Det nye testamentet – Er det troverdig?

Thukydids (460-600 f Kr.) historie finnes i dag i bare åtte håndskrifter, som skriver seg fra omkring år 900 e.Kr., nesten 1300 år etter at de ble skrevet. Herodot sine historiske håndskrifter er på samme måte få og av senere dato. Og likevel, som F.P. Bruce sier:

“Ingen klassisk vitenskapsmann ville godta argumentet om at vi må betvile ektheten av skriftene til Herodot og Thukydid fordi de eldste håndskriftene som er tilgjengelige for oss er mer enn 1300 år eldre enn orginalene.” (P.P. Bruce: The New Testament Documents: Are They Reliable? (Downers Grove, Illinois: Inter-Varsity Press, 1964)

Aristoteles skrev sin lærebok i poesi omkring 343 f Kr., og likevel er de eldste avskriftene vi har fra 1100 e.Kr., et tidsgap på nesten 1400 år, og bare fem eksemplarer eksisterer i dag.

Cæsar skrev sin historie om de galliske krigene mellom 58 og 50 f.Kr., og det vi har å bygge på, er ti avskrifter som går tilbake til ett tusen år etter hans død.

Når det gjelder ektheten av de nytestamentlige skriftene, så er kontrasten til dette nesten skremmende stor. I dag har vi over 20 000 avskrifter eller fragmenter av nytestamentlige håndskrifter. Illiaden med sine 643 avskrifter kommer som nummer to i ekthet etter NT.

Sir Frederic Kenyon, som var direktør og sjefsbibliotekar ved The British Museum, konkluderer:

“Tidsgapet mellom den opprinnelige komposisjonen og de eldste dokumentene som eksisterer i dag, blir så liten at det blir ubetydelig, og det er ikke lenger noe grunnlag for å tvile på om Skriften har kommet til oss vesentlig i samme form som den ble skrevet i. Både ektheten og fullstendigheten av bøkene i NT kan regnes som endelig fastslått.” ( Sir Frederic Kenyon: The Bible and Archeology (New York: Harper and Row, 1940)

(Av H.H)

 

Fordi mange ikke ønsker å måtte forholde seg til det åndelige budskapet i Det nye testamentet er også mange raske etter å finne feil eller noe å plassere tvilen på.

Tvilen kommer sjeldent Bibelen til gode, likevel har Bibelen ofte siste ord i saken.

fghf

Rom 16,23: Gaius, min vert og vert for hele menigheten, hilser dere. Erastus, bykassereren, hilser dere, og det samme gjør Kvartus, en bror.

Paulus sin referanse til Erastus som bykasserer i Korint ble ansett for å være en feil…. Inntil en fant en inskripsjon i 1929 som hadde hans navn…

Det er faktisk Lukas som får mest ”pepper” da han taler mest om spesifikke personer og steder

Luk 3,1: “I det femtende året av keiser Tiberius’ regjering, mens Pontius Pilatus var guvernør i Judea, Herodes fjerdingsfyrste i Galilea, hans bror Filip fjerdingsfyrste i Iturea- og Trakonitis­regionen, og Lysanias fjerdingsfyrste i Abilene,”

Lukas bruk av ordet ”meris” for å beskrive Filippi som provins eller del av Makedonia ble betvilt inntil en fant inskripsjon som bruker det samme ord for å beskrive divisjoner av et distrikt. Apg 16:12
Lukas nevner Kvirinius (Lukas 2.2) som guvernør i Syria er nå bevist ved inskripsjoner fra Antiokia
Bruken av ”politarch” i Apg 17:6 ble trukket i tvil inntil 19+ inskripsjon

hg

er bekrefter denne br

uken av tittel, hvorav 5 m ref til Tessalonika

Bruken av Prokonsul som tittel for Gallio (Apg 18:12) ble betvilt da Pliny aldri refe

 

rerte til Gallio som Prokonsul.

Den sier ”som Lusius Gallio, min venn og prokonsul av Achaia…”
Delphi inskripsjonen (1930) datert 52 AD bekrefter Lukas.

Gallio holdt denne posisjonen KUN for et år. Dette indikerer klart at Apg ble skrevet i samtiden og ikke i det andre århundre…

(H.H)

No comments yet.

Leave a Reply