oss til keiserrikets kristendom gjennom århundrene før islam gikk løs på det. Like etter
kirkemøtet i Nicea, i 325, var det goternes invasjon som utfordret keiseren. Disse
nordboerne erobret så store områder i vest Europa, at bare en tredel av keiserriket
var igjen. For å kunne overleve, måtte keiseren skape en tett enhet av det som
enda var tilbake av riket. Nettopp for å skape denne enheten, valgte den keiserlige
utgaven av kristendommen å forfølge og straff e alle som nektet å akseptere kirkens
tro og lære. Mange ble stemplet som kjettere og grusom forfølgelse rammet de
evangeliske dissenterne.
Dette angrepet på bibeltro kristne, forårsaket at mange som bodde i den romerske delen av landet, flyktet til de østlige områdene som allerede hadde forkastet
romerkirkens teologiske oppf nnelser. Snart var kjetterstemplet satt på alle de
østlige provinsene. Den store kristne befolkningen reiste fra sine byer og fra den
delen av Assyria som var nær Eufrat og Tigris, siden dette var distrikter under
keiserrikets kontroll.

Da keiser Justinian i år 532 begynte sin religionspolitikk, hvor han la omtrent
alt i riket inn under kirkens domene, hadde de fl este bibeltro kristne, de best
utdannede og dyktigste i befolkningen, allerede reist for å etablere et nytt liv
innenfor grensene av det gjenbygde persiske riket. (22)
Den keiserlige kristendommen var helt uforberedt på de islamske hordene som
uventet kom fra Arabia omtrent et hundre år etter Justinian. Islam sprang ut fra
Arabia i år 622, med en tornados hurtighet og kraft. Når Islam hadde avsluttet
sitt angrep mot Lilleasia og de østlige områdene, hadde denne religionen frarøver
det romerske keiserrikets eiendommer i Asia, Spania og i nordre del av Afrika.
I den første angrepsbølgen av den islamske religionen, ble Palestina erobret.
Deretter ble keiseren og hans hær overvunnet på en slagmark i Syria. Muhammeds
etterfølgere fortsatte sine drap, ødeleggelser, erobringer og forvisning. Den kristne
befolkningen som enda var i Syria, dro lenger øst, og etterlot seg sine tomme,
tause og forlatte byer.
Omtrent all tilgjengelig litteratur viser at Østkirken i løpet av de 650 første kristne
hundreårene, grunnla menigheter både i Østen og i Vesten. Store grupper av både
hedningkristne og troende med jødisk bakgrunn, forenet seg og alle ble undervist
i harmoni med de jødisk troendes rike bakgrunn, til å forstå det guddommelige
og innholdet i apostlenes lære.
Dette ga god grobunn for å spre evangeliet. Til slutt rammet tragedie disse ekte
og bibeltro nytestamentlige menighetene. Den katolske keiserreligionen forfulgte
disse tidlige reformatorene og etterpå knuste Islam det som var igjen. Resultatet
var at hele området ble ranet for alle verdier, og menigheten i Syria var så godt
som utryddet. Men Gud hadde ikke gitt opp sine evige sannheter. Mennesker skal
stå ansvarlige for sine valg, men Guds hånd beskyttet Bibelens sanne budskap, og
menighetene i den vestlige del av Europa, men også i Øst-Asia, var sterke nok til
å fortsette arbeidet med å forkynne det ekte evangeliet.

 

Ikke et pavedømme – men en evangelisk menighet.


Det faktum at Østen var full av jøder, og at de fleste som var omvendte til kristendommen i den tidlige menigheten, også var jøder, (23), skulle indikere at
Østkirkens karakter og forkynnelse ble formet etter menighetene i Judea og ikke
etter den i Roma. Mange av de troende kalte seg lenge for nasareere, en tittel
benyttet av Lukas, som skrev at de som anklaget apostelen Paulus sa: «For vi har
funnet ut at denne mannen er en pest og en oppvigler blant alle jødene rundt om
i verden. Han er en leder for nasareernes sekt». Ap.gj. 24:5.
De første kristne (de fleste av dem hadde jødisk herkomst), defnerte seg også
som Ben-Israel (Israels sønner). De snakket om vår Herre som Messias, og ble
derfor også kalt «messianere». Mange av deres riter og seremonier ble utført
på en slik måte at deres forbindelse til det jødiske folk var godt synlig. Også
litteratur og historiske kilder som er oppbevart av Rom, bekrefter at keiserkirken
opponerte mot læren til de første kristne. Dette forklarer hvorfor romerkirken
også motarbeidet dem som førte denne læren videre. Mye informasjon blir gitt om
den faktiske troen til de tidlige kristne, når vi studerer instruksjonen som Paulus
gir om menighetens organisasjon. Den store hedningenes apostel, gjør det meget
klart at de menighetene han etablerte på sine misjonsreiser, ble formet etter de
kristne menighetene i Judea.
Paulus organiserte ikke de lokale menighetene etter skikken til de hedenske
templene som han hadde sett på sine reiser. Modellen ble gitt ham av Gud, og
den var lik den de benyttet i den første kristne menigheten i Jerusalem og i alle
de lignende menighetene i Judea. Derfor skriver apostelen: «For dere brødre, er
blitt etterfølgere av de Guds menigheter som er i Kristus Jesus i Judea. For dere
har fått lide det samme av deres egne landsmenn som de har fått lide av jødene»,
1. Tess. 2:14.

Bangor-on-Dee. På ordre fra den katolske Æthelfrith of Northumbria ble 1200 ubevæpnede studenter ved den Walesiske misjonsskolen her massakrert i år 613

 

Det er vanskelig å tro at Paulus, i sitt evangeliske arbeid, fra Babylon til vestgrensen
mot Lilleasia, ville organisere menighetene på noen andre måter enn å være kopier
av de originale kristne forsamlingene i Judea-provinsen, spesielt menigheten i
Jerusalem. Ganske lenge fortsatte de kristne å møtes i synagogene på sabbaten,
sammen med jødene. (24) Denne observasjonen indikerer at apostelmenigheten,
slik det var opprinnelig, ikke forkastet alt som hadde med synagogen å gjøre. En
bekreftelse på at det var slik, fnner vi i bestemmelsen fra apostelmøtet i Jerusalem,
hvor delegatene vedtok at de ikke ville kreve noe mer av medlemmene, enn de fre
rådene allerede vedtatt, fordi «Moses har fra gammel tid av noen som forkynner
ham i hver by, og han blir opplest i synagogene hver sabbat», Ap.gj. 15:21.
Den gnostiske og dualistiske teologien fra Alexandria, som ble fulgt av romerkirken,
var ikke bare i opposisjon til alt jødisk, men også til de jødekristne. Derfor er det
trygt å konkludere fra disse historiske utviklingene, at den tidlige syriske kristendommen ikke var formet etter mønster fra kirken i Roma, men de organiserte
menighetene i samsvar med den evangeliske modellen fra Judea.

Kristne som virkelig gransker det enestående arbeidet til misjonskirkene som
var arvtagere etter den syriske moderkirken, kan ikke unngå å bli imponerte. Det
er her vi fnner det åndelige lederskapet til Lucian fra Antiokia og Vigilantius,
som ser ut til å ha vært den første samlende lederen til valdenserne, og indirekte
også Patrick, som organiserte den keltiske kristendommen i Irland. Disse dyktige
kristne lederne vil bli omtalt mer detaljert i de følgende kapitlene.

 

