Den hedenske læren som i en gradvis prosess begynte å krype inn i doktriner og
praksis i den tidlige kirken, har aldri blitt helt utryddet, og har alltid vært rede
til å overta med kjetteri eller korrupsjon når troen avtok og iveren kjølnet. (1)
Den tidligste lederen av betydning blant de edle valdenserne i Nord-Italia og
Sør-Frankrike, var Vigilatius (364-408). Noen regner med at han på en måte var valdensernes
første leder. (2) På denne tiden vokste protestene mot all den hedenske læren som ble trukket inn
og utfordret den opprinnelige og sanne kristendommen. Det skjedde da alle som ønsket
å beholde den tro som engang var overlevert til de hellige, både i Nord-Italia og Sydvest
Frankrike, ble sveiset sammen til en organisert bevegelse. Troende som ønsket sannhet bygget
på Bibelen alene og nektet å følge overtro, myter og tradisjoner som ble trukket inn i kirkene, var
influert av den klare bibelske undervisningen til Vigilantius. Uten tvil var Patrick i Irland, som
på samme tid var årsak til at menigheten der vokste, begeistret over reformene
som fant sted i det sydlig sentrale Europa.
Vigilantius ble født i Syd-Frankrike nær Pyreneene. (3) Hans far var innehaveren
av en «mansio», som var en slags skyss-stasjon hvor reisende kunne overnatte,
men også skifte utslitte hester med uthvilte. Det tidligste hjemmet til denne
reformatoren var derfor et møtested for handelsmenn, ambassadører, biskoper,
vanlige turister eller keiserlige sendemenn. Det var dette livlige sosiale miljøet
som ble tilbudt denne ungdommen og som ga ham rikelige anledninger til å bli
kjent med alle slags nyheter.
Når Vigilantius i ensomhet vandret høyt og lavt i fellområdet hvor han bodde,
mens han passet småfeet, jaktet på vilt eller guidet reisende gjennom et vanskelig
terreng, vokste han i visdom. En gang han over lengre tid var i kontakt med
kristne reisende, lærte han om evangeliet og tok imot Jesus som sin Frelser. Nær
ved hvor han bodde, var eiendommene til den berømte historikeren Sulpicius
Severus. Denne kjente forfatteren var ansett for å være en av de beste blant de
lærde. I sin bolig var han ofte vertskap for mange av den tids fornemme borgere.
Han inviterte Vigilantius til å være en av hans ansatte, først i vanlig tjeneste, men
senere som regnskapsfører, innkrever av hans leieinntekter, men også som forvalter
av hans mange eiendommer.
Mens Vigilantius var ansatt i tjeneste hos denne historikeren, skjedde det en
stor forandring med den lærde Sulpicius Severus. Han ble kraftig influert av en
askese og klosterideologi som spredte seg over landet. Vigilantius satte stor pris
på sin berømte arbeidsgiver, og beundret denne mannens strålende intellekt og
barmhjertighet, og ikke minst hvordan han ga mat til de sultne, klær til de fattige
og hvordan han besøke de syke, mens han samtidig var travelt opptatt med mye
litterært arbeid.
Kampen mot munkevesenet.
Litt nord for hvor Vigilantius bodde, var senteret til Martin, biskopen i Tours.
Ved breddene av Loireelven hadde denne prelaten grunnlagt det første klosteret
i Frankrike. Den ekstremt nøysomme askesen som han hadde underlagt seg,
sammen med flammende rapporter om hans påståtte mirakler, gjorde han til en
populær åndelig leder. Sulpicius Severus, ledsaget av Vigilantius, som nå var blitt
hans betrodde f nansmann, dro derfor på besøk til biskop Martin. Dette møtet
gjorde dyptgripende endringer i livet til både Sulpicius og Vigilantius, men med
motsatt resultat. Biskop Martins fanatisme forførte Sulpicius Severus og drev
han inn i klosterlivet.
