Site icon BibelMuseum

Øyevitneskildring fra de første kristne i Bithynia

Brevveksling mellem Plinius d.y og keiser Trajan

TID: Like etter apostelen Johannes levde

Litt om Plinius den yngre: Yngre (ca. 61-112 e.Kr.) var romersk forfatter, embedsmand og jurist Plinius mistet sin far og flyttet deretter med sin mor til son onkel Plinius den eldre, også en kjent mann i romersk historie.

Fra Misenum kunne den unge Plinius d.y.se Vesuvs utbrudd i 79 AD. Han skrev nøye ned alt han så. Kobberstikk av Thomas Burke.

En begivenhet kom til å prege den unge Plinius. De bodde i Misenum, der den romerske flåten holdt til. Misenum ligger i ytterst nord i Napoli bukten, tvers over øya Capri i syd. Her var de da det store vulkanutbruddet fra Vesuv kom i 79 AD. Plinius den eldre som kommanderte flåten dro straks innover i bukten for å redde flest mulig fra katastrofen. I stedet omkom han selv. Den unge Plinius skrev ned alt som han så og hørte. Hans brevskriving med keiseren er mindre kjent. Men fra denne kilden vet vi litt om hvordan de første kristne var og hvordan de ble forfulgt. Ca. i 110 ble han sendt av keiser Trajan til provinsen Bithynia-Pontus (i det nordlige Anatolia inkludert Nicomedia, Nikea og de østlige delene av Byzantium/Istanbul) som guvernør. Som øverste romerske myndighet i provinsen var det bl.a. Plinius sin oppgave å straffeforfølge og lede rettssakene mot de kristne. Da han var i tvil om fremgangsmåten, skrev han ca. 112 til keiser Trajan for råd. Keiseren svarte Plinius og la frem en rekke retningslinjer for prosedyren mot de kristne.

Keiser Trajans grav i Roma

Litt om Keiser Trajan: Han var keiser i Romerriket fra år 98-117 AD. Han blir regnet som en av de største keiserne i Romerriket. Han sies å ha vært dyktig og rettferdig, bygget mye og gjorde erobringer i både Romania og Mesopotamia

Statue av keiser Trajan i Roma


Plinius d.y. brev til keiser Trajan:                                                                    «Det er min skikk, keiser, å rapportere til deg alt jeg er i tvil om. For hvem kan veilede meg bedre når jeg nøler, eller opplyse meg når jeg er uvitende? Jeg har aldri tidligere deltatt i rettslige etterforskninger angående de kristne. Derfor vet jeg ikke hva og om du vanligvis straffer eller etterforsker. Jeg er heller ikke det minste i tvil om aldersforskjell har noe å si, eller om barn bør behandles annerledes enn voksne; i hvilken grad den angrende tilgivelsen kan gis, eller om det overhodet ikke gagner den som har vært kristen at han siden har falt fra, og om det er selve navnet (selv om det ikke er noen forbrytelser) eller bare forbrytelser som holder seg til navnet som skal straffes. Jeg har imidlertid fulgt følgende fremgangsmåte overfor de som er oppgitt for meg som kristne: Jeg spurte dem om de var kristne. Tilsto de, spurte jeg andre og tredje gang under trussel om dødsstraff. Hvis de holdt fast ved tilståelsen, lot jeg dem føres til retten. For jeg var ikke i tvil om at uansett hva de tilsto, så fortjente deres utholdenhet og ufleksible utholdenhet straff. Det var andre som ble grepet av samme galskap, men som jeg bestemte skulle sendes til hovedstaden, fordi de var romerske borgere.

Statue av Plinius d.y. i hans fødeby Como i Italia

Ettersom kriminaliteten spredte seg som følge av etterforskningen, som den pleier, oppsto flere saker. En anonym tiltale med navnene på en folkemengde ble presentert. De som nektet å være eller hadde vært kristne, trodde jeg kunne bli løslatt når de bad til gudene i henhold til et skjema jeg hadde lest og brakte offer og røkelse og vin til ditt bilde, som jeg for det formål hadde satt opp sammen med bildene av gudene, og når de dessuten forbannet Kristus (det sies at de virkelige kristne ikke kan tvinges til noe av dette).

Andre, anklaget av en informant, sa at de var kristne, og benektet det umiddelbart; de hadde sikkert vært det, men hadde falt bort, noen for tre år siden, andre for flere år siden, noen til og med for tjue år siden. Alle viste ærbødighet både for bildene dine og gudene; de forbannet også Kristus. Men de påsto at hele deres synd eller villfarelse hadde bestått i at de på en bestemt dag hadde vært vant til å komme sammen før daggry, og å synge en felles lovsang til Kristus som til en Gud, og å binde seg ved en ed, til ikke noe kriminelt, men ikke å delta i tyveri eller ran eller utroskap, ikke bryte et løfte som er gitt, og ikke nekte å levere betrodde varer når det kreves av dem. Da de hadde gjort det, pleide de å skilles og samles igjen til et måltid, men ganske enkelt og uskyldig. Men de hevdet å ha sluttet med dette etter utstedelsen av mitt påbud [post edictum meum], der jeg i henhold til ditt dekret hadde forbudt hemmelige selskap. Desto mer nødvendig har jeg da ment det å være å bruke et pinlig forhør om hva som var sant, over to tjenestepiker som ble kalt diakonisser.

Men jeg har ikke funnet annet enn en urimelig og umådelig overtro og har derfor satt i gang en videre undersøkelse og henvender meg til deg for å få råd. Saken synes jeg er verdt å vurdere, spesielt på grunn av antallet siktede. For mange mennesker i alle aldre er og vil enhver tilstand og av begge kjønn bli stilt under tiltale. For smitten av denne overtroen har spredt seg, ikke bare til byene, men også til landsbyer og villmark; det ser imidlertid ut til at det kan stoppes og utbedres. I alle fall er det sikkert at de nesten forlatte templene besøkes igjen og de lenge forsømte ofringene gjenopptas, og at det selges offerdyr overalt, som før ekstremt sjelden fant en kjøper. Ut fra dette kan det lett estimeres hvor stor en masse mennesker som kan korrigeres hvis de bare får en mulighet til å omvende seg.» 

Et kristent måltid. Tegnet på veggen i en catakombe i Roma

Keiser Trajan til guvernør Plinius d.y:                                              Du har, min Secundus, fulgt kursen som du burde, i etterforskningen av sakene deres, som ble antydet for deg som kristne. For det kan ikke fastslås noe generelt som kan gjelde fast regel [certam formam]. De bør ikke oppsøkes, men hvis de er indikert og overbevist bør de straffes; likevel slik at den som nekter å være kristen, og som viser det i gjerning, nemlig ved å tilbe våre guder, skal få tilgivelse som følge av sin omvendelse, selv om han tidligere har vært mistenkt. Men anonyme anklager bør ikke vurderes i noen rettssak, fordi den er et dårlig eksempel og er uverdig vår tid.

Plinius d.y.sin kone skal ha blitt en kristen.

Det er stille rundt Plinius etter 113 AD. Enten er han død eller brevskrivingen og rapportene stoppet opp.

Boken med brevene fra Plinius d.y sin kone

Men i begynnelsen av 1990 tallet oppdaget Judith Harrington under et Fulbright Scholarship hun tok i Tyrkia, brever fra hans kone Calpurnia skrevet til Plinius d.y. Disse ble funnet like ved Efesos. En bok er utgitt om denne brevvekslingen.

I brevene hennes forteller Calpurnia, Plinius d.y.sin kone, om hennes fascinasjon av denne nye religiøse kