{"id":315,"date":"2013-11-07T15:53:23","date_gmt":"2013-11-07T15:53:23","guid":{"rendered":"https:\/\/www.bibelmuseum.no\/wordpress\/?p=315"},"modified":"2023-01-31T18:25:15","modified_gmt":"2023-01-31T18:25:15","slug":"hvorfor-har-vi-forskjellige-bibeloversettelser","status":"publish","type":"post","link":"https:\/\/www.bibelmuseum.no\/wordpress\/hvorfor-har-vi-forskjellige-bibeloversettelser\/","title":{"rendered":"Hvorfor har vi forskjellige Bibeloversettelser?"},"content":{"rendered":"

N\u00e5r det er s\u00e5 mange forskjellige manuskripter oversatt av feilende mennesker kan vi fortsatt tillate oss \u00e5 tro p\u00e5 en inspirert Bibel? Har Gud bevart sitt ord?<\/em><\/p>\n

\n

Hvorfor har vi forskjellige bibelutgaver?<\/h1>\n
<\/div>\n
av Hanne Trangerud (Religions historiker)
\n<\/em><\/div>\n
<\/div>\n
Litt avhengig av definisjonene, blir det ansl\u00e5tt at det finnes nesten 7000 levende spr\u00e5k i verden i dag. Hele Bibelen er n\u00e5 oversatt til omlag 457 spr\u00e5k, og Det nye testamentent til rundt 1668 spr\u00e5k. P\u00e5 noen spr\u00e5k finnes ogs\u00e5 flere utgaver, s\u00e6rlig p\u00e5 engelsk.Vi har ogs\u00e5 flere utgaver p\u00e5 norsk. Og hvorfor er det slik? Hvis vi ser p\u00e5 historien, har ikke dette v\u00e6rt vanlig \u2013 med unntak av de f\u00f8rste \u00e5rhundrene e.Kr. I antikken var gresk et slags \u201cverdensspr\u00e5k\u201d, p\u00e5 liknende m\u00e5te som engelsk er et \u201cverdensspr\u00e5k\u201d i dag. For eksempel brukte kirken i Roma gresk frem til midten av det annet \u00e5rhundre. Etter hvert ble det i<\/div>\n
den vestlige delen av Romerriket mer og mer vanlig med latinske oversettelser. Kirkefaderen Augustin, som levde ved overgangen til 400-tallet, skriver iDe Doctrina Christiana: \u201dDe som oversatte Skriften fra hebraisk til gresk, kan telles, men de latinske oversetterne er ute av telling. For i troens tidlige dager fors\u00f8kte alle som fikk tak i et gresk manuskrift [av NT] og trodde han hadde selv de minste ferdigheter innen begge spr\u00e5k, \u00e5 lage en oversettelse.\u201d (Augustin (354-430), De Doctrina Christiana, 2.16, oversatt fra B. Metzger, The Bible in Translation, s.31). Det var alts\u00e5 et \u201cvirvar\u201d av latinske manuskripter. P\u00e5 slutten av 300-tallet ba pave Damasus (304-384) en l\u00e6rd mann ved navn Hieronimus (347-420) om \u00e5 lage en revisjon av den Bibelen som ble brukt i<\/div>\n
Roma. Resultatet ble Vulgata (\u00e5r 405), som alts\u00e5 er en latinsk utgave av hele Biblen. Vulgata inkluderte ogs\u00e5 syv andre b\u00f8ker \u2013 Tobit bok, Judits bok, Visdommens bok, Siraks bok, Baruks bok og 1. og 2. Makkabeerbok \u2013 som vi kjenner som apokryfe b\u00f8ker. Disse ble tatt med fordi de fantes i<\/div>\n
Septuaginta, som er en gresk oversettelse av Det gamle testamentet fra 100- eller 200-tallet f.Kr.\u00a0 Vulgata ble etter hvert den anerkjente teksten i hele Vest-Europa. Men det fantes ogs\u00e5 Bibler p\u00e5 andre spr\u00e5k. Som eksempler kan nevnes gresk, som ble brukt av de ortodokse kirkene i \u00f8st, eller Wulfilas<\/div>\n
oversettelse til gotisk fra 300-tallet. Det var oversettelser til arabisk trolig fra 700-tallet, og etter hvert ogs\u00e5 til slavisk. Vi har ogs\u00e5 valdenserne i Nord-Italia, som var blant de f\u00f8rste i Europa som hadde Bibelen p\u00e5 sitt eget spr\u00e5k. Alt var h\u00e5ndskrifter, som de kopierte og fors\u00f8kte \u00e5 spre rundt. P\u00e5 grunn av dette ble de forfulgt, og mange ble drept \u2013 av kirken, Den romersk-katolske kirke.<\/div>\n
Fra 500-tallet fikk Den katolske kirke \u00f8kende makt i Europa. De geistlige hadde relativt stor kontroll<\/div>\n
over andre mennesker, b\u00e5de fyrster og vanlige borgere. Ett av omr\u00e5dene der de hadde kontroll, var<\/div>\n
tilgangen til Guds ord. Med noen sv\u00e6rt f\u00e5 unntak, fantes Bibelen bare p\u00e5 latin, og det var bare de<\/div>\n
l\u00e6rde og geistlige som forstod det.<\/div>\n<\/div>\n

<\/a><\/p>\n

\n
\n
I 1516, \u00e5ret f\u00f8r Martin Luther (1483-1546) publiserte sine 95 teser mot blant annet avlatshandelen, utgav Desiderius Erasmus (1466-1536) en gresk utgave av Det nye testamentet hvor han korrigerte en del feil fra tidligere utgaver. Han publiserte en ny utgave i 1519, og det var denne greske utgaven<\/div>\n
Martin Luther brukte da oversatte Det nye testamentet til tysk i 1522. Erasmus publiserte ogs\u00e5 nye utgaver av det greske nytestamentet i 1522, 1527 og 1535. De to siste utgavene ble brukt av Robert Estienne, ogs\u00e5 kjent som Stefanus, i hans greske utgave fra 1550. Den er blitt kalt Editio Regia, den kongelige utgaven, men med tiden er den blitt mest kjent under navnet Textus Receptus, eller p\u00e5 engelsk the Received Text<\/div>\n
.<\/div>\n
I England hadde John Wycliff (1324-84) allerede p\u00e5 1300-tallet oversatt Bibelen til engelsk, noe som ikke hadde v\u00e6rt s\u00e6rlig popul\u00e6rt blant kirkens ledelse. Wycliff hadde brukt den bibelutgaven han da hadde tilgjengelig, nemlig den latinske Vulgata. Alle b\u00f8kene var h\u00e5ndskrevne. P\u00e5 begynnelsen av 1500-tallet laget William Tyndals (1490-1536) en ny engelsk utgave, og han brukte n\u00e5 den greske utgaven til Erasmus. Fordi Tyndale fors\u00f8kte \u00e5 gj\u00f8re Bibelen tilgjengelig for vanlige mennesker p\u00e5 morsm\u00e5let, ble han forfulgt av kirkens ledere. Han flyktet til Tyskland. Der fikk han trykket opp Det nye testamentet p\u00e5 engelsk, som s\u00e5 ble smuglet inn i England og spredt rundt. Det \u00e5 trykke opp eller distribuere Bibler, er ikke noe viser p\u00e5 som kriminelt i dag. Men Tyndale ble til slutt drept fordi han ikke ville innrette seg etter kirkens forbud. F\u00f8lgende sitater fra Tyndale gir gode illustrasjoner p\u00e5 hvordan reformatorene forholdt seg til Bibelen og hva de var villige til \u00e5 lide og d\u00f8 for \u00e5 oppn\u00e5: Som svar p\u00e5 Den katolske kirkes p\u00e5stand om at det var de som hadde gitt folk Bibelen, og at de var de eneste som kunne tolke den, svarte Tyndale: \u201dVet dere hvem som l\u00e6rte \u00f8rnene \u00e5 finne sitt bytte? Det var den samme Gud som l\u00e6rer sine sultne barn \u00e5 finne sin Far i hans ord. Dere har ikke gitt oss Skriften, men har tvert imot skjult den for oss. Dere brenner dem som forkynner den, og hvis dere kunne, ville dere brenne selve Bibelen.\u201dDa en katolsk l\u00e6rd sa til ham: \u201dVi kunne klare oss bedre uten Guds lov enn uten pavens\u201d, svarte Tyndale: \u201dJeg trosser paven og alle hans lover. Og hvis Gud sparer mitt liv, skal jeg s\u00f8rge for at det ikke g\u00e5r mange \u00e5r f\u00f8r gutten bak plogen vet mer om Skriften enn dere.\u201d Det var dette reformatorene gjorde. De startet en prosess som bidro til at vanlige mennesker fikk kjennskap til Bibelen. Det er takket v\u00e6re det arbeidet de gjorde, og som mange av dem d\u00f8de for, at vi har muligheten til \u00e5 lese Bibelen i dag.<\/div>\n<\/div>\n<\/div>\n

