Den store striden i India. Del.20.

Jesuittene jaktet på «kjettere», defnert som jøder og «nye kristne» (som ikke var
katolikker), og alle som de kunne anklage for å judaisere, noe som betød at de
etterfulgte Moselovene ved ikke å spise svinekjøtt, helligholdt sabbaten og holdt
fast på Bibelens tid for påsken. Inkvisitorene forfulgte og myrdet også dem som
de mente drev med magi og trolldom. (l)
Mens Østkirken var i vekst i India og i Orienten, var det hendelser i vest som
framskyndet krisen som skulle løfte Middelalderens mørke skyer. Konflikten
mellom det etablerte religiøse systemet og innholdet i Guds Ord, tilspisset seg.
Innen 1517 hadde Luther tatt sitt standpunkt for den hellige Skrift og gjeninnført
Bibelen til sin rette posisjon i det kristne liv. Middelalderen var ved å slippe taket.
På denne tiden ble den katolske ordenen «Societas Jesu» forkortet til SJ. ( Jesu
selskap) etablert, vanligvis kjent som jesuittene. Denne organisasjonen ble ifølge
kirken lansert for «å gjenvinne det tapte, reparere det skadde, styrke og beskytte
det gjenstående og fremme en vekkelse og ny framdrift for pavemakten. (2)
Før den nyfødte reformasjonen hadde nådd Spania og Portugal, hadde jesuittene
bygget en allianse med disse landenes kongehus. Det var en mørk natt for etterkommerne av apostelen Tomas da jesuittene, støttet av hærmakten fra Portugal, ankom India. Det ble overlatt til Portugal å etablere et katolsk dominert rike i
Østen. Det er bemerkelsesverdig hvor lite folk flest vet om de syv store områdene som den portugisiske krigsmakten regelrett stjal og gjorde krav på i den portugisiske
kongens navn, en handling som paven velsignet. (3) Ser vi bort fra områdene på
vestkysten av Afrika, kunne det store koloniområdet inndeles i følgende seksjoner.
Østkysten av Afrika inklusivt de nærmeste øyene. Sydkysten av Arabia og Persia.
Kysten av Baluchistan og nordvest India. Vestkysten av India, inkludert det
portugiserne kalte «den edle byen Goa». Østkysten av India. Vestkysten av det
som i dag er Burma og Malaystatene. Kysten fra Singapore til Siam, Indo-Kina og
Kina så langt nord som til øya Macao. Mange vil nok være overrasket over hvordan
portugiserne klarte å knuse og legge under seg disse kongerikene, samtidig må
alle oppriktige mennesker fortvile over deres fanatisme og ondskap. Som J.D.D.
Orsey skriver: «Religion, eller rettere sagt, religiøs fanatisme, var prinsippet som
inspirerte dem. Deres kriger var langt mer korstog enn patriotisk kamp. (4)
En hendelse illustrerer ondskapen som også til slutt forårsaket okkupantenes
nederlag. På den tredje ekspedisjonen fra Portugal (i år 1502), ledet Vasco da Gama
en fl åte på tjue skip. På den forrige ekspedisjonen hadde lederen for zamorinerne
fra det hinduistiske kongeriket Calicut, hjulpet av rike arabiske handelsmenn,
angrepet portugiserne, og i denne kampen ble Vascos venn Casper Correa drept.
Av den grunn ble det rapportert at Vasco da Gama’s motiv for sin ekspedisjon,
var å straffe muslimene for vennens død og for dette angrepet på katolisismen.
På veien kom de over et skip med muslimske pilgrimmer som var på vei hjem
fra Mecca. Araberne visste at portugiserne var dem militært overlegne, og tilbød
dem en stor pengesum for å la dem seile videre. Pengene ble tatt imot, men likevel
ga Vasco da Gama ordre om å sette muslimenes skip i brann. Pilgrimene klarte
til slutt å slukke brannene, men portugiserne fortsatte bare å sette båten i brann.
Det blir fortalt at mødre holdt sine små barn opp foran Da Gama og ba om nåde.
Dette hadde ingen virkning på de katolske portugiserne, og scenene som utspant

seg da alle muslimene på båten ble brent levende eller druknet, er ubeskrivelige. (5)
Jesuittene var uten barmhjertighet og hevdet at dette angrepet bare var begynnelse
til flere angrep. Denne ekspedisjonen ble etterfulgt av flere, inntil den portugisiske
dominans var sikret.
Resultatet av fl ere kriger var at byen Goa, ved utløpet til mandavifloden, ble
erobret og gjort til hovedstad for det nye katolsk-portugisiske imperiet. Det fnnes
beskrivelser om hvordan den brede havnen var fylt med alle slags skip. Man kunne
se store militære prosesjoner, mye statlig pomp og prakt og luksuriøse festiviteter
for mange lands ambassadører og geistlige. De store lagerhusene var fulle av varer
som røpet den voldsomme handelen mellom Øst og Vest, og de påkostede palassene
til den latinske nobiliteten, ble bygd på de mest attraktive områdene i byen.
Kanskje det som menneskelig sett framsto som mest overdådig, var kirkens
ekklesiastiske prosesjoner og kirkens veldige dominans. I Goa kan man selv i dag
se de store katedralene, hvor kirkeklokkene pleide ringte hver gang en ny flokk av
bibeltro kristne ble stuet sammen for å bli myrdet, i Guds navn.
Slik var Goa i sin politisk/religiøse styrke og rikdom. Dagens besøkende til denne
byen, f nner at det portugisiske området er redusert til en liten del på vestkysten
av landet, som er så dårlig vedlikeholdt og forlatt at det utgjør en skygge av den
tidligere storheten. Men i byen Goa er det fremdeles mange rester fra fortiden.
Jesuittene var allerede godt etablerte i Spania og Portugal. De fulgte med de
militære erobrerne ene og alene for å omvende (tvinge) og/eller forfølge de kristne
som var etterkommere av dem apostelen Tomas omvendte. (6)
Det var en tragisk tid for India å måtte oppleve den knusende innflytelsen av de
katolske jesuittene. De var godt opplærte i manipulering og forræderi, og skydde
ingen metoder for å fremme kirkens interesser. De hadde mange års trening i å
føre hurtige debatter hvor de kunne fange opponentene ved forførerisk bruk av
tvetydige begreper. Protestantene ble nærmest lurt til å motsi seg selv, uten at
det var noen grunn til det eller hensikt med det. De enkle, ærlige og tillitsfulle
kristne, som var etterkommere av forkynnelsen til apostelen Tomas, var lette ofre
for denne manipuleringen.
Jesuittene dominerte snart alle skoler og colleger. Dette lyktes de med, selv på
skoler som ikke var drevet av katolikkene, ved å framstå som rådgivere for dem som
hadde de høyeste posisjonene i landet. På den måten kunne de påvirke prosesser
og vedtak til å bli samstemte med pavekirkens interesser. Disse personene var
dyktige bedragere. De behersket både ressurser og kløkt til i hemmelighet å skape
offentlige tragedier, men samtidig tilby løsningen på dem, slik at de kunne motta
anerkjennelse og få de fleste til å tro at de hadde avverget krisen de selv har skapt.