Vigilatius oppdaget snart at hans lærde beskytter ikke ble et verken lykkeligere
eller et bedre menneske etter sitt besøk hos biskopen av Tours. Etter at han kom
tilbake, hjemsøkte inntrykkene fra besøket den følsomme historikeren. Han ble
forfulgt av minnet om den asketiske prelaten som sov på den kalde jorden, med
ingenting annet enn aske strødd under seg og med en sekk som teppe. Han observerte at biskopen nektet seg
en myk seng og varme klær, selv når han var syk, og han forkynte at en kristen burde dø over aske, spise den
mest usunne mat og nekte seg enhver nytelse. Han gikk til og med så langt i sin fanatisme, at han mente en troende måtte be til Gud i den mest smertefulle kroppsstilling, burde tvinge søvnen ut av øynene, utsette seg for ekstrem varme og kulde, sult
og tørst. Sulpicius var tydeligvis lett å påvirke, og hans tanker dvelte ved det han hadde sett og hørt hos biskop
Martin. Til slutt ble han forført og trodde at himmelen ville være stengt for ham om han ikke praktiserte den
samme ekstreme askesen. (4)
Kjærligheten til det fanatiske, trangen til å dvele ved historier om undere og
mirakler og praktisering av askese, hadde nå fullstendig besatt Sulpicius. Vigilantius
så fort at dette religiøse systemet var et formvesen uten ektheten og enkelheten
i Kristi evangelium.
Han forsto også at denne religionsutøvelsen var preget av en kamufl ert og innbilsk selvopphøyelse, åndelig stolthet og falsk ydmykhet. Det var et system som
undergravde læren om Kristus og Hans fullstendige og tilstrekkelige offer. Han
så forførelsen i all denne selvpiningen og han forutså at mennesker som Martin
av Tours, sannsynligvis til slutt ville bli opphøyet i tankene til svake og ustabile
kristne. De ville defnere slike ekstreme asketer til å være «hellige» mellommenn og gjøre dem til objekter for guddommelig tilbedelse. Det er lett å se at erfaringene Vigilantius fkk i møte med Sulpicius, er en årsak til at han senere
arbeidet systematisk med å avsløre askesens forførelse og advare mot utviklingen
av helgendyrkelsen». (5)
Det ideologiske skillet mellom Vigilantius og Sulpicius, som utviklet seg etter
besøket hos biskop Martin, ble enda større da Sulpicius ansatte ham som budbærer til Paulinus av Nola, i Italia. Denne mannen hadde vært på et senter hvor
han lærte en forførende tradisjon som senere ble innført i den latinske kirken.
Det innebar å trekke tradisjoner fra hedenskapet inn i kristendommen, og gjøre
dem guddommelige ved at de ble knyttet til minnet om en avdød helgen. Dette
frafallet inkluderte også tradisjonen å bønnfalle Gud via en død martyr og derved
ignorere Skriftens klare undervisning om at det «bare er èn mellommann mellom
Gud og mennesker». (6) Videre blir vi informert om at pave Gelasius, i det femte
århundre, introduserte en «renselsesfestival» med prosesjoner og lys for å kopiere
den hedenske festen kalt «Lupercalia». (7)
Det må ha gjort sterkt inntrykk på den enkle og bibeltro Vigilantius, å se påkostede
templer og kirker som var reist til ære for en eller annen ekstrem og forført eremitt.
Påvirket av kjennskap til Ordet og av Guds nåde, fl yktet den unge Vigilantius
fra påvirkningen til dem som gir seg hen til tradisjoner som er ment å erstatte
evangeliets sanne innhold. Spørsmålet var om man ønsket å følge læren til apostlene
eller kirkefedrene.
Opprør mot askese og klosterliv.
Som om vår Forløsers løsepenger ikke var tilstrekkelig uten egne påførte lidelser,
påla de som praktiserte askese seg selv forferdelige kvaler. De undergravde læren
om Kristi fulle og tilstrekkelige forsoning for synd. Prosesjoner ble arrangert,
relikvier ble vist fram og røkelse brent foran graven til en asketisk ekstremist som
var blitt opphøyet. Klosterlivet fulgte i askesens fotspor. Justin Martyr (150 AD)
var prominent blant de tidligste frafalne, på grunn av sin perverse forkynnelse.
(8) Han ble etterfulgt av sin elev Tatian, som videre underviste Clement (190 AD) og som grunnla den teologiske skolen i Alexandria. Clement ga seg selv
oppgaven å bringe videre evangeliet godt blandet med hedensk flosof . Men
det ble Origen, Clements elev, som både lemlestet seg selv, og som begynte en
forherligelse av sølibatet.
Klosterlivet var aldeles ikke kristendommens oppfnnelse. Denne skikken var
importert fra hedenske religioner, og kristendommen fkk den for første gang
introdusert i Egypt, som en innflytelse fra buddhismen. Det var to klasser av
munker. Den første, de såkalte eremittene, valgte å leve alene på de mest dystre
og villeste stedene i ødemarken. Den andre klassen forkastet det ensomme livet
og samlet seg i fellesskap kalt klostre. De hadde en mentalitet som gjorde at de
underkastet seg på en ekstrem måte kirkens øverste hierarkiske leder og ignorerte
alle andre myndigheter.