<\/a><\/p>\n

\n
\n
Som en kort oppsummering kan vi si at Bibelen var et viktig stridsemne p\u00e5 1500-tallet. Det var den l\u00e6ren som Luther, Wycliff og andre reformatorer oppdaget i denne boken som la grunnlaget for deres kritikk av kirkens l\u00e6re og praksis, blant anne i forhold til avlatshandelen og de geistliges posisjon. Protestantene gjorde Bibelen til sitt eneste trosgrunnlag under mottoet: \u201cSola Scriptura!\u201d\u2013 Bibelen alene. De s\u00f8rget for at ogs\u00e5 vanlige mennesker<\/div>\n
fikk tilgang til den, b\u00e5de gjennom oversettelser, forkynnelse og skriftlige kommentarer \u2013 i motsetning til kirken, der til og med gudstjenesten foregikk p\u00e5 latin. Som en del av motreformasjonen arrangerte Den katolske kirke et \u00f8kumenisk kirkem\u00f8te p\u00e5 midten av 1500-tallet i den norditalienske byen Trento, som p\u00e5 lain heter Tridentum. Konsilet er derfor kjent som Tridentinerkonsilet, eller p\u00e5 engelsk the Council of Trent (1546-63). Hensikten var \u00e5 bekrefte en del katolske l\u00e6resetninger som reformatorene hadde angrepet, og \u00e5 rydde opp i misbruk innad i kirken.<\/div>\n
Ett av de l\u00e6repunktene som ble bekreftet, var likestillingen av Bibelen og Tradisjonen som teologisk autoritet. Med Tradisjon menes utsagn fra kirkefedre (som f.eks. Augustin) og vedtak fra \u00f8kumeniske kirkem\u00f8ter. Det betyr at et vedtak fra et kirkem\u00f8te, n\u00e5r det har f\u00e5tt pavens anerkjennelse, blir regnet som \u201cufeilbart dogme, bindende for alle troende katolikker\u201d (fra artikkelen: Hva er et katolske kirkem\u00f8te (et konsil)?<\/div>\n
P\u00e5: http:\/\/www.katolsk.no\/artikler\/konsil.htm). Tridentinerkonsilet slo fast at kun den latinske Vulgata-utgaven av Bibelen var riktig. De som ikke ville anerkjenne Vulgata, de apokryfe skriftene eller Tradisjonen, ble lyst i bann. Det vil si at de ble utelukket fra det kristne fellesskapet og dermed fra frelsen, siden den angivelig var \u00e5 finne kun i Den katolske kirke. Videre forb\u00f8d konsilet \u00e5 fortolke de bibelske skriftene annerledes enn kirken eller kirkefedrene hadde gjort, og de forb\u00f8d \u00e5 trykke og spre bibelske skrifter eller kommentarer uten tillatelse fra de geistlige.<\/div>\n
Kirken fors\u00f8kte alts\u00e5 \u00e5 forhindre at vanlige mennesker skulle f\u00e5 tilgang til Bibelen, eller kjennskap til det den l\u00e6rte. Men de klarte det ikke. I stedet \u00f8kte kunnskapen om Guds ord, og med den ogs\u00e5 motviljen mot kirken og dens l\u00e6re. I 1611 kom en ny engelsk bibeloversettelse, som kom til \u00e5 bli den viktigste engelske bibelutgaven, og som ogs\u00e5 har v\u00e6rt viktig for enkelte oversettelser til andre spr\u00e5k. P\u00e5 den tid fantes det flere engelske utgaver. Det var mange som mente at noen av dem var d\u00e5rlige, blant annet kong James I. Det ble derfor opprettet en komit\u00e9 best\u00e5ende av rundt 50professorer i gresk og hebraisk. Disse ble inndelt i seks grupper, hvorav tre arbeidet med Det gamle testamentet, to arbeidet med Det nye testamentet og en arbeidet med apokryfene. N\u00e5r s\u00e5 en gruppe hadde revidert en bok, ble den sendt til de andre gruppene for kritikk og respons. I 1611 ble hele Bibelen trykket, medde apokryfe b\u00f8kene i en egen seksjon mellom Det gamle og Det nye testamentet. Denne utgaven ble kjent som King James Version.<\/div>\n<\/div>\n<\/div>\n
\n
\n
King James-utgaven var egentlig ingen ny oversettelse, men en revisjon av the Bishops\u2019 Bible (1568), som var en revisjon av the Great Bible (1539), som igjen var en revisjon av Bibelen til Miles Coverdale (1535) og William Tyndale (1526), som alts\u00e5 var basert p\u00e5 Erasmus greske nytestamente. King James-utgaven ble snart den virkelig dominerende engelskspr\u00e5klige Bibelen. For omlag 200 \u00e5r siden var deler av Bibelen oversatt til 67 spr\u00e5k. Dette er ikke mye n\u00e5r man tenker p\u00e5 hvor mange spr\u00e5k det finnes i verden. I 1804 ble Det britiske bibelselskap opprettet. I \u00e5rene som fulgte ble en rekke nasjonale bibelselskaper stiftet i USA og Europa, som f.eks. Det norske bibelselskap (1816). M\u00e5let med bibelselskapene var \u00e5 spre Bibelen til folket. Og det m\u00e5 vi si at var en god ting. I 1948 ble the United Bible Societies (UBS) grunnlagt. UBS er en internasjonal sammenslutning av rundt 150 selvstendige, nasjonale bibleselskaper (slik som Det norske bibelselskap). Disse bibelselskapene h\u00f8rer ikke til noe bestemt kirkesamfunn, men har representanter fra forskjellige<\/div>\n