__________________________________________________________

(1) Muir, Te Arrested Reformation, p. 49. (2) O’Leary, Te Syriac Church and Fathers,
p.29. (3) Afer having long contemplated a visit to these silent cities of Syria, the author
several years ago, was happily able to personally study their magnifcent sites. Afer
visiting the district on the other side of the Jordan River and in the area about Damascus, the party came to Beyrouth in Syria. Here the author secured the assistance of Dr.
William Lesovsky, a linguist scholar in Arabic, English, French, and German. Arrangements were made to contact the leading American and Syrian scholars of Beyrouth.
Since Syria was then a French mandate, contact was frst made with the French Director
of Antiquities. He was well informed concerning these silent cities, and from him it
was learned that there were about one hundred of them, which would require much
study to investigate thoroughly. We arranged to examine those most representatively
Christian and most important from the standpoint of architecture and sanitation. Te
director advised that we start with El-Bara, and, although he gave us good highway directions, we suffered the usual transportation difculties experienced by travellers with
native automobile drivers.
When we reached Oroum-ElDjoz, the sun was setting; and, as it was the month of
February, the weather was cold in the Syrian mountains. Here we found the signboard
pointing out across the country to El-Bara, but our problem was how to reach it. As it
was late, we spent the night with a native, now a Protestant teacher of English, returning about eight o’clock the following morning to the sign pointing into the forest toward
El-Bara. Afer driving through mudholes, out of which we were obliged to push the
car, and over rocky roads, we emerged at last into a valley. Upon the hill to our right
we could see the Mohammedan mud village, and in the valley lays the remains of the
ancient city of El-Bara. We were anxious to inspect the ruins immediately, but prudence
advised us to see the local leader frst. As we visited with this chief ofcial of the village
a crowd gathered. Finally, we received permission to inspect the ruins of El-Bara. (4)
Foakes-Jackson, Te History of the Christian Church, p. 33. (5) Matthew 4:25; Mark
5:20; 7:31; Burgon and Miller, Te Traditional Text of the Holy Gospels, p. 123, and
note 1.
(6) Schurer, A History of the Jewish People in the Time of Christ, 2 div. vol. 1, pp.
29-56. Although he had read much regarding Decapolis, the writer was surprised on
visiting these places to behold the grandeur and the magnifcence of the remains which
still stand. Even now the traveller who goes eastward from the Jordan River is deeply
impressed by the magnifcent scenery of the area. (7) Eusebius, Ecclesiastical History, b.
3, ch. 5, p. 138, found in Nicene and Post-Nicene Fathers. (8) Ibid., b. 4, ch. 6; b. 5, ch.
12. (9) O’Leary, Te Syriac Church and Fathers, pp. 28, 29. (10) Ibid., p. 34. (11) Stokes,
Ireland and the Celtic Church, p. 242. (12) Adeney, Te Greek and Eastern Churches, p.
181. (13) Stokes, Ireland and the Celtic Church, p. 243. (14) Century Magazine, vol. 66,
N. S. 44, pp. 217, 220. (15) Butler, Early Churches in Syria, pt. 1, p. 10. (16) Hastings,
Encyclopedia of Religion and Ethics, art. “Alexandrian Teology.” (17) In speaking of
Syrian theology, we are following the lead of the majority of the church historians, in
using the term to designate that communion which we call the Church of the East. We
constantly use the term Church of the East to designate that great communion which,
for centuries, extended from the Euphrates River to Persia, India, central Asia, and the
Orient. Many writers call it the Nestorian Church, which is incorrect and is a misnomer. It is ofen called the Assyrian Church. To use the term Church of the East to apply
to the Greek Orthodox Church is confusing. (18) Te Nation, vol. 95, p. 260.
422 (19) Te author spent some time at El-Bara taking many photographs. From
here the party visited Dalozza, where we saw a large ruin of what is said to have been
the most beautiful private house in Syria. It seems to have been a commodious villa
planned for the use of a single household. Here it was possible to visualize the suburban
villas of those frst Christian Syrians with their beautiful landscapes and their magnifcent views. (20) Prentice, Publication of an American Archeological Expedition to Syria, part 3. Te last inscription is on a church building in Syria. (21) Te author visited
and inspected nine of these deserted cities. At ElBara he found himself in a dangerous  situation. For more than an hour he was in the middle of an intertribal war. Te fact
that these silent cities lie far from the main lines of travel, and are located in a Mohammedan population, undoubtedly accounts for the fact that for centuries they have been
practically unvisited and unknown. (22) See the author’s discussion in Chapter 10,
“How the Church Was Driven into the Wilderness.” (23) Te Catholic Encyclopedia,
art. “Calendar.” (24) Te Catholic Encyclopedia, art. “Calendar.”

 

Tags: , , , , , , , , , , ,

No comments yet.

Leave a Reply