Dette utviklet seg til å bli en enorm mobil hær av fanatiske menn direkte under
pavedømmet, som ikke var tilknyttet noen menighets ansvar. La oss huske at
opplæringsskolene til de keltiske og syriske kristne, ikke var klostre på en slik
måte, selv om noen katolske skribenter har prøvd å få det til å se slik ut. De som
bodde på pavekirkens klostre, hadde et helt annet program enn studentene som
gikk på bibelskolene. På de keltiske og syriske skolene, oppholdt ikke elevene
seg et helt liv, som i klostrene, men bare for en periode med opplæring, slik unge
mennesker i dag drar hjemmefra for å gå noen år på et college.
Munkene derimot, hadde på spesielle tider av døgnet, seremonier som påbød dem
å ligge flate på gulvet eller på kne i timer av gangen. Alle disse eksterne ritualene
var symptomer på tilhørighet til et statskirkelig system, som var med på å forberede
unionen av pavekirken med den sekulære staten. Som alternativ gjorde den sanne
kristendommen et stort inntrykk i alle land på dem som valgte å advare mot det
falske og invitere mennesker til å holde seg «til Ordet og til vitnesbyrdet», Jes. 8:20.
Forløperne til Vigilantius.
Den fantastiske byen Milano i Nord-Italia, var bindeleddet mellom den keltiske
kristendommen i vest og den syriske kristendommen i øst. (9) Misjonærene fra de
tidlige menighetene i Judea og Syria hadde satt sitt stempel, som var den enkle og
apostoliske kristendommen, på området rundt Milano. Denne byen var møtested
for mange geistlige fra Østkirken, slik at den tidlige liturgien fra Antiokia, Milano
og Gallia var praktisk talt identisk. (10) I løpet av alle århundrene var det umulig
å fnne en tid da det ikke var opposisjon i Nord-Italia mot det romerske åndelige
hierarkiet.
Dr. Allix forteller hvordan bispedømmet Milano fkk fortsette uavhengig til midt
i det ellevte århundre, da valdenserne på en mer åpen måte begynte å forkynne
sin avsky for kirken i Roma. Før kirkemøtet i Nikea, var ideologien til områdene i
Nord-Italia svært forskjellig fra Roma.» (11) Dr. Faber forteller om gapet mellom
kirkene i Milanodistriktet og Roma. Dette distriktet, på østsiden av Cottian
Alpene, var landet til valdenserne. Hit kom deres forfedre og fant hvile under
forfølgelsene i det andre, tredje og ferde århundre. I dette landskapet, tilbaketrukket fra verden, kunne de bevare sannheter og praksis fra apostelmenigheten. (12)
Motstanderne av hedenske skikker.
Først blant dem som protesterte mot hedensk praksis i kirken var Helvidius. Det
er interessant å merke seg at tre av de mest fremstående motstandere av de pavelige
tilføringene i latinsk kristendom, var fra Nord-Italia. Disse var Helvidius, Jovinian,
og Vigilantius. Vedrørende Helvidius, er det meste som er skrevet av ham og for
ham blitt ødelagt. Selv om han levde et og et halvt århundre etter Justin Martyr
og mer enn et århundre etter Tertullian, Cyprian, Origenes, og Clement, er deres
skrifter bevart, mens hans skrifter ble ødelagt.