 

Jesuittene kapret Trent konsilet.


Jesuittene lyktes i å nedvurdere det opprinnelige innholdet i Guds Ord, og i stedet
få de fl este til å tro at Skriften måtte tolkes av katolske geistlige, kalt kirkefedrene,
fra de første århundrene av kristenhetens historie. Disse kirkens menn fra fortiden,
inkluderte en mengde tilfeldigheter, feiltolkninger og allegorier i sine oversettelser,
som forvirret og tåkela Guds Ord, og ga preferanse til begreper og ideer som
favoriserte katolsk ideologi.
Det første pavelige konsil som ble sammenkalt etter reformasjonen, var Trent
konsilet. Det varte i 18 år, fra 1545-1563, og ble fullstendig dominert av jesuittene.
Dette konsilet produserte lovene og reglene. Ingen pavelig autoritet har senere
våget eller kunnet utfordre jesuittenes bestemmelser. For å møte reformatorenes
påstander, erklærte keiser Karl V, at det bare var kirkens direkte misbruk som skulle
etterforskes på konsilet, ikke dens dogmer, tro og lære. Keiseren var kun opptatt av
at kirken var delt, og det betød tydeligvis ikke så mye for han hvilken troserklæring
som til slutt vant. Han ville bare at teologene skulle komme til enighet om noe
for å unngå sosial og politisk splid og uro i landet. Han ønsket at protestanter og
katolikker skulle sitte sammen i konsilet, og komme til enighet om det viktigste.
Det kommer fram fra historien at han fast og bestemt trodde at Europa igjen ville

bli forenet og at en universell statskirke skulle fortsette, menmed representanter fra begge
sider. Jesuittenes totale dominans var lett å gjennomskue, siden de ganske enkelt ignorerte keiserens
ordre om å informere protestantene om at de var ønsket som deltakere. Ukene gikk og ingen
protestanter dukket opp, siden de selvfølgelig ikke visste noe om at de skulle være der. Til slutt organiserte konsilet
seg selv og aksepterte fort de fre første dekretene på deres private agenda. (1)

Trent

Vulgatabibelen er den eneste sanne Bibel, ikke «Te Received Text» som reformatorene benyttet, og som også var Bibelen som den greske kirken, Østkirken og alle de ikke-katolske kirkene i vesten hadde benyttet gjennom århundrer. (2) Tradisjon
hadde samme gyldighet som den hellige Skrift. (3) De fre apokryfske bøkene
som er med i katolske utgaver av Bibelen, men som protestanter fnner tvilsomme,
er en inspirert del av Guds Ord. (4) Bare prestene, ikke vanlige lekpersoner, er
kompetente til rett å tolke Skriftene. (7)
Da keiseren til slutt oppdaget at protestantene ikke engang hadde blitt innkalt
til konsilet, ble han rasende. Han truet kirken med strenge tiltak og forlangte at
hans opprinnelige plan straks ble etterfulgt. Selv om paven, etter en lang utsettelse,
motstridene adlød, krevde kirken at de vedtakene som den selv allerede hadde
godkjent, ikke kunne endres. Protestantene kunne naturlig nok ikke akseptere de
ensidige og frekke bestemmelsene gjort i deres fravær.
I løpet av denne debatten, døde paven og hans etterfølger presset for at jesuittenes
plan skulle følges. Konsilets videre arbeid fortsatte like ensidig som det hadde  begynt. Dekret etter dekret ble vedtatt og doktrine etter doktrine ble bekreftet.
Gang på gang ble keiseren feilinformert og til slutt skjønte han at det hele var et
strategisk og uærlig spill. Han raste i sinne mot paven på grunn av den forføreriske
fremgangsmåten, men kirkens menn ignorerte ham fullstendig og tolket sin
åndelige autoritet til å stå over keiserens politiske myndighet. Det må nevnes at selv
mange av kirkens egne prelater fkk problemer med enkelte av jesuittenes dogmer,
som ikke var å fnne i Bibelen. Debattene fortsatte uten at noen kom til enighet.
Men så skjedde det noe dramatisk. Om morgenen den 18. januar 1562, kom
erkebiskopen av Rheggio nærmest løpene fra sin bolig og forlangte taletid foran
konsilet, og delegatene ble hurtig samlet. Med begeistring erklærte han at en
utvei var funnet vedrørende en av snublesteinene for protestantene. Han hevdet at
han kunne bevise at kirkens tradisjoner sto over Bibelen, og at protestantene ikke
kunne benekte at det var tilfelle, for de hadde allerede akseptert at det var slik. (8)
Hvis protestantene fortsatte å hevde prinsippet «Bibelen og Bibelen alene», og
samtidig helligholdt søndag som hviledag, måtte de se i øynene at det ikke fnnes
noen Bibelsk begrunnelse for helligholdelse av den første dag i uken. Ved å lese
rapporten til Pallavicini, som var en av pavens mest trofaste menn ved konsilet,
erklærte erkebiskop Rheggio: «Det er helt åpenbart at kirken har myndighet
til å endre Guds bud, for ved sin egen guddommelige kraft, og ikke fra Jesu
undervisning, har kirken overført sabbatens hellighet fra lørdag til søndag. (9)
Etter dette argumentet hadde ikke de protestantiske delegatene noe mer å si, for de
helligholdt alle den første dag i uken som hviledag. Kirkens tradisjon, ble det vedtatt, representerte en kontinuerlig inspirasjon og åpenbaring. Ingen kunne lenger
la være å akseptere tradisjonene, når den eneste autoritet for søndagshelligholdelse
nettopp var kirkens tradisjon. Denne «oppdagelsen», ga jesuittene mandat til å
presse videre. Alle doktrinene som protestantene hadde nektet å akseptere, som
bygget på pavekirkens tradisjoner, ble gjentatt og styrket, for nå var ikke lenger
Bibelen kilde for dogmer, tro og lære.
Alle ritene og ubibelsk praksis som kirken i ødemarken hadde kjempet for å
unnslippe, ble hamret inn sterkere enn noen gang av den 25. samlingen på Trent
konsilet. Fra da av var kirkens sentrale oppgave å kommandere og om nødvendig
tvinge nasjoner, kirker og mennesker over alt, til å underkaste seg Trent konsilets
vedtekter. Mottoet som fra da av rullet gjennom pavemakten, var: «Trent konsilet!
Trent konsilet! Trent konsilet!» Tenk hvordan de bibeltro kristne i India må ha
opplevd dette truende ropet. Det var nettopp de katolske jesuittene som brakte
inkvisisjonen til landet deres. (10)
Det var en europeisk bevegelse, ikke en bevegelse fra Asia, som forårsaket lidelse
til etterfølgerne av apostelen Tomas, da de møtte tortur, smerte og død. Den
ytterste form for straff, var selvfølgelig å bli brent på bålet. Hvis bibeltro kristne i
India ikke ga avkall på sin bibelske tro, og i stedet aksepterte den katolske kirkes
hedenske mysterier og tradisjoner, kunne de bare se fram til å bli ført til bålet
med en svart hette over hodet.
De som ble myrdet på denne måten ble bundet til staken. To jesuitter ville skrike ut
en ordre til dem om å omvende seg. Hvis offeret ikke ga avkall på sin tro, ville den
ledende jesuitten gi signalet, og brennende fakler ville bli presset mot offerets ansikt
inntil hele ansiktet var brent til det ugjenkjennelige. Dette ville påføre martyren
ufattelige smerter uten at personen nødvendigvis døde eller mistet bevisstheten.
Det var også hensikten. Deretter ville treverket og halmen som var stablet rundt
off eret bli antent og langsomt ville flammene spre seg oppover offerets kropp.
I år 1674 var den franske legen dr. M.G. Dellon på reise i India. Han ble helt
uventet arrestert av jesuittene i Goa og kastet i fengsel. Han ble anklaget for ikke
å tro på visse katolske dogmer og for å ha uttalt seg negativt om inkvisisjonen.
Den virkelige årsaken var at han som lege ble sett i en tilfeldig samtale med en
kvinne som guvernøren selv var interessert i, selv om dr. Dellon ikke hadde noen

Protester i New York, krever unnskyldning fra Vatikanet


intensjoner i forholdet. (11)