kirkesamfunn, og de leverer produkter og tjenester til alle kristne kirker. Frem til i dag har UBS v\u00e6rt involvert i oversettelsesprosjekter p\u00e5 omkring 500 spr\u00e5k. Bibelselskapene arbeider alts\u00e5 fortsatt med oversettelser og spredning av Bibelen. Men det vi ser utover 1900-tallet, er at det skjer en liten forandring i m\u00e5l og mening, der arbeidet med bibeloversettelser blir trukket inn som ett av flere virkemidler for \u00e5 fremme det \u00f8kumeniske arbeidet, dvs. arbeidet for \u00e5 skape enhet mellom de ulike kristne kirkesamfunnene. Dette skal vi komme tilbake til.<\/div>\n
Tridentinerkonsilet hadde fors\u00f8kt \u00e5 stanse spredningen av Bibelen og forkynnelsen om det den l\u00e6rte.<\/div>\n
Men som vi har sett, klarte de det ikke, og kirken tapte mye makt. S\u00e5 er sp\u00f8rsm\u00e5let: Har de gitt opp, eller har de ikke gitt opp? Omkring 400 \u00e5r etter Tridentinerkonsilet ble det avholdt et annet \u00f8kumenisk konsil, som vi kjenner som Det annet vatikankonsil (1962-65).Dette var et ganske spesielt konsil, ettersom det ble fattet en del spesielle vedtak, blant annet i forhold til Den katolske kirkes offentlige tiln\u00e6rming til andre kirkesamfunn og i forhold til den katolske gudstjenesten \u2013 og Bibelen. Tidligere hadde kirken v\u00e6rt tilbakeholden n\u00e5r det gjaldt samtaler og samarbeid med andre kirkesamfunn. Men p\u00e5 konsilet ble det fremlagt nye retningslinjer for \u00f8kumenisk samarbeid, og b\u00e5de geistlige og vanlige kirkemedlemmer ble oppfordret til \u00e5 g\u00e5 aktivt inn for \u00e5 skape dialog og samarbeid med andre kristne. Noe som kan se ut til \u00e5 ha \u201csmigret\u201d protestantene litt, er at konsilet omtalte dem som \u201cv\u00e5re adskilte br\u00f8dre\u201d.<\/div>\n
Det h\u00f8res nesten \u201cs\u00f8tt\u201d ut. Men sitatene under viser at selv om retorikken har forandret seg noe i moderne tid, er kirkens holdning og dens m\u00e5l n\u00f8yaktig det samme som det var under Tridentinerkonsilet p\u00e5 1500-tallet. Det finnes en rekke sitater som viser det samme, men disse er hentet fra dokumentet Unitatis Redintegratio, konsildekretet som omhandler det \u00f8kumeniske arbeidet. I innledningen st\u00e5r det: \u201dEtt av de viktigste m\u00e5l Det annet vatikankonsil har satt seg, er \u00e5 gjenopprette enheten mellom alle kristne. Kristus har nemlig grunnlagt sin Kirke som den ene og eneste, og allikevel fremstiller flere kristne samfunn seg for menneskene som Jesu Kristi sanne arv. Alle erkl\u00e6rer at de er Herrens disipler, men de har allikevel ulike anskuelser og f\u00f8lger forskjellige veier, som om Kristus selv var delt. Det er ikke tvil om at denne splittelse er i \u00e5penbar strid med Kristi vilje, at den er verden til forargelse og at den skader en s\u00e5 hellig sak som Evangeliets forkynnelse for all skapningen.\u201d (fra innledningen til UR, norsk oversettelse, 1965) Her ser vi at de kun anser \u00e9n kirke som \u201cden ene og eneste\u201d, og dette er alts\u00e5 Den katolske kirke.<\/div>\n<\/div>\n<\/div>\n
\n
\n
Legg ogs\u00e5 merke til ordlyden. De sier her at det handler om \u00e5 GJEN-opprette enheten. De skal alts\u00e5 ikke skape en ny enhet, slik mange protestanter ser ut til \u00e5 tenke om det \u00f8kumeniske arbeidet. Fra katolsk st\u00e5sted handler det om \u00e5 gjenopprette noe som har v\u00e6rt, alts\u00e5 om \u00e5 reversere reformasjonen, og forene alle andre kristne i Den katolske kirke \u2013 \u201cden ene og eneste\u201d. Det samme formidles ogs\u00e5 i dette sitatet: \u201dFor \u00e5 sikre sin hellige Kirkes stabilitet overalt p\u00e5 jorden og til verdens ende, betrodde Kristus apostelkollegiet det oppdrag \u00e5 l\u00e6re, styre og helliggj\u00f8re. Blant dem igjen valgte han ut Peter, og han besluttet \u00e5 bygge sin Kirke p\u00e5 Peter etter at denne hadde bekjent sin tro. Han lovet ham himmelrikets n\u00f8kler, og, etter \u00e5 ha f\u00e5tt ham til \u00e5 bekjenne sin kj\u00e6rlighet, betrodde han ham alle sine f\u00e5r for at han skulle styrke dem i troen og r\u00f8kte dem i fullkommenenhet, mens han selv, Kristus Jesus, i all evighet skulle forbli hovedhj\u00f8rnestenen og v\u00e5re sjelers hyrde. Det er Jesu Kristi vilje at folket skal vokse under Den Hellige \u00c5nds innflytelse ved at apostlene og deres etterf\u00f8lgere (nemlig biskopene med Peters etterf\u00f8lger som overhode) trofast forkynner Evangeliet, meddeler sakramentene og styrer med kj\u00e6rlighet. Dermed blir folkets enhet og fellesskap fullbyrdet i bekjennelsen av en felles tro, ut\u00f8velsen av en felles gudsdyrkelse og i en inderlig forst\u00e5else som mellom br\u00f8dre i Guds familie. Som et l\u00f8ftet banner for folkene vandrer da Kirken, Guds ene hjord, fortr\u00f8stningsfullt mot sitt m\u00e5l, det himmelske fedreland, og formidler fredens evangelium for hele menneskeheten.\u201d (UR, kap.1, pkt.2)<\/div>\n<\/div>\n<\/div>\n