Helvidius tilhørte en kirke som strebet etter å overlevere Bibelens rene lære. Han
er kjent for sin opposisjon mot Jerome, på grunn av at denne tidlige kirkefaren brukte forfalskede greske manuskripter til å produsere Vulgata, den latinske Bibelen
til pavedømmet. Hvis ikke Jerome hadde tordnet imot Helvidius, ville vi ikke
visst mye om ham. Påstanden var at Helvidius var en farlig kjetter som gikk
imot kirkens lære, men det er lett å dokumentere at det var all den overtro som
ble trukket inn i kirkens lære han opponerte imot. Han var elev av Auxentius,
som var biskop i Milano, og forløperen til Jovinian.» (13) Duchesne påpeker at
i 20 år, hadde Auxentius stor innflytelse på bispedømmet i Milano. Han var selv
fra Lilleasia og satte preg på disse regionene med et solid syrisk lederskap. Han
anklaget også åpent og freidig Jerome for å bruke korrupte greske manuskripter
for å sette sammen den katolske Bibelen. (14)
Den del av kirkesystemet i det ferde århundre, som var dominert av askese og
klosterliv, ble på en måte personif sert i Jerome, en mann som viste sine verste og
mest frastøtende trekk i både liv og samtale. Han kommuniserte surhet, bitterhet,
misunnelse, intoleranse og misnøye over enhver manifestasjon av åndelig standard
som han selv ikke levde opp til. Bruk av skjellsord var blant hans sterkeste svakheter,
og selv de beste menn i hans tidsalder, som opponerte mot ham, slapp ikke unna
hans kritikk.» (15)
Den andre kjente reformatoren i nord-Italia og forløperen til Vigilantius, var
Jovinianus (330-390). Han var sine ideologiske motstandere så overlegen i
kunnskap, at et samlet forsøk av lærde talsmenn for pavedømmet, som Jerome, Augustin og Ambrose,
ikke hadde noen mulighet til å motbevise hans skrifter og historiske argumenter. (16) Om ham sier
Albert H. Newman: «At protestene til Jovinianus vakte stor interesse, kan vi tydelig se fra Jerome sin
opphissede polemikk, og fra den offentlige saksbehandlingen som ble satt i gang imot ham både i
Roma og Milano.»
Den utholdenhet som preget Jovinianus, kan ses i den bevegelsen som ble ledet
av Vigilantius. Det er ikke usannsynlig at tilhengere av Jovinianus til slutt måtte
søke tilflukt i de alpinske daler, noe som holdt liv i den evangeliske undervisningen
og forkynnelsen som skulle dukke opp igjen med kraft og kvalitet i det tolvte
århundre.» (17)
Beuzart forteller hvordan en lært fransk historiker skriver om den nådeløse forfølgelsen som munker gjennomførte så sent som 1215, mot såkalte kjettere, både
jovinianister, patarianere og albigensere. (18) Jovinianus tiltrakk seg Jeromes vrede,
bl.a. fordi han lærte at livet til gifte pastorer, er like akseptable for Gud som de
som ikke er gift. Jovinianus angrep askesen når han skrev at å spise god mat med
takknemlighet er like akseptabelt for Gud som å avstå fra god mat. Han avviste
også at geistlige og munker ble favorisert av Herren ved å hevde at alle som er
overgitte til Gud, er trofaste og lydige mot dåpens løfter, vil bli likt belønnet på
dommens dag. På grunn av dette, sa Jerome, med sin skarpe tunge, at Jovinianus
«hveste som den gamle slange», forkynte «kvalmende søppel» og «djevelens giftige
oppkok.» (19)
Vigilantius var overbevist om at tradisjonen med askese, prosesjoner, og sakramenter, ikke kunne gjøre mennesker verken lykkelige eller åndelige. Da Damasus
ble valgt til pave i 366, var splittelsen i Roma så voldelig at portene til kirken hvor
hans rival ble innviet, ble brutt opp, taket ble revet av og bygningen satt i brann
slik at 137 personer ble drept. (20)
Årsaken til splittelsen mellom Vigilantius og Rom.
Det Vigilantius opplevde i sin kontakt med Sulpicius, sin arbeidsgiver, ledet ham
til en skillevei. Han ble som alt nevnt introdusert til biskop Martin, som levde i en
celle og skrøt av sine påståtte mirakler. Han observerte hvordan den lærde Sulpicius
vendte seg bort fra sunn kunnskap til fabler og syner. Han ble også konfrontert med
Paulinus fra Nola, en mann som kravlet rundt foran bildet av en favoritthelgen.
Vigilantius så bedraget i dette spillet. Han kjente videre til hvordan Helvidius utfordret de korrupte manuskriptene
i hendene på Jerome, og hvordan den
store lederen Jovinianus forsvarte evangeliets enkelhet og lærte at prestene
selvfølgelig kunne være gifte menn, slik flere av Jesu apostler var. Men det som
avgjorde alt for Vigilantius, i tillegg til det nevnte, var hans besøk hos Jerome.
På dette tidspunkt hadde goterne, kelterne og frankerne glemt dagene
med invasjon og religiøse ulikheter, og var blitt forent med usynlige bånd
i det vanlige samfunnslivet. De satte stor pris på sine latinske bibler, (ikke å
forveksle med Jeromes latinske bibel). Deres Bibel ble kalt Itala, og den ble lest
offentlig i alle kirker i Italia, Spania, Afrika og i Tyskland hvor latin ble forstått.
Den var eldre enn noen av de andre bibelutgavene. (21) For å fortrenge denne noble bibelversjonen, hadde Jerome på forespørsel fra
paven og med penger derfra, produsert en ny latinsk Bibel. Han ble sett på av
den keiserlige (dominerende) menigheten på sin tid, som et orakel. Vigilantius
bestemte seg for å oppsøke Jerome på hans klostercelle i Betlehem. Han dro via
Italia og besøkte også for andre gang Paulinus. Mens han var der ble det arrangert
prosesjoner til de helliges graver, ledsaget av svingende røkelseskar og tente lys.
Vigilantius observerte dette fasadespillet, men holdt seg taus. De fne manerene
som både Sulpicius og Paulinus hadde, koblet med deres ydmyke hengivenhet,
gjorde deres vrangforestillinger litt mykere. Men da han møtte den voldsomme
polemikken til Jerome i 396, ble øynene til denne galliske reformatoren åpnet.
Vigilantius hadde med seg et brev fra Paulinus til Jerome, og dette var introduksjonen
som gjorde ham personlig kjent med den mest ekstraordinære mannen på denne
tiden. Jerome var en plage blant sine samtidige og i tillegg en mann som ble
opphøyet over alle andre. I et misforstått forsøk på å gjøre sin plikt overfor Gud,
sviktet han i sin plikt overfor mennesker og han var totalt uvitende om apostelens
egne ord: «Hvis en mann sier han elsker Gud, men hater sin bror, er han en løgner».
Ydmykelse av kjødet hadde en tendens til å gjøre denne mannen åndelig oppblåst,
og av alle polemiske forfattere i det ferde århundre, var han den mest bitre.» (22)
Det første møte mellom Vigilantius og Jerome i Bethlehem er beskrevet på denne
måten. En smal bygate ledet vekk fra hovedgaten på stedet der graven til kong
Archelaus tidligere sto, og ledet den reisende til Jeromes klostercelle. Her fant han
den berømte asketiske mannen kledd i en prestedrakt så grov og simpel, at den
bar preg av åndelig stolthet. Det var som om den sa: «Denne slitte kledningen
gjør meg mer hellig enn deg.» Ansiktet til munken var blekt og magert. Han var
langsomt i ferd med å bli bedre etter en alvorlig sykdom, og var en skygge av hva
han engang hadde vært. Hyppige tårer hadde pløyd kinnene hans til dype furer.
Øynene hans var sunket i sine huler og alle bein i ansiktet var skarpe og utstående.
Faste og irritasjon fra stadige og skarpe debatter, hadde gitt et preg av dysterhet til
hans ansikt. Likevel sa han at selv om han ble syk av sin livsstil, var cellen som et
lysthus i Edens hage. (23) Vigilantius ble først varmt mottatt av Jerome. Kulissene
i Betlehem var det samme som han hadde vært vitne til på eiendommene til sine
venner som hadde blitt trukket inn i askesen. Det syrlige temperamentet og de
voldsomme skjellsordene til denne redaktøren av Vulgata, sådde tvil hos Vigilantius
om den åndelige verdien av dette systemet. Det var da Jerome slo voldsomt ned
på Rufnus, hans tidligere venn, at det virkelige bruddet mellom Vigilantius og
Jerome fant sted.
Vigilantius forlot Betlehem for å besøke Rufnus i Jerusalem. Han lærte nok
fra dette besøket, til ikke å fnne noen attraksjon i Jeromes teologiske lederskap,
og han kjente protesten som reiste seg i hans hjerte mot dette nye systemet av
askese og klosterliv. Han dro tilbake til Betlehem fra Jerusalem fullt bestemt på
å protestere mot de ukristelige ideene til munken han nå våget å opponere imot.
Som et resultat av dette møtet, bestemte Vigilantius seg for å kutte kontakten
med etterfølgerne av den Alexandrinske skole, både på grunn av deres ubibelske
teologi og fordi de assosierte seg med svermeriet til de egyptiske munkene. Han
bestemte seg for å reise sin stemme til forsvar for evangeliets primitive enkelhet.
En annen hendelse styrket også hans valg. Han besøkte igjen Nola, da han dro
tilbake via Egypt. Man kan forestille seg hans indignasjon da han fkk vite at
Jerome ikke var fornøyd med all den ydmykelse og lidelse som Paulinus hadde
gitt seg selv i overenstemmelse med asketismen, men hadde på en spottende måte
krevd at han umiddelbart måtte gi fra seg alle sine eiendeler.
Da bestemte Vigilantius seg for å bryte tausheten. Hvordan, hvor og imot hva,
forstår vi ut i fra Jeromes svar til Reparius, en prest i sydlige Frankrike. I år 404
skrev Jerome om Vigilantius: «Jeg har nå selv sett dette monsteret, og jeg har gjort
mitt beste til å binde denne galningen med tekster fra Skriften, slik Hippocrates
bant sine pasienter med lenker. Likevel dro han sin vei. Han reiste, han rømte, han
brøt seg løs og har søkt tilflukt mellom Adriaterhavet og alpene til kong Cotius,
og der forkynner han imot meg.» (24)
I de Cottiske alpene, i den regionen som ligger mellom alpene og Adriaterhavet,
begynte Vigilantius sin første offentlige innsats for å stoppe de hedenske
seremoniene som var blitt brakt inn i kirken. Hvorfor valgte han denne regionen?
Fordi der fant han mennesker som levde etter Skriftens lære. De hadde flyttet
til disse dalstrøkene for å slippe unna Roms forfølgelse. Han var kjent med at
han i de Cottiske alpene ville fnne troende som holdt seg til Skriften, og bl.a.
var imot læren om sølibatet og forbudet mot å nyte det som var vakkert og godt.
Begge ideer var blant favorittdoktrinene til Jerome og trolig et fundament for
hans ekstreme askese.» (25)
Hvor fruktbare bestrebelsene til Vigilatius var, kan vi se av følgene brev
fra Jerome til Reparius: «Det er skammelig å forholde seg til, men det er
biskoper som assosierer seg med hans galskap, hvis man i det hele tatt kan
kalle dem biskoper, når de ikke ordinerer diakoner, men slike som nettopp
har giftet seg.» (26)
Det er ikke kjent om de biskopene som var enige med Vigilatius i hans korstog
mot den halvt hedenske kristendommen på den tid, var på den italienske eller den franske siden av alpene. Det
betød lite for Jeromes bekymringer, siden forkynnelsen til Vigilantus, på begge sidene av disse fellene, resulterte
i at de troende forkastet Jerome. Denne utviklingen ga gjenklang hele veien
over Middelhavet til Betlehem. Vigilantius sin nye misjon hadde skapt en kløft
mellom de kristne som valgte å gå på den apostoliske vei, og dem som mente at
kirken burde utvikle og modernisere seg og derfor måtte inkludere de hedenske
seremoniene for å glorifsere staten.
Den nye organisasjonen av frie menigheter.
De alpinske kirkene i Frankrike og Italia ble ikke feid overende av den nye
utviklingen. De tok imot Vigilantius med åpne armer, og hans forkynnelse var
kraftig. «Han gjør sitt inntog i kirkene i Gallia,» skrek Jerome i raseri. Kirkene
i Sør-Frankrike, som elsket de nye hedenske læresetningene til kirkemakten,
appellerte til Jerome om å forsvare den romerske utgaven av kristendommen
mot angrepene fra Vigilantius. Jeromes svar, adressert til Reparius, avslører noen
av doktrinene og praksisen den galliske reformatoren fordømte: Blant dem er
sølibatet, tilbedelse av relikvier, tenning av lys som en åndelig aktivitet, våkenetter,
røkelse og bønner til de døde.
Igjen og igjen ba Jerome om å få tilsendt boken som Vigilantius skrev. Historikeren
Milner beretter: «Jeg ville heller hatt en eneste side av litteraturen til Jovinianus
eller Vigilantius, enn alle skjellsordene til Jerome.» (27) Den nye lederen av kirkene
som ikke hadde gått i kompaniskap med staten, brukte alle sine midler til innsamling og sirkulasjon av manuskripter og han ansatte lærde assistenter til å skrive
brosjyrer, traktater og bøker.
Jerome krevde at Jovinianus måtte fanges og overleveres til staten for forvisning
eller død, og som historikere og paveforordninger påpekte: Når statskirken ønsket å
drepe sine motstandere, skulle de overleveres til en verdslig domstol for avstraffelse.
(28) Dette vedtaket ble erklært for at kirken selv skulle skjule sin egen forbrytelse.
(29) Den «åndelige» Jerome skrev: «Kjetternes tunger burde skjæres ut eller de
burde bli satt under behandling for sinnssykdom». Slik forlot kirkens ledere Jesu
lære om at det er med kjærlighet vi må vitne for sannheten, og de byttet ut Bibelen
metode for evangelisering med brutal makt.
Til tross for alt dette, var de som tilhørte disse regionene, fast bestemt på å følge
bare Bibelen. De vokste i styrke, og kom nærmere hverandre. Under drivkraften
fra kampanjene til Vigilantius, ble en ny organisasjon opprettet, forutbestemt
til å vedvare gjennom de kommende århundrer. Vigilantius hadde forberedt seg
for dette i mange år ved å gi dager og netter til studier og forskning. Det er et
beklagelig faktum at få av hans skrifter er bevart.
Hvor demoraliserende påvirkningen fra klosterhysteriet ble, kan sees i den forandringen som skjedde med Augustin (AD 354-430). Denne berømte kirkeforfatteren
(som sannsynligvis av alle katolske kirkefedre, er den som er mest beundret av
pavedømmet), ble drevet av det populære presset til å støtte Jeromes synspunkter, og han var også i korrespondanse med ham. Han aksepterte til slutt forfølgelsens politikk. (30) Augustin ga til pavedømmet, fra sin bispetrone i Nord-Afrika, et
dødelig våpen. Han oppfant den uhyrlige doktrinen som het: «tving dem til å
komme inn,» (31)Augustin var beruset av gresk flosof og denne besettelsen styrte
hans teologi. Han la fundamentet for inkvisisjonen som sendte millioner i døden
fordi de nektet å tro på hedenske dogmer og en form for kirkelig tilbedelse som
ble håndhevet av staten. Slik var miljøet på den tiden Vigilantius arbeidet for Gud.
Augustin oppholdt seg i ni lange år i manikeismen, som lærte foreningen mellom
kirke og stat, og opphøyde helligholdelse av den første dag i uken. (32) Milano,
midt i Nord-Italia, samt alle de østlige kirkene, holdt den sjuende-dag sabbat
hellig, mens Roma krevde av sine etterfølgere at de måtte å faste på denne dagen
i et forsøk på å diskreditere den. (33) Interessante bilder av denne konflikten er
gitt av en eminent lærd og skribent, dr. Heylyn. (34) Han beskriver en interessant
situasjon. Ambrose sa at når han var i Milano, helligholdt han lørdagen, men når
han var i Roma, fastet han på lørdag og holdt søndagen hellig. Dette ga opphav
til ordtaket: «Når du er i Roma, gjør som romerne». Augustin beklaget det faktum
at i to nabokirker i Afrika, helligholdt den ene den sjuende dag som sabbat, mens
den andre fastet på denne dagen for å gjøre den lite attraktiv. (35)
Vigilantius har blitt kalt «forløperen til reformasjonen» og «den tidligste av våre
protestantiske forfedre». (36) Selv om læren han protesterte så kraftig imot,
dessverre fortsatte i hundrevis av år, er det klart at innflytelsen av hans forkynnelse
og lederskapet han ga valdenserne (37), banet vei gjennom århundrene, til den ble
forent med de heroiske reformene til Luther og de andre senere reformatorene.
Når pavedømmet forfulgte og drepte valdenserne, ble «kjetteriet» i disse regionene
proklamert å ha samme kjennetegn som forkynnelsen til Vigilantius. To århundrer
senere rettet middelalderens katolske forfattere sine intense angrep mot Claude,
biskopen av Milano og hans etterfølgere, på grunn av at han var «smittet med
Vigilantius sin gift». (38) Anklagen blir stående som en hedersbevisning for alle
som elsker Bibelens sannheter.
Fra tiden da den galliske reformatoren arbeidet og forkynte det sanne evangeliet,
ble menighetene i Nord-Italia og Sør Frankrike preget av en helt annen kvalitet
enn det som var å se i den lovlige og politiske statskirken. Som bibeltro kristne,
kan vi trygt hevde at Vigilantius i Sør-Europa, som sin samtidige Patrick av
Irland, må bli regnet som to av de tidlige sannhetslys i menigheten i ødemarken.
_____________________________________________________
Henvisninger:
(1) Muir, Te Arrested Reformation, p. 13. (2) Faber, Te Ancient Vallenses and Albigenses, pp. 275-279. (3) Jerome, Against Vigilantius, found in Nicene and Post-Nicene
Fathers, 2d Series, vol. 6, p. 418. Jerome here states that Vigilantins was born in Convenae, southern Gaul. Tis city bore also the name Lyons, whose pronunciation is like
the English word Leo. Obviously, therefore, he would be called Vigilantius the Leonist.
T e Waldenses are ofen also called Leonists. It has been concluded, therefore, that the
appellation “Leonists” is derived from Vigilantius. (4) Gilly, Vigilantius and His Times,
pp. 161, 162. (5) Ibid., pp. 163, 164. (6) Ibid., pp. 169, 170. (7) Gordon, “World Healers,
p. 469, note 3. (8) Schaff, History of the Christian Church, vol. 2, 2d Period, par. 173,
pp. 719-723. (9) Gordon, “World Healers,” pp. 237, 238. (10) Ibid. pp. 210, 211. (11)
Allix, Te Ancient Churches of Piedmont, p. 109. (12) Faber, Te Ancient Vallenses and
Albigenses, pp. 293, 294.
(13) M’Clintock and Strong, Cyclopedia, art. “Helvidius.” Te statement that Helvidius
was the pupil of Auxentius opens up wide considerations, when we remember that
Ambrose was the successor of Auxentius in the bishopric of Milan. Ambrose sanctifed
the seventh day as the Sabbath (as he himself says). Ambrose had great influence in
Spain, which was also observing the Saturday Sabbath, as we show later. It was Ambrose
who recorded with rejoicing the supervising trip of the illustrious leader of Abyssinia,
Bishop Musaen (and Abyssinia observed the Sabbath for seventeen hundred years) who
toured the churches of India and China. Since Helvidius and Vigilantius were practically contemporaneous and preachers of the same message, it is safe to conclude that
Sannheten Seirer 449
Auxentius, Ambrose, Helvidius, and Vigilantius were Sabbathkeepers. Tese facts link
together Spain, northern Italy, Abyssinia, India, central Asia, and China in Sabbathkeeping. All the foregoing events occurred close to A. D. 400. It is interesting to note
that Pope Innocent I, within ffeen years afer this date, passed a law which required
fasting on Saturday in order to brand its sacredness with austerity instead of joy. (14)
Jerome, Against Helvidius, found in Nicene and Post-Nicene Fathers, 2d Series, vol. 6,
p. 338. (15) Gilly, Vigilantius and His Times, p. 246.
(16) M’Clintock and Strong, Cyclopedia, art. “Jovinian.” (17) Newman, A Manual of
Church History, vol. l, p. 376. (18) Beuzart, Les Heresies, p. 470. (19) Jerome, Against
Jovinian, found in Nicene and Post-Nicene Fathers, 2d Series, vol. 6, p. 348. (20) Gilly,
Vigilantius and His Times, p. 99. (21) Gilly, Vigilantius and His Times, p. 116. (22)
Ibid., p. 231. When the writer visited the reputed cell of Jerome at Bethlehem it was
thronged with monks who were devoting their lives to tending that shrine. (23) Gilly,
Vigilantius and His Times, pp. 236, 237. (24) Jerome, Select Works and Letters, Letter
109, found in Nicene and PostNicene Fathers, 2d Series, vol. 6, p. 213.
(25) Gilly, Vigilantius and His Times, p. 323. (26) Jerome, Against Vigilantius, Introduction, found in Nicene and PostNicene Fathers, 2d Series, vol. 6, p. 417. (27) Milner,
History of the Church of Christ, vol. 1, p. 456, ed. 1835. (28) Mansi, Sacrorum Conciliorum Nova et Amplissima Collectio, vol. 23, p. 73. (29) Tillemont, le Nain de, Memoires, vol. 10, p. 326. (30) Limborch, Te History of the Inquisition, vol. 1, ch. 6, pp.
30-33. (31) Schaff, History of the Christian Church, 2d Period, vol. 2, par. 173, pp. 724,
725. (32) Milman, Te History of Christianity, vol. 2, pp. 270-275. (33) Rufni, Religious Liberty, pp. 26, 27. (34) Heylyn who, in 1612, wrote Te History of the Sabbath to
expose the Puritans’ false claims for Sunday. (35) Heylyn, Te History of the Sabbath, in
Historical and Miscellaneous Tracts, p. (36) Gilly, Vigilantius and His Times, p. 12. (37)
Faber, Te Ancient Vallenses and Albigenses, pp. 275-279. (38) Maxima Bibliotheca
Veterum Patrum, vol. 14, pp. 201-216.