Han ble plassert i et fangehull som var på bare 10 kvadratfot, hvor han han måtte
tilbringe to grusomme år. Han fkk bare treffe personen som leverte mat og de
som tok ham med til rettslokalet. Når han ble ført til retten, ble han sammen med
andre fanger tvunget til å gå barbeint over de skarpe steinene på veien. Beina ble
kuttet opp og han blødde mye. Han forteller at han var lykkelig over ikke å bli
dømt til å brennes, men til å måtte slite i fem år som galeislave. (12)
I sin bok skriver han om inkvisisjonens redsler og hvordan mistenkte ble
behandlet i fangehullet. Han forteller at fengselet var på 2 etasjer og inneholdt
omkring 200 celler. Stanken var uutholdelig og han våget ikke
å ligge på gulvet på grunn av alle krypdyrene som levde i søplet som ikke ble fernet.
(13) Ofte hørte han skrikene fra andre fanger når de ble torturert. Selv slapp han
slik behandling, men han måtte gjennom en rekke langvarige forhør. Han forsøkte
flere ganger å ta sitt eget liv, men klarte det ikke. Etter noe tid som galeislave fkk
en tidligere venn kjennskap til hans skjebne og siden denne personen hadde gode
kontakter med myndighetene, ble han reddet.
I rapportene om mange «Tomas kristne» som ble brent på bålet, har vi den følgende beskrivelsen fra dr. Dellon. «Noen av de verste eksemplene på inkvisisjonens
grusomhet er enda ikke nedskrevet. Det fortelles om groteske tilfeller hvor kristne
som døde en naturlig død og var begravet, men hvor noen i ettertid anklaget dem
for å ha vært «jødekristne», som betød at de helligholdt Bibelens sabbat. Da ble
restene av dem gravd opp, og brent». (14)  Pavemaktens raseri mot «Tomas-kristne», fordi de helligholdt Bibelens sjuende-dags sabbat, rapporteres også i dette neste sitatet fra Rae. Han forteller at
på øde områdene i sør og nord, var det mange kristne som ble dømt skyldige for
å ha arbeidet og drevet handel på søndag, spesielt om kveldene. (15) Jesuittene
arbeidet systematisk med å tilintetgjøre de «Tomas-kristne». Deres metoder
var blant annet å etablere et jesuitt-college hvor ungdom som ble lokket fra de
assyriske miljøene, ble gitt opplæring. Mange av dem ble gitt en slags teologisk
utdannelse, og de f kk lov til å benytte sitt eget språk. Videre sørget jesuittene for
selv å bestemme hvem som skulle være ledere blant de kristne som hadde assyrisk
bakgrunn. De kalte også sammen synoder med utvalgte personer som de i forveien
visste at de kunne kontrollere og styre.
På jesuittenes presteskole, som ble grunnlagt i Vaipicotta nær Cochin, foregikk all
undervisning på syrisk og studentene ble tillatt å kle seg i syrisk tøy, men de ble
utdannet i samsvar med katolsk tro og lære. Men når de unge prestene var ferdig
utdannet, var det ingen av menighetene som godkjente dem som sine prester. De
nektet til og med alle portugisiske prester å komme opp på sine talerstoler.
Når det viste seg at de ikke lyktes med å utdanne syrisk ungdom til prester, satset
jesuittene på å påvirke deres ledere. De tok for seg Mar Joseph, Mar Abraham
og Mar Simeon. Siden de ikke hadde biskoper, titulerte Østkirken sine lokale
ledere med «Mar», som betyr «åndelige ledere», mens den øverste lederen i Bagdad
(tidligere Seleucia) ble kalt «patriark» eller «katholicos».
På denne tiden kom den katolske prelaten Alexis de Menezes til Goa. Han var
Roms agent og ble gitt oppdraget å knuse den syriske kirken. Han var en mann
med ukuelig fasthet og handlekraft. Vatikanet opphøyet ham til erkebiskop i
Goa, og ga han oppdraget å gjøre slutt på de «Tomas-kristnes kjetteri». Da Mar
Abraham døde, rettet Menezes sin vrede mot erkeprosten George, som Abraham
hadde oppnevnt inntil en ny leder ankom fra Bagdad. Det ble krevd at erkeprost
George skulle akseptere Roms dogmer, men han nektet og gjorde det klart at
etterfølgerne av apostelen T omas alltid hadde vært og alltid ville fortsette å være
uavhengig av Rom. Folket som først hadde tatt høflig imot deres medkristne fra
Rom, ble nå sinte og opprørske.
De så nå på portugiserne som nærmest fender av deres gamle bibelske tro og som
forfølgere av deres elskede leder og prester. De tok til våpen og jagde i to separate
puljer jesuittene fra landet. Det var nære på at de hadde drept dem. Men det verste
var ennå ikke kommet. Når den katolske erkebiskopen ankom Cochin i januar i
1599, ble han likevel tatt imot på en høfl ig måte. Han hadde i forveien inngått
en allianse med Hindu raja, som holdt til i området hvor de «Tomas- kristne»
bodde, fordi han hadde brukt den portugisiske flåten til å bli kvitt noen pirater.
Store forberedelser var blitt gjort for hans ankomst. En teppebelagt trapp var
bygget der han skulle stige i land og han ble møtt av svingende flagg og musikk,
rop og drønn av kanoner. (17) Etter at han hadde gjort unna de militære og
politiske oppgavene, vendte den romersk katolske lederen sin oppmerksomhet til
hovedsaken. Han kalte inn den skrekkslagne erkeprost Georg. Sistnevnte valgte å
spille et dobbeltspill. Han regnet med at hvis han kunne utsette ting til erkebiskop
Menezes dro tilbake til Goa, kunne ting gå i hans favør.
Han kysset hans hånd og ga ham tillatelse å forkynne og si messe i de syriske
kirkene. Men da erkebiskopen hørte at patriarken i Babylon var nevnt i kirkebønnen av de «Tomas kristne», og kalt den universelle pastor for kirken, ble han rasende. Han samlet alle professorene, studentene, prostene og presteskapet og
gjorde det helt klart for dem at paven alene var den øverste religiøse leder og at
den assyriske katholicos var en kjetter.
Han produserte et dokument som ekskommuniserte enhver person som i framtiden
valgte å be for patriarken i Babylon eller Bagdad. «Skriv under dokumentet!»,
krevde han av erkeprosten. Portugisernes krigsskip lå i havnen og Menezes hadde
til rådighet stor militærmakt og kirkelig autoritet. Det var en skandale for den
sanne kristenheten, men han tvang denne evangeliske hyrden til å overgi folkets

frihet og rett. Krypende og ydmyket signerte erkeprost George dokumentet.
Etter at Menezes hadde feid deres lederer av banen, tvang han en stor gruppe
«Tomas-kristne» til å skrive under og derved gi avkall på deres 1500 år gamle
bibelske tro og lære.
Etter at han i forveien hadde fått tillatelse til å besøke de syriske kristne og hadde
lovet ikke å forkynne noen katolske dogmer der, brøt erkebiskopen sitt løfte. Han
forkynte helt åpent imot troen og tradisjonene til Malabarkirken. Han ordinerte
til og med unge menn til prester hvis de ville love å gi avkall på Babylon og
akseptere paven som øverste leder. Noen av disse ungdommene lot seg dessverre
manipulere, og ga opp den bibelske læren for å akseptere pavekirkens doktriner,
riter og ikke minst privilegier.
Dette fortsatte Menezes med inntil han hadde nok stemmer på sin side for den
planlagte synoden. Erkeprosten søkte støtte hos raiaene for beskyttelse, men
Menezes truet raiaene til å holde seg i ro. Han tvang erkeprost George til å
underkaste seg paven, og godkjenne pavens ordre om å kalle sammen en synode.
Erkeprosten nølte, men da lanserte Menezes det verste av alle våpen som han
hadde som reserve. Han truet den fortvilte lederen med inkvisisjonen i Goa. Fra
seg av frykt og fortvilelse signerte han de ti artiklene som ble lagt foran ham, som
derved åpnet for synoden i Diamper.

 

 

Den tragiske synoden i Diamper.


Den 20. Juni 1599, var dagen da den store og bibeltro kirken ga opp sin selvstendighet. Erkebiskop Menezes ankom sammen med sine støttespillere og noen
underdanige ledere fra den assyriske kirke, for å legge siste hånd på dekretet som
synoden skulle godkjenne. Hans plan var at forsamlingen skulle gi inntrykk av å
være en frivillig, åpen og gjennomtenkt delegasjon, men i virkeligheten representerte
de en svært utsatt og sårbar gruppe. Det var vedtatt at synoden skulle arrangeres i
«Alle helgenskirken, (Church of All Saints) i Diamper, et område som lå omtrent
17 kilometer øst for Cochin.

Menneskemengden begynte å samle seg tidlig på morgenen. Myndighetenes administrasjonsfolk fra Cochin hadde
kommet kvelden i forveien. De møtte opp med en stor stab av embetsmenn i kostbare kostymer prydet med
silke, fløyel og blonder i blendende farger. På hodet hadde de polerte blomstrede hjelmer. (18) Pavekirken var
representert med prosten, noen prester og et kor. Sammen med dem kom også
byrådet ledsaget av betydningsfulle handelsmenn og skipskapteiner.
Alle som bodde innen reisedistanse la sitt eget arbeid til side for å kunne være til
stede på dette betydningsfulle arrangementet. Erkeprost George, som var lederen
for de bibeltro kristne som var apostelen Tomas sine etterfølgere, kom ikledd
en glitrende klesdrakt av mørkerød silke. Det veltrimmede skjegget hans nådde
helt ned til livet. Til stede var også 600 delegater fra forskjellige Malabar kirker,

Cochin, India

i tillegg til mange pastorer. Tilsammen var den syriske delegasjonen på nesten
ett tusen menn.
Menezes ga en åpningshilsen hvor han takket Gud for den store samlingen av
betydningsfulle personer. Deretter deltok alle i en romersk katolsk messe. Menezes
ignorerte alle ønsker og forespørsler fra den syriske kirkeledelsen i denne seremonien. Deretter besteg han talerstolen for å presentere de kraftige og ufravikelige
lydighetskravene paven forlangte for at kirkeskismaet kunne helbredes. Det ble
presisert at paven, som Kristi vikar på jorden, var gitt guddommelig befaling om
å hindre at noen leder av den syriske kirken skulle bli tillatt å ta opphold i India.
Etter sin tale, tok han fram Roms dekret og forlangte at alle delegatene skulle
komme fram og undertegne det. Det første dekretet dreide seg om ulikhetene
mellom de to kirkene, og var en kopi av det første dekret fra Trent konsilet, og
var et direkte angrep på den protestantiske Bibelen.
Det fremhevet den latinske Vulgata som den eneste sanne Bibel, som skulle følges
i kontrast til den syriske Bibelen. Av andre dekreter var kravet om at alle skal og
må akseptere den katolske kirkes syv frelsesbringende sakramenter, som alternativ
til den syriske kirkens tro. Det ble presisert at messe-nattverden skulle feires i
samsvar med pavens riter og at den syriske kirken skulle anerkjenne den katolske
kirkens tolkning av eukaristen og inkluderer kirkens lære om transsubstansiasjonen.
Deretter fulgte dekreter som skulle bringe den syriske kirken på linje med
pavemakten når det gjaldt skriftemål, botsøvelser, sakramental salving (extreme
unction), billedtilbedelse, hellige relikvier, skjærsilden, helgentilbedelse, læren
om avlat, pavens overhøyhet og selvfølgelig tilbedelse av Maria som Guds mor
og himmeldronning. Det ble høytidelig erklært at alle som lærte noe som var i
opposisjon til vedtakene fra Trent-konsilet, skulle forbannes. Ni detaljerte dekreter
ble vedtatt med hensyn til eukaristien og femten vedrørende messeofferet, alle
påpekte umiddelbart opphør av praksisen til den syriske kirken og aksept av den
katolske varianten. (19)
I tillegg til å eliminere den syriske Bibelen, ble det forlangt at alle syriske religiøse
bøker skulle innleveres, for å bli endret eller destruert. Videre ble det gjort kjent
at enhver som uttalte aksept av patriarken i Babylon eller av læresetningene til de
kristne som tilhørte apostelen Tomas etterfølgere, ville stemples som kjettere.
Som et spesielt punkt ble det erklært at alle synlige og åpenbare «Tomas-kristne»,
ville bli tatt hånd om av inkvisisjonen i Goa.
Videre ble det vedtatt 41 dekreter som hadde å gjøre med fastetider, festivaler,
organisasjonsstruktur og fremgangsmåter for kirkelige ordninger. I alt var det ni
samlinger som tilsammen varte en hel uke og inneholdt 267 dekreter. Geddes gir