<\/a><\/p>\n

\n
\n
Ogs\u00e5 dette sitatet viser at de mener at kun Den katolske kirke, med paven og biskopene som ledere og l\u00e6rere, er den eneste riktige kirke. S\u00e5 har vi et veldig interessant sitat hvor de sier:\u00a0 \u201dDette betyr ikke at v\u00e5re adskilte br\u00f8dre \u2013 enten man n\u00e5 betrakter dem enkeltvis eller som menigheter og kirkesamfunn \u2013 besitter den enhet som Jesus Kristus har villet gi alle dem som han f\u00f8der p\u00e5 ny og skjenker sitt eget liv med det ene legeme og det nye liv som m\u00e5l, den enhet som de hellige Skrifter og Kirkens \u00e6rverdige tradisjon bekjenner seg til [-Her har vi Bibel og Tradisjon igjen]. For den hele fylde av midler til frelse kan bare n\u00e5es ved Kristi katolske Kirke, den som er den universelle hjelp til frelsen. Vi tror nemlig at det er til apostelkollegi et alene, hvor Peter har forsete, at Herren har betrodd den nye pakts samtlige rikdommer, for at der skulle dannes et eneste Kristi legeme p\u00e5 jorden hvor alle som p\u00e5 en eller annen m\u00e5te er knyttet til Guds folk, fullt ut skal innlemmes…\u201d (UR, k.1, pkt3)<\/div>\n
If\u00f8lge dagens katolske l\u00e6re er det alts\u00e5 kun mulig \u00e5 bli frelst gjennom Den katolske kirke. Det er derfor n\u00f8dvendig at alle andre kristne blir \u201cinnlemmet\u201d i den. Dette er alts\u00e5 grunnlaget for alt det \u00f8kumeniske arbeidet som Den katolske kirke deltar i. En annen relativt drastisk reform som ble vedtatt av Det annet vatikankonsil gjaldt gudstjenesten og Bibelen. Vi finner det omtalt i et dokument kalt Dei Verbum. Mesteparten av gudstjenesten skulle ikke lenger v\u00e6re p\u00e5 latin, men p\u00e5 folkespr\u00e5ket. Kirken godtok n\u00e5 ogs\u00e5 at folk leste Bibelen p\u00e5 sine egne spr\u00e5k. De til og med anbefalte det. Men Kirken holder fortsatt fast ved at de er de eneste som er i stand til \u00e5 fortolke Guds ord, noe vi blant annet kan se fra dette sitatet: \u201dAlt det som har med tolkningen av Skriften \u00e5 gj\u00f8re, underordnes nemlig i siste instans Kirkens avgj\u00f8relse, for det er Kirken som har f\u00e5tt det guddommelige oppdrag og den tjeneste \u00e5 ta vare p\u00e5 Guds ord og tolke det.\u201d (DV, pkt 12)<\/div>\n
N\u00e5r det gjelder \u00e5 sikre hva slags bibelutgave Kirkens medlemmer f\u00e5r tilgang til, sier konsilet: \u201dN\u00e5r Guds ord imidlertid til enhver tid skal v\u00e6re for h\u00e5nden, s\u00f8rger Kirken, som en mor, for at der blir utgitt korrekte og anvendelige oversettelser til de forskjellige spr\u00e5k, is\u00e6r utfra de hellige b\u00f8kers originaltekst.\u201d (DV, pkt 22)<\/div>\n
\u201dDet tilkommer biskopene, for \u201dhos dem er den apostoliske l\u00e6re\u201d, \u00e5 skaffe de troende som er stilt under deres ansvar, den n\u00f8dvendige innf\u00f8ring i den riktige bruk av Skriften, s\u00e6rlig Det nye testamentet og i f\u00f8rste rekke evangeliene. Det vil si at de skal s\u00f8rge for oversettelser av de bibelske tekster forsynt med de n\u00f8dvendige og virkelig tilstrekkelige forklaringer, slik at Kirkens barn trygt og med utbytte vil kunne omg\u00e5s de hellige Skrifter og la seg fylle av deres \u00e5nd. Dessuten anbefales det \u00e5 publisere utgaver av Bibelen med henblikk p\u00e5 ikke-kristne, tilpasset deres behov og forsynt med de \u00f8nskelige kommentarer.\u201d (DV, pkt 25)<\/div>\n<\/div>\n<\/div>\n

<\/a><\/p>\n

\n
\n
Tridentinerkonsilet hadde fors\u00f8kt \u00e5 motarbeide reformasjonen, blant annet ved \u00e5 forby opptrykk og distribusjon av Bibelen, samt tolkninger og kommentarer som ikke var godkjent av de geistlige. Det annet vatikankonsil gikk riktignok inn for \u00f8kt bruk av Bibelen p\u00e5 folkespr\u00e5ket. Men fortsatt fors\u00f8ker Kirken \u00e5 kontrollere hva medlemmene skal tenke om det de leser, blant annet ved \u00e5 tillegge biskopene eneste riktige tolkningsautoritet, ved \u00e5 styre hvilke bibelutgaver som blir brukt, og ved \u00e5 forsyne disse med kommentarer slik at\u201cKirkens barn trygt\u201d kan omg\u00e5s dem.<\/div>\n
Vi kan her godt sp\u00f8rre hvem som egentlig utsettes for fare ved at mennesker selv studerer Bibelen og fors\u00f8ker \u00e5 forst\u00e5 det den sier: Den som leser? Eller Kirken og dens ledere? Kanskje historien om reformatorene kan ha l\u00e6rt oss noe…\u00a0 Det annet vatikankonsil \u00e5pnet ogs\u00e5 for samarbeid med andre kirkesamfunn om bibeloversettelser: \u201dOg dersom en oversettelse, n\u00e5r omstendighetene tilsier det og den kirkelige myndighet samtykker i det, blir gjort i fellesskapet med v\u00e5re adskilte br\u00f8dre, vil alle kristne kunne bruke den.\u201d<\/div>\n
(DV, pkt 22)<\/div>\n
<\/div>\n
Det vi ser her, er at det er tre betingelser for samarbeid med andre kirkesamfunn om bibeloversettelser. For det f\u00f8rste skulle det kun skje\u201cn\u00e5r omstendighetene tilsier det\u201d. Samarbeidet skulle alts\u00e5 fylle en bestemt hensikt. For det andre skulle det bare skje med den kirkelige myndighets samtykke, alts\u00e5 under pavens og biskopenes kontroll.<\/div>\n
Den tredje betingelsen vises kun indirekte. Det st\u00e5r at \u201calle kristne\u201d skal kunne bruke en slik \u00f8kumenisk Bibel. I de sitatene vi s\u00e5 p\u00e5 i stad, s\u00e5 vi hvordan Den katolske kirke kun anerkjenner bibelutgaver som stemmer med Kirkens l\u00e6re. Vi s\u00e5 ogs\u00e5 at det er biskopenes ansvar \u00e5 s\u00f8rge for at det er disse utgavene som blir brukt av Kirkens medlemmer, og at de blir forst\u00e5tt slik som Kirkens ledere tolker dem. Hvis en \u00f8kumenisk Bibel skal kunne brukes av \u201calle kristne\u201d \u2013 katolikker inkludert \u2013 m\u00e5 denne utgaven n\u00f8dvendigvis v\u00e6re i samsvar med katolsk l\u00e6re. Dette er logisk. Vi kan derfor vite at enhver bibeloversettelse som Den katolske kirke har v\u00e6rt med p\u00e5 \u00e5 utgi og som er godkjent av Kirkens ledelse, vil underbygge katolsk l\u00e6re og praksis. \u2013 S\u00e5 kan man trekke sine egne konklusjoner om hvilken effekt det vil kunne ha p\u00e5 det \u00f8kumeniske arbeidet, hvis ogs\u00e5 andre kristne bruker den samme bibelutgaven… I 1968, tre \u00e5r etter Det annet vatikankonsil, ble det publisert et dokument kalt Retningslinjer for tverrkirkelig samarbeid i oversettelse av Bibelen. Dette ble publisert av the United Bible Societies<\/div>\n<\/div>\n<\/div>\n