et kort men ganske detaljert resymé av disse begivenhetene. I hans rapport kan
vi lese at samlingens leder, etter å ha avgitt sin nye trosbekjennelse, reiste seg og
satte seg i en opphøyet stol med den katolske mitra på hodet, Bibelen i en hånd
og et kors den andre. Teologen George, erkeprosten av Serra, knelte foran ham
og framsa den samme bekjennelsen i Malabar språket, og avga sin ed om total
lydighet. Etter han måtte alle de ledende prestene, lokale pastorer og alle som
hadde embeter i kirken, også knele foran pavens representant. Til slutt måtte alle
i kor bekjenne at de trodde på alle vedtakene som synoden hadde presisert. (20)
Tre av vedtakene var spesielle, på grunn av innholdets ondskap. Ført og fremst
gjaldt det vedtaket om at ingen prest kunne være gift og ha familie. Det ville vært
ille nok om dette vedtaket skulle ha sin effekt fra denne dagen og videre, men
det skulle være retroaktivt. Alle de syriske prestene ble beordret øyeblikkelig å
skille seg fra sine koner. Tidligere hadde den syriske kirken alltid gitt konene til
prestene en moderat lønn, siden de ofte var engasjerte med sine menn i kirkens
diakonale arbeid. Med den nye ordningen fkk de ikke ett øre, men ble bare kastet
ut i ekstrem fattigdom sammen med ekteparets barn.
Et annet grusomt vedtak var pålegget om straks å gripe og brenne på bålet enhver
person som den katolske kirke anså å være frafallen og som ikke aksepterte og
levde i samsvar med katolsk tro og lære. (21) Disse kristne var gjerne de som
ble kalt «judaizers» fordi de som kristne holdt sabbaten. (22) Dekret 15 hadde
ordlyden om at det var en dødelig synd å spise kjøtt på lørdag. Dekret 16 påbød
at alle fest- og fastedager skulle ende ved midnatt, for læren om at dagen begynte
og sluttet ved solnedgang, ble erklært å være en jødisk forbannelse. (23)
Som kjent er det Gud selv som påbød at dagene skiftet ved solnedgang. Pavekirkens
vedvarende anstrengelse i å vanære Guds sabbat og gjøre den til en fastedag,
er godt kjent. Historikeren Neander skriver at kirkens tidlige opposisjon mot
sabbaten, var sterkt medvirkende til at søndagen f kk en religiøs tilknytning. (24)
Biskop Victorinus, i år 290, avslører pavekirkens motiv for å gjøre sabbaten til en

fastedag. Han skriver: «La denne dagen være en streng fastedag, slik at vi ikke gir
inntrykk av at vi har noe å gjøre med jødenes sabbat». (25) Neander skriver også:
«I den romerske kirke var det en sterk opposisjon til jødene og dette ledet kirken
til å gjøre sabbaten til fastedag». (26)
Erkebiskop Menezes var derfor i harmoni med kirkens tidligere praksis, når han
tvang gjennom dekretet om at sabbaten skulle være en fastedag ved synoden
i Diamper. Dette vedtaket rammet alle framtidige Bibeltro kristne, som i sitt
hjerte var etterfølgerne av den sanne forkynnelsen til apostelen Tomas. Deres
sabbatshelligholdelse ville gjøre dem til kjettere som jesuittene skulle brenne på
bålet i Goa.
Tomas Yeates, som reiste mye i Orienten, skrev utfyllende om dem han kalte
«Tomas- kristne.» Han rapporterer at disse kristne helligholdt sabbaten, slik den
første kristne menigheten gjorde. (27) Samuel Purehas skriver om doktrinene til
den syriske kirken, og nevner at de trodde at den Hellige Ånd utgikk fra Faderen,
fordi det var hans Ånd og at de var samlet til gudstjeneste hver sabbat, siden det
var Herrens dag og at de på denne dagen kunne spiste kjøtt og at de ikke fastet
på sabbaten. Han nevner også at de ikke trodde på skjærsilden og evig pine. (28)
I et tidligere kapittel merket vi oss hvordan pavekirken stigmatiserte som arianere,
dem som var uenige med kirkens dogmer, og spesielt hvordan kirken kalte sabbatholdere for «judaizers», når de aksepterte at det ferde buds sabbat var den sjuende-dag i uken.
Mye katolsk litteratur er påvirket av gnostiske og semi-gnostiske forfattere fra de
tre første århundrene, som prøver å bevise at Gud selv har avsannet de ti bud og
at alt vår samvittighet trenger, er veiledning fra den Hellige Ånd. Denne lovløse
utgaven av kristendommen var sterkt vektlagt i den pavelige geistligheten. Pave
Gregor I, i 602, utstedte sin berømte «bulle» hvor han stemplet de kristne som
trodde at den sjuende-dags sabbat i det ferde bud var bindende, for «judaizers»

og antikrist. (29) Det er god dokumentasjon på at de bibeltro «Tomas’ kristne»
ble stemplet som «judaizers», fordi de helligholdt sabbaten.
I tillegg til disse kildene, er det mange vitnesbyrd om at andre grupper av kristne
i India helligholdt sabbaten, ikke minst all dokumentasjon på at armenske kristne
også helligholdt denne bibelske hviledagen. Et slikt sitat er: «De armenske kristne
i Hindustan har bevart Bibelens renhet, og deres tro er, så vidt forfatteren kjenner
til, det Bibelen lærer. Det er også mange solide kilder som viser at den kristne
tilbedelsen gjennom hele imperiet, innlemmet hvile på den sjuende-dag i uken. (30)
Enda en utilgivelig handling av synoden i Diamper, var dekretet som påla kirkesystemet å ødelegge eller endre alt skriftlig materiale fra de «Tomas-kristne».
Etter å ha knust alle de Bibelske verdiene som denne kirken hadde bevart, ble det
altså vedtatt å tilintetgjøre all litteratur som viste båndene til fortiden og til den
apostoliske og opprinnelige kristendommen. Rapporter fra kirkens aktiviteter ble
revet i stykker og alle dokumenter som viste disse kristnes mangfold og utbredelse
ble brent. Hvilken skatt av evangelisk litteratur ble ødelagt ved dette påbudet!
Hvem vet hvor mye av denne verdifulle litteraturen ledet helt tilbake til apostlenes
tid og ville ha kastet verdifullt lys over arbeidet til både de andre apostlene og
apostelen Tomas, i de tidlige årene i Østkirken.
Mange av de vanskelige problemene som misjonærer i dag møter i den ferne
Østen, kunne ha funnet sin løsning i den litteraturen som ble ødelagt. Det er
tidligere nevnt at noen godt kjente skribenter i den assyriske kirken i Persia og
i andre områder i Øst, oversatte mye litteratur av andre troende i India, som de
sendte til Malabar kysten. Noen har ment at muhammedanerne kunne vært
motiverte til å brenne noe kristen litteratur da de tok ideologisk kontroll i Asia,
men at mennesker som kalte seg kristne ville gjøre det, er nær utenkelig.

England ødelegger jesuittenes hær.


Mens jesuittene var engasjert i å ødelegge kirken i Øst-India, skjedde det noe
i Europa som må kalles en revolusjon. I 1582 hadde jesuittene lansert sin nye
oversettelse av den Latiske Vulgata Bibelen på engelsk, i et forsøk på å stanse
den kraftfulle innflytelsen av reformatoren Tyndales Bibeloversettelse fra 1525.
Tyndale benyttet som kjent «Te Received Text» som kilde.
I forordet til jesuittenes oversettelse, ble det bekjentgjort at de katolske utgiverne
opponerte mot valdensernes nye testamente. Den spanske kirken samlet all den
styrke og rikdom som den hadde vunnet ved å utnytte «den nye verden», til å bygge
opp den største flåte av krigsskip som noen til da hadde sett. Portugal var erobret
og de samlende ressursene fra to land ble koordinert for at katolikkene skulle
seile opp den engelske kanal, og en gang for alle knuse Englands protestantisme.
Politikk og religion smeltet sammen i denne krigen.
John Richard Green gir den følgende informasjon om den spanske armada. Det
gikk ikke lenge før armadaens håp var fullstendig knust. Presset sammen av en
plutselig og helt uforklarlig storm og av engelskmennenes dødelige kanoner,
revnet alle seil og skipenes master brakk som fyrstikker. 130 stolte og antatt helt
«uovervinnelige» krigsskip, ble som et slaktehus. Fire tusen spanske sjøfolk og
krigere falt, og uansett hvor tappert de kjempet, var de uten sjanser.
Medina selv var desperat. «Vi er fortapt, senior Oquenda», ropte han til kapteinen
på lederskipet, «hva skal vi gjøre»? «La andre snakke om å tape», svarte Oquenda.
«Deres høyhet kan bare beordre fl ere styrker». Men Oquenda sto alene og et
krigsråd befalte fort at restene av flåten skulle forsøke å komme seg tilbake til
Spania. (31)

 

De «Tomas-kristnes» opprør.


Engelskmennenes seier over Spania, la grunnlaget for jesuittenes nederlag også
på Malabar kysten. Det tok mange år før betydningen av seieren over det spanske
armada hadde effekt i Orienten. En lysstråle nådde de lidende «Tomas-kristne».
De led på grunn av det de kalte sitt Babylonske fangenskap. De hatet bildetilbedelsen, alle relikviene, de katolske prosesjonene, røkelsen, skriftemålet og
alle seremoniene som deres fedre ikke kjente noe til. De lengtet etter Skriftens
klare budskap. De savnet den litteraturen som hadde vært i kirkens eie helt siden
apostlenes tid. De lengtet etter «staden med de faste grunnvoller, den som har
Gud til byggmester», Heb. 11:10, og de holdt håpet oppe om en annen framtid.
Da skjedde det noe som forårsaket en revolusjon blant folket.
Både de nederlandske og engelske seirene over pavens styrker i India, gjorde
det mulig for patriarken i Babylon å sende Ahatalla som ny leder for kirken der.
Straks hans skip ankom Mailapore, nær Madras, ble han grepet, sendt til Goa og
brent på bålet. Resultatet var at et rop av raseri spredte seg blant menighetene i
Malabar. Spontant samlet 400.000 undertrykte kristne seg nær Cochin, for å ha
et oppgjør med det katolske tyranniet. Et stort kors ble reist på en stake og tusen
tau fra korset ble strukket ut over folkemassene. Sammen tok folket en ed og frasa
seg all allianse og lojalitet til jesuittene og den katolske kirke. Dette skjedde i året
1653, og hendelsen er i historien kjent som Coonen Cross.
Når pavens menn så hæren på 400.000 kristne som hadde vedtatt å si fra seg
medlemskap i den katolske kirke, sendte de mot dem store grupper av munker
som skulle forsøke å vinne noen av dem tilbake. De «Tomas-kristne» valgte ikke
å behandle sine opponenter slik de selv hadde blitt behandlet, men ga alle en
mulighet til å velge. Resultatet ble til slutt en klar splittelse av den syriske kirken.
Noen ble medlemmer av en «Roma-syrisk» menighet, mens andre gikk helt tilbake
til sannhetene som tidligere hadde tilhørt den syriske kirken. (32)

Resultatet var at 110.000 mennesker, kalt «Puthencoor», valgte å bli medlemmer
i den katolske varianten av kristendommen, mens 330.000 forble trofaste mot
den opprinnelige Bibelske læren til apostelen Tomas. Denne splittelsen er enda
synlig i India, og det åpner for et stort evangelisk arbeid for de troende som lar
Skriften være kilden for tro og lære.