<\/a><\/p>\n

\n
\n
(den internasjonale sammenslutningen av bibelselskap er som vi s\u00e5 p\u00e5 i stad) og Det pavelige r\u00e5d for fremme av kristen enhet. Det pavelige r\u00e5d for fremme av kristen enhet ble opprettet som et sekretariat i forbindelse med forberedelsene til Det annet vatikankonsil. Det var de som stod bak blant annet Unitatis Redintegratio, konsildekretet om \u00f8kumeni som vi leste et par sitater fra i stad. Etter Det annet vatikankonsil ble sekretariatet videref\u00f8rt. Dets oppgaver var \u00e5 fremme en \u00f8kumenisk holdning innad i Kirken, skape dialog med andre kirkesamfunn og fremme samarbeid p\u00e5 ulike omr\u00e5der, slik som i arbeid med<\/div>\n
bibeloversettelser.<\/div>\n
I 1987 kom en revidert utgave av retningslinjene. Om dem sa kardinal Willebrands, som da var leder av det pavelige r\u00e5det: \u201dDen grunnleggende forst\u00e5elsen forblir imidlertid uendret [dvs. i forhold til den 1.utg]: Som tidligere vil den tverrkirkelige oversettelsen fortsatt bli basert p\u00e5 en hebraisk utgave av Det gamle testamentet og en gresk utgave av Det nye testamentet, som representanter fra de ulike kirkesamfunnene er blitt enige om. Utkast og gjennomgang av oversettelsen vil bli utf\u00f8rt i n\u00e6rt samarbeid, med det m\u00e5l at den nye teksten vil bli godtatt og brukt av alle kristne og kristne samfunn som taler det spr\u00e5k som oversettelsen er gjort p\u00e5.<\/div>\n
Det klare m\u00e5l med denne tverrkirkelige innsats er \u00e5 lage utgaver av De hellige skrifter som gir alle som taler det samme spr\u00e5k, en felles tekst. Dette vil s\u00e5 muliggj\u00f8re, ofte for f\u00f8rste gang, et felles vitnesbyrd om Guds ord i dagens verden. For alle som \u00f8nsker \u00e5 oppn\u00e5 en redelig og forst\u00e5elig oversettelse av Bibelen, ber vi at denne oppdaterte versjonen av Retningslinjene m\u00e5 bli et effektivt redskap for \u00e5 n\u00e5 dette m\u00e5l.\u201d(Guidelines for Interconfessional Cooperation in Translating the Bible. The New Revised Edition, Presentation)<\/div>\n
Det er neppe vanskelig \u00e5 se hvordan en \u00f8kumenisk bibeloversettelse vil fremme kristen enhet. Hvis alle kristne s\u00e5 bruker den samme oversettelsen, vil det fremme \u201det felles vitnesbyrd om Guds ord\u201d idet man ender opp med den samme l\u00e6re \u2013 alts\u00e5 enighet \u2013 i hvert fall i de problemstillinger der selve bibeloversettelsen er avgj\u00f8rende for hvordan teksten skal forst\u00e5s. Ettersom Den katolske kirke ikke kan anerkjenne andre utgaver enn dem som stemmer med deres egen l\u00e6re, sier det seg egentlig selv i hvilken retning en slik tverrkirkelig bibelutgave vil f\u00f8re enheten. If\u00f8lge retningslinjene for bibeloversettelse er det den masoretiske teksten som skal brukes for Det gamle testamentet. N\u00e5r det gjelder Det nye testamentet, sier retningslinjene at oversetterne b\u00f8r bruke den tredje tekstkritiske utgaven av Det greske nytestamentet som ble publisert av United Bible Societies i 1975. Denne utgaven var selv et resultat av samarbeid mellom representanter fra Den katolske kirke og andre kirkesamfunn. Komiteen bestod av fem personer: Kurt Aland, Matthew Black, Bruce M. Metzger, Allen Wikren og Carlo Maria Martini. Sistnevnte var en av kandidatene til \u00e5 bli pave etter Johannes Paul II. United Bible Societies publiserte ogs\u00e5 en ny utgave i 1983 (4.utg.), men den greske teksten er helt liksom i utgaven fra 1975 (3. utg). Teksten i disse er ogs\u00e5 identisk med den 26. utgaven av Nestle-Aland. Fordi Nestle-Aland er ganske viktig n\u00e5r det gjelder det greske nytestamentet i dag, skal vi se n\u00e6rmere p\u00e5 dette. Men da m\u00e5 vi igjen g\u00e5 litt tilbake i tid.<\/div>\n<\/div>\n<\/div>\n
\n
\n
Frem til slutten av 1800-tallet var s\u00e5 og si alle vestlige bibeloversettelser basert p\u00e5 Textus Receptus (se over). Men p\u00e5 1800-tallet begynner det \u00e5 skej ting, og noe av det henger sammen med at det blir oppdaget en del gamle greske manuskripter. I 1844 finner Constantin Tischendorf (1815-74) et gresk manuskript som inneholder omtrent halvparten av Det gamle testamentet i form av Septuaginta-oversettelsen (se over), som inkluderte de apokryfe skriftene, og hele Det nye testamentet, samt to andre b\u00f8ker (Barnabasbrevet og Hermas hyrde). Dette finner han i en s\u00f8ppelkurv i St.Katarina-klosteret, et ortodoks kloster i Egypt, ved det som i dag kalles Sinai-fjellet. Dette manuskriptet er n\u00e5 kjent som Codex Sinaiticus og er datert til 300-tallet e.Kr. Tischendorf utgav s\u00e5 sin variant av det greske nytestamentet hvor han blant annet brukte Codex Sinaiticus og et annet manuskript kalt Codex Vaticanus.\u00a0 Codex Vaticanus skal ha blitt oppbevart i Vatikanets bibliotek siden midten av 1400-tallet, derav navnet. Det regnes som det eldste bevarte greske manuskriptet, datert til 300-tallet e.Kr. Mange regner n\u00e5 Codex Vaticanus som det beste manuskriptet. Dem man i stor grad kan takke for det, er to menn<\/div>\n
ved navn Wescott og Hort. I 1881 publiserte de sin rekonstruksjon av det greske nytestamentet. Dette har ikke s\u00e5 ulikt Tischendorf sitt, ettersom begge brukte b\u00e5de Codex Sinaiticus og Codex Vaticanus. Wescott og Hort la imidlertid mest vekt p\u00e5 Codex Vaticanus og Tischendorf p\u00e5 Codex Sinaiticus.<\/div>\n
B\u00e5de Wescott og Hort var anglikanske prester. Fra brev de skrev som er blitt publisert i ettertid, kan vi imidlertid se at de favoriserte katolsk l\u00e6re, slik som for eksempel Maria-\u00e5penbaringene i La Salette:<\/div>\n
\u201cJeg har fors\u00f8kt \u00e5 huske mine inntrykk fra La Salette [sted i Frankrike kjent etter Maria-\u00e5penbaringen i 1846]. Jeg skulle \u00f8nske jeg kunne se den glemte sannheten som tilbedelsen av Maria [eng. Mariolatry] vitner om og hvordan vi i praksis kan fremme l\u00e6ren om mirakler.\u201d \u2013 Wescott (27. sept. 1865, Life and Letters of B.F.W. , Vol.I, s.251) \u201cS\u00e5 langt jeg kan bed\u00f8mme, var \u201cideen\u201d fra La Salette den at Gud \u00e5penbarer seg n\u00e5, og ikke bare i en form, men i mange.\u201d \u2013 Wescott (17. nov. 1865, Life and Letters of B.F.W., Vol.I, s.251-252)<\/div>\n<\/div>\n<\/div>\n

<\/a><\/p>\n

\n
\n
\u201cJeg har i mange \u00e5r v\u00e6rt overbevist om at tilbedelse av Maria og tilbedelse av \u201cJesus\u201d har veldig mye felles i sine \u00e5rsaker og resultater.\u201d \u2013 Hort (17. nov. 1865, Life and Letters of F.J.A.H., Vol.II, s.31) Videre favoriserte de Darwin og trodde egentlig ikke p\u00e5 Bibelen: \u201cMen den boken som har engasjert meg mest er Darwin. Hva enn som kan bli tenkt om den, s\u00e5 er det en bok man er stolt av \u00e5 v\u00e6re samtidig med. Jeg m\u00e5 utarbeide og unders\u00f8ke argumentet mer i detalj, men p\u00e5 det n\u00e5v\u00e6rende tidspunkt har jeg en sterk f\u00f8lelse av at teorien er ugjendrivelig.\u201d\u2013 Hort (3.apr.1869,<\/div>\n
Life and Letters of F.J.A.H., Vol.I, s.416).<\/div>\n
\u201cJeg antar at ingen n\u00e5 tror at for eksempel de f\u00f8rste tre kapitlene i 1. Mosebok forteller en bokstavelig historie \u2013 jeg har aldri forst\u00e5tt hvordan noen som har lest dem med \u00e5pne \u00f8yne, kunne tenke som de gjorde \u2013 likevel legger de et Evangelium frem for oss. S\u00e5 det er sannsynlig andre steder.\u201d \u2013 Wescott (4. mars 1890, Life and Letters of B.F.W.<\/div>\n
, Vol.II, s.69) Wescott og Hort var heller ikke spesielt begeistret for Textus Receptus:<\/div>\n
\u201cFrem til de seneste ukene har jeg ikke forst\u00e5tt betydningen av tekster, ettersom jeg har lest s\u00e5 lite gresktestament og har slept videre p\u00e5 den forferdelige Textus Receptus. Tenk p\u00e5 denne elendige Textus Receptus som kun bygger p\u00e5 sene manuskripter. Det er en velsignelse at det finnes slike tidlige [manuskripter].\u201d\u2013 Hort (29.-30. des. 1851,<\/div>\n
Life and letters of F.J.A.H., Vol.I, s.211)<\/div>\n
\u201c… Jeg har ikke m\u00f8tt andre kjente unntatt Wescott… Jeg kan like godt fortelle deg ett av resultatene fra v\u00e5r samtale. Han og jeg skal redigere en gresk tekst av Det nye testamentet om to eller tre \u00e5r, hvis det er mulig… V\u00e5rt m\u00e5l er \u00e5 forsyne geistlige generelt, skoler, etc. med et b\u00e6rbart gresk testamente som ikke er skjemmet av bysantinske forvanskninger…\u201d \u2013 Hort (19. apr. 1853, Life and Letters of F.J.A.H., Vol.I, s.250)<\/div>\n
F\u00f8r de begynte \u00e5 arbeide p\u00e5 sitt greske nytestamente, hadde alts\u00e5 Wescott og Hort satt seg som m\u00e5l \u00e5 gi de institusjoner som brukte Bibelen, et nytt gresk nytestamente som bygget p\u00e5 andre manuskripter enn<\/div>\n
Textus Receptus. Mange mener de har lyktes med det \u2013 eller for \u00e5 si det som Eldon Jay Epp sier i<\/div>\n
forordet til et nytt opptrykk av nytestamentet deres: \u201dDeres tekst representerte en ende<\/div>\n
lig seier over Textus Receptus.\u201d \u2013 Eldon Jay Epp (Forord til The Greek New Testament with Dictionary, s.xv)<\/div>\n
Noe av grunnen til at Wescott og Hort fikk s\u00e5 stor innflytelse, var den betydning teksten deres fikk i Nestle-Aland-utgavene.<\/div>\n<\/div>\n<\/div>\n

<\/a><\/p>\n

\n
\n
I 1898 utgav Eberhardt Nestle (1851-1913) en ny gresk utgave av Det nye testamentet. Han sammenlignet da de greske utgavene til Tischendorf (1869) og Wescott og Hort (1881). Der disse var uenige med hverandre, sammenlignet han med en tredje utgave, f\u00f8rst Weymouth (1892) og siden Weiss (1894). Han valgte s\u00e5 den tekstvarianten som fikk st\u00f8tte fra flertallet. Nestles utgave fikk veldig stor innflytelse da the British and Foreign Bible Society, et \u00f8kumenisk bibelselskap, valgte denne i stedet for Textus Receptus i 1903. Frem til sin d\u00f8d laget Eberhardt Nestle \u00e5tte nye utgaver av det greske nytestamentet. Deretter overtok hans s\u00f8nn, Er win Nestle, som redakt\u00f8r. Det kom flere utgaver, og siden den 21. utgaven i 1952 har Kurt Aland v\u00e6rt medansvarlig redakt\u00f8r. Det er derfor disse utgavene kalles Nestle-Aland. Den 26. utgaven (1979) er, som vi s\u00e5, identisk med den 3. og 4. utgaven til United Bible Societies, som alts\u00e5 ble laget av denne komiteen p\u00e5 fem personer , der blant annet Kurt Aland og kardinal Martini var med. Komiteen brukte avstemning, med flertallsa<\/div>\n
vgj\u00f8relse, for \u00e5 bestemme hvilken tekstvariant de skulle velge. I 1993 kom en ny utgave av Nestle-Aland. Det er denne 27. utgaven som brukes mest av studenter i dag. Teksten er den samme som i den 26. utgaven, men det tekstkritiske apparatet er revidert. Enkelt sagt er et slikt tekstkritisk apparat et slags fotnotsystem som forteller hvilke ord- og setningsvarianter som finnes i forskjellige gamle greske (og enktelte andre) manuskripter.<\/div>\n
Det finnes sv\u00e6rt mange manuskripter. I tekstkritikken har man inndelt disse i tre hovedgrupper, eller teksttradisjoner, basert p\u00e5 likheter mellom dem. Vi har derfor den alexandrinske teksttradisjonen, hvor vi blant annet finner Codex Sinaiticus og Codex Vaticanus. Det er i denne gruppen vi har de eldste<\/div>\n
kjente bevarte manuskriptene. Videre har viden bysantinske teksttradisjonen. Det er her flertallet av manuskriptene h\u00f8rer hjemme. Ulike kilder oppgir 80-95 % av alle gamle manuskripter. Det gj\u00f8r at denne teksttrasisjonen gjerne kalles Majoritetsteksten. Ogs\u00e5 Textus Receptus h\u00f8rer til her. Til slutt har<\/div>\n
vi en tredje gruppe, den vestlige teksttradisjonen, som har den formen vi finner i de gamle latinske oversettelsene, slik som Vulgata. Det finnes ingen bevart original av de bibelske skriftene, bare kopier. Det store sp\u00f8rsm\u00e5let er derfor: Hvilken av teksttradisjonene er mest like originalen? Et argument som har v\u00e6rt popul\u00e6rt siden slutten av 1800-tallet, er at de eldste manuskriptene er de beste. Med dette viser man til den f\u00f8rste gruppen, den alexandrinske teksttradisjonen. Men s\u00e5 er sp\u00f8rsm\u00e5let: At noe er gammelt, betyr det n\u00f8dvendigvis at det er riktig? Codex Sinaiticus og Codex Vaticanus er datert til 300-tallet e.Kr. Det vil si at det er circa 300 \u00e5r mellom originalen og dem. Vi kan s\u00e5 sp\u00f8rre: Hvor lang tid m\u00e5 det g\u00e5 f\u00f8r det oppst\u00e5r en feil? Vi har et<\/div>\n
utsagn fra 2. Korinterbrev, der Paulus forteller at forfalskning av Guds ord var et problem allerede p\u00e5 hans tid (2.Kor.2,17). P\u00e5 den tiden var riktignok ikke Det nye testamentet samlet, men vi kan i hvertfall si at fenomenet med forfalskning eksisterte. Vi har ogs\u00e5 et utsagn fra kirkehistorikeren Eusebius<\/div>\n<\/div>\n<\/div>\n
\n
\n
(163-339) om at kjettere allerede i begynnelsen av det annet \u00e5rhundre forandret skriften for \u00e5 tilpasse den til sin tro og l\u00e6re. At et manuskript er eldre enn et annet, er alts\u00e5 ingen garanti for at det inneholder mindre feil. Likevel er det dette argumentet som stadig kommer igjen og igjen. Som eksempel kan nevnes det som blir sagt om den nyeste norske bibeloversettelsen: \u201dOversettelsen bygger p\u00e5 de eldste h\u00e5nd skriftene og er derfor sv\u00e6rt p\u00e5litelig.\u201d (http:\/\/www.bibel.no\/nb-NO\/sitecore\/content\/Home\/Hovedmeny\/Bibel2011.aspx)<\/div>\n
(Legg merke til ordet \u201cderfor\u201d.)\u00a0 I denne sammenheng kan vi ta med oss to sitater, som kanskje kan l\u00e6re<\/div>\n
oss noe om effekten ved denne typen argumentasjon: \u201cVed hjelp av skarpsindige l\u00f8gner som stadig blir gjen tatt, er det mulig \u00e5 f\u00e5 folk til \u00e5 tro at himmelen<\/div>\n
er helvete og helvete er himmelen. Jo st\u00f8rre l\u00f8gnen er, jo lettere vil den bli trodd.\u201d<\/div>\n
\u201cSelv den beste propagandateknikk vil ikke gi noen suksess med mindre man stadig er bevisst ett<\/div>\n
grunnleggende prinsipp \u2013 det m\u00e5 begrenses til noen f\u00e5 poeng, og de m\u00e5 gjentas igjen og igjen.\u201d<\/div>\n
Gjentakelse. F\u00e5 poenger \u2013 som gjentas igjen og igjen. Disse sitatene er hentet fra uttalelser fra Adolf Hitler og Joseph Goebbels. Det er ikke ment \u00e5 gj\u00f8re noen sammenlikning med deres ideologi eller program for\u00f8vrig, men de setter ord p\u00e5 en viktig og effektiv propagandateknikk. For det er dette som<\/div>\n
skjer i debatten om bibelmanuskriptene. Igjen og igjen kommer det samme, enkle argumentet: \u201cbasert p\u00e5 de eldste h\u00e5ndskrifter\u201d \u2013 og derfor best og mest p\u00e5litelig. Men dette er ingen vitenskapelig begrunnelse og heller ingen naturlov.<\/div>\n
<\/div>\n
Det er minst to grunner til \u00e5 v\u00e6re skeptisk til de manuskriptene som brukes som grunnlag for de moderne bibeloversettelsene. Den ene grunnen er de t religionspolitiske, som vi har sett p\u00e5, fra konsilet i Trent og frem til i dag. P\u00e5 den ene siden har vide protestantiske manuskriptene, blant annet Textus Receptus. P\u00e5 den andre siden har vi de katolske, blant annet Codex Vaticanus (fra Vaticanet). Vi har ogs\u00e5 sett p\u00e5 hva som er m\u00e5let, eller hensikten<\/div>\n
med de nye oversettelsene, nemlig GJENopprettelse av enhet. Den andre grunnen er at det er veldig mye manipulasjon. Det handler her ikke bare om propagandateknikk med gjentakelser av enkle poenger. Vi s\u00e5 i stad at den 26. og den 27. utgaven av Nestle-Aland har lik gresk tekst, men at det tekstkritiske apparatet er \u201cbetydelig redigert\u201d, som det st\u00e5r i forordet. En av endringene best\u00e5r i at redakt\u00f8rene har latt v\u00e6re \u00e5 oppgi en del av de eldste manuskriptene som st\u00f8tter lesem\u00e5ten til Majoritetste ksten, eller den bysantinske teksttradisjonen.<\/div>\n<\/div>\n<\/div>\n

<\/a><\/p>\n

\n
\n
Disse er ganske enkelt bare blitt fjernet. Det kan derfor v\u00e6re v\u00e6re p\u00e5 sin plass \u00e5 sp\u00f8rre hva slags forskning dette representerer \u2013 n\u00e5r deres hovedargument for at en tekst er p\u00e5litelig, er at den er gammel, og s\u00e5 bare utelater de noen av de eldste vitnene for den alternative teksttradisjonen? Som eksempel kan nevnes Mark.2,17, hvor det i den bysantinske tekstvarianten st\u00e5r: \u201dDe som er friske trenger ikke lege, men de som er syke. Jeg er i kke kommet for \u00e5 kalle rettferdige, men syndere til omvendelse.\u201d<\/div>\n
Den alexandrinske varianten er kortere. Her sier Jesus:<\/div>\n
\u201d…Jeg er ikke kommet for \u00e5 kalle rettferdige, men syndere.\u201d Utsagnet kan her virke noe meningsl\u00f8st. Det kan h\u00f8res ut som om Jesus kun vil frelse de mennesker som \u00f8nsker \u00e5 leve i synd og at omvendelse er un\u00f8dvendig.<\/div>\n
I Nestle-Alands tekstkritiske apparat ble det i 1937-utgaven nevnt at noen manuskripter her hadde med<\/div>\n
EIS METANOIAN (til omvendelse). I den 27. utgaven er dette utelatt. Vi vil derfor f\u00e5 inntrykk av at<\/div>\n
ingen manuskripter har det med. Men det er egentlig en l\u00f8gn.<\/div>\n
N\u00e5r det gjelder sp\u00f8rsm\u00e5let om hva Jesus egentlig sa her, kan vi finne det samme utsagnet i Luk.5,32.<\/div>\n
Her inkluderes EIS METANOIAN (til omvendelse) ogs\u00e5 i Nestle-Aland 27.utg., og det nevnes ingen manuskripter som ikke har med \u201ctil omvendelse\u201d. Den bysantinske varianten av Mark.2,17 er i samsvar med utsagnet i Luk.5,32 i b\u00e5de den bysantinske og den alexandrinske tradisjonen. Den alexandrinske teksttradisjonen har derimot to ulike utsagnsvarianter, hvilket heller burde anses som en svakhet. N\u00e5r det gjelder oversettelser av Bibelen, er det tre punkter man m\u00e5 forholde seg til. For det f\u00f8rste har man selve spr\u00e5ket. Man m\u00e5 vite hva et ord betyr, b\u00e5de i seg selv og i en gitt kontekst. I dag finnes mange gode oppslagsprogram p\u00e5 internet. Man trenger derfor n\u00f8dvendigvis ikke ha studert gresk for \u00e5 se n\u00e6rmere p\u00e5 hva ordene i Bibelen egentlig betyr. For det andre handler det om hvilke(t) manuskript(er) man bruker. Her har vi, som vi har sett, de tre hovedstr\u00f8mningene med alexandrinske, bysantinske og vestlige teksttradisjoner. For det tredje handler det om hva slags oversettelse man velger \u00e5 gj\u00f8re, alts\u00e5 m\u00e5ten man oversetter p\u00e5. Her har vi tre muligheter. En oversettelse kan enten v\u00e6re grunntekstn\u00e6r, eller det noen kaller \u201cord for ord\u201d. Det sier seg selv at ingen oversettelser kan bli gjort fullstendig p\u00e5 denne m\u00e5ten, men denne typen oversettelser fors\u00f8ker \u00e5 endre minst mulig p\u00e5 det opprinnelige spr\u00e5ket. Det beste eksempelet her er King James Version. En oversettelse kan ogs\u00e5 v\u00e6re meningsn\u00e6r. Her vil man fors\u00f8ke \u00e5 gjengi meningen i teksten med ord og uttrykk som er forst\u00e5elige for moderne lesere. De fleste moderne bibelutgavene er oversatt p\u00e5 denne m\u00e5ten. Et siste alternativ er parafrasering , der man omskriver og forandrer p\u00e5 teksten.<\/div>\n<\/div>\n<\/div>\n

<\/a><\/p>\n

\n
\n
Den f\u00f8rste typen oversettelse kan stille noe krav til leseren om \u00e5 sette seg inn i datidens tankegang og uttrykksm\u00e5ter. De to andre blir derimot servert p\u00e5 en ferdig fortolket m\u00e5te \u2013 og da slik oversetteren har \u00f8nsket \u00e5 bringe teksten videre. I nesten 300 \u00e5r var King James Version den dominerende engelske bibelutgaven, ikke minst blant protestanter. Etter at Codex Sinaiticus og Codex Vaticanus ble publisert p\u00e5 1860-tallet, ble King James-utgaven kritisert for \u00e5 inneholde en rekke alvorlige feil. I 1870 bestemte derfor den engelske kirkeledelsen (anglikansk) at det skulle utgis en revidert utgave. Denne kom i 1881, fem dager etter at Wescott og Horts greske nytestamente ble publisert. Det var en relativt stor komit\u00e9 som arbeidet med oversettelsen (se http:\/\/www.bible-researcher.com\/ervhistory.html). B\u00e5de Wescott og Hort var med i komiteen, og ogs\u00e5 noen n\u00e6re venner av dem, som f.eks. Lightfoot. Andre (f.eks. Mobery og Wilberforce) var med i Oxfordbevegelsen, dvs. anglikanere som favoriserte katolsk teologi og liturgi. Den nye utgaven kom til \u00e5 hete the (English) Revised Version (RV), selv om den egentlig ikke kan sies \u00e5 v\u00e6re en revisjon av King James Version. I arbeid et hadde komiteen lagt st\u00f8rre vekt p\u00e5 Wescott og Horts greske nytestamente, som de hadde godkjent f\u00f8r det ble utgitt. I tillegg brukte de et gresk nytestamente utgitt av Samuel Tregell, som ogs\u00e5 var med i komiteen.<\/div>\n
En amerikansk versjon kom i 1901 (American Standard Version, ASV). I 1952 kom en revidert utgave av denne, kalt Revised Standard Version (RSV), som brukte Erwin Nestles tekst fra 1941. I 1989 kom enda en revidert utgave, kalt New Revised Standard Version (NRSV). Den greske teksten som da ble<\/div>\n
brukt, var den som ble utgitt av United Bible Societies \u2013 slik Retningslinjene for tverrkirkelig samarbeid i oversettelse av Bibelen hadde sagt. NRSV er den mest \u00f8kumeniske Bibelen som finnes. Den brukes av protestanter, ortodokse og katolikker. Det er blant annet sitater fra denne utgaven som brukes i den \u00e5rlige B\u00f8nneuken for kristen enhet.<\/div>\n
<\/div>\n
\n
\n

KILDER:<\/p>\n

Catholic Encyclopaedia:<\/p>\n

The Council of Trent<\/p>\n

. Online:<\/p>\n

http:\/\/www.newadvent.org\/cathen\/15030c.htm<\/p>\n

[nedlastet nov.2010]<\/p>\n

Diverse documenter fra Tridentinerkonsilet. Online:<\/p>\n

http:\/\/history.hanover.<\/p>\n

edu\/texts\/trent.html<\/p>\n

[nedlastet nov-des.2010]<\/p>\n

Guidelines for Interconfessional Cooperation in Translating the Bible<\/p>\n

.<\/p>\n

Presentation<\/p>\n

by Johannes<\/p>\n

Willebrands<\/p>\n

.<\/p>\n

(1987). Online:<\/p>\n

http:\/\/www.vatican.va\/roman_curia\/pon<\/p>\n

tifical_councils\/chrstuni\/general-<\/p>\n

docs\/rc_pc_chrstuni_doc_19871116_guidelines-bible_en.html<\/p>\n

[nedlastet des.2010].<\/p>\n

Hort, Arthur Fenton.<\/p>\n

Life and Letters of Fenton John Anthony Hort.<\/p>\n

Vol.I + II London: MacMillian,<\/p>\n

1896. Opptrykk Vol.I: BiblioLife; Vol.II: General Books, 2009<\/p>\n

Metzger, Bruce M.<\/p>\n

The Bible in Translation.<\/p>\n

Grand Rapids: Baker Academics, 2001<\/p>\n

M\u00fcller, Olav.<\/p>\n

Hva er et katolsk kirkem\u00f8te (et konsil)?<\/p>\n

(1997).<\/p>\n

Online:<\/p>\n

http:\/\/www.katolsk.no\/tro\/tema\/kirken\/artikler\/konsil<\/p>\n

[nedlastet nov.2010]<\/p>\n

Nestle-Aland.<\/p>\n

Novum Testamentum Graece<\/p>\n

. 16. utg. (1936) + 27.utg. (1993)<\/p>\n

The New Testament. The Greek Text Underlying<\/p>\n

the English Authorised Version of 1611.<\/p>\n

London:<\/p>\n

Trinitarian Bible Society.<\/p>\n

United Bible Societies. Homepage:<\/p>\n

\n

Casa<\/a><\/p><\/blockquote>\n