Synoden i Diamper (1599) ble holdt her i dette bygget

 

_____________________________________________________________

Kilder og henvisninger:

(1) Rae, Te Syrian Church in India, pp. 196, 197. (2) Eusebius, Ecclesiastical History, b.
3, ch. 1, found in Nicene and PostNicene Fathers, 2d Series, vol. 1. (3) When the writer
visited Miramon in the kingdom of Travancore in southern India, where the largest
camp meeting in the world is annually held, the St. Tomas Christians enthusiastically
pointed out the place where the apostle Tomas had built a church. “See,” said they,
“that farm over there? T at farm is located on the spot where he secured his frst converts.” (4) Neale, A History of the Holy Eastern Church, vol. 1, General Introduction, p.
145. (5) Mingana, “Early Spread of Christianity,” Bulletin of John Ryland’s Library, vol.
10, pp. 447, 448. (6) Neale, A History of the Holy Eastern Church, vol. 1, General Introduction, p. 145. (7) Huc, Christianity in China, Tartary, and Tibet, vol. 1, pp. 17, 18.
(8) Adeney, Te Greek and Eastern Churches, p. 297. (9) D’Orsey, Portuguese Discoveries, Dependencies, and Missions in Asia and Africa, pp. 63, 64. (10) Mingana, “Early
Spread of Christianity,” Bulletin of John Ryland’s Library, vol. 10, p. 90. (11) Ibid., vol.
10, p. 94 (12) Te Catholic Encyclopedia, art. “Tomas.” (13) Couling, Te Luminous
Religion, pp. 7-10. (14) Burkitt, Early Eastern Christianity, p. 34. (15) Te Catholic
Encyclopedia, art. “Calendar.” (16) Rae, T e Syrian Church in India, pp 70-72. (17)
Gibbon, Decline and Fall of the Roman Empire, ch. 47, par. 31. (18) Mingana, “Early
Spread of Christianity,” Bulletin of John Ryland’s Library, vol. 10, p. 440. (19) Keay, A
History of the Syrian Church in India, p. 17. (20) Buchanan, Christian Researches in
Asia, pp. 126, 127. (21) Ibid., p. 140 (22) Mingana, “Early Spread of Christianity,” Bulletin of John Ryland’s Library, vol. 10, p. 459.
(23) Mingana proves that as early as A.D. 225 there existed large bishoprics or conferences of the Church of the East stretching from Palestine to, and surrounding, India. In
370 Abyssinian Christianity (a Sabbathkeeping church) was so popular that its famous
director, Musaeus, traveled extensively in the East promoting the church in Arabia, Persia, India, and China. In 410 Isaac, supreme director of the Church of the East, held a
world council, — stimulated, some think, by the trip of Musaeus, — attended by eastern
delegates from forty grand metropolitan divisions. In 411 he appointed a metropolitan
director for China. Tese churches were sanctifying the seventh day, as can be seen by
the famous testimonies of Socrates and Sozomen, Roman Catholic historians (c. A.D.

464
450), that all the churches throughout the world sanctifed Saturday except Rome and
Alexandria, which two alone exalted Sunday.
A century later (c. A.D. 540) Cosmas, the celebrated world traveler, a member of the
great Church of the East, testifed to the multiplied number of churches of his faith he
had seen in India and central Asia and to those he had learned about in Scythia and
China. We wrote in previous pages of the Sabbathkeeping Irish, Scottish, Welsh, and
English Churches in the British Isles during these same centuries and down to 1200.
We dwelt upon the Paulicians, Petrobrusians, Passagians, Waldenses, Insabbatati, as
great Sabbathkeeping bodies of Europe down to 1250. We wrote of the sabbatarians in
Bohemia, Transylvania, England, and Holland between 1250 and 1600, as authenticated
by Cox, Jones, Allix, and William of Neuburg.
We have mentioned the innumerable Sabbath-keeping churches among the Greeks,
Abyssinians, Armenians, Maronites, Jacobites, Scythians, and the great Church of the
East (also from A.D. 1250 to 1600) with supporting evidence from competent authorities. Te doctrines of all these Sabbathkeeping bodies throughout the centuries were
comparatively pure, and the lives of their members were simple and holy. Tey were
free from the unscriptural ceremonies which arose from the following of tradition.
Tey received the Old Testament, and the whole Bible was their authority. (24) Mingana, “Early Spread of Christianity,” Bulletin of John Ryland’s Library, vol. 10, p. 460.
(25) Mingana, “Early Spread of Christianity,” Bulletin of John Ryland’s Library, vol. 10,
p. 462. (26) Ibid., vol. 10, p. 462. (27) Komroff, Te Travels of Marco Polo, p. 311. (28)
Major, India in the Fifeenth Century, Travels of Nicolo Conti, p. 20. (29) Rae, Te Syrian Church in India, p. 155. (30) Adeney, Te Greek and Eastern Churches, pp. 520, 521.
(31) Two of these plates were shown to the author by Mar Tomas (the word “Mar” is
their title for clergy of ofcial rank), supreme head of the St. Tomas Christians, in his
church headquarters at Tiruvalla, Travancore. Te other three plates, now in possession
of the leader of the Jacobites at Kottayam, could not be seen as he was absent from the
church at the time of my visit. (32) Hunter, Te Indian Empire, p. 240. (33) Neale, A
History of the Holy Eastern Church, vol. 1, General Introduction, p. 148. (34) Smith,
Te Oxford History of India, p. 300. (35) Yule, Te Book of Ser Marco Polo, vol. 2, p.
427. (36) Mingana, “Early Spread of Christianity,” Bulletin of John Ryland’s Library, vol.
10, p. 487. (37) Major, India in the Fifeenth Century, Travels of Nicolo Conti, p. 7. (38)
Ibid., p. 33. (39) Temple, Te Itinerary of Ludovico di Varthema of Bologna From 1502
to 1508, pp. 59, 60. (40) Ibid., pp. 79, 80. (41) Ibid., Preliminary Discourse, p. lxix.

Trackbacks/Pingbacks

  1. Kirken i Ødemarken – Ny bok! | BibelMuseum - November 23, 2018

    […] ♦ Timoteus – Menigheten under islamsk ledelse. ♦ Tomas-kristne i India.  ♦ Kirken i Europa etter Columbanus sin tid. ♦ Misjonæren Adam og menigheten i India. ♦ Marcos fra Peking. ♦ Kirken i […]

Leave a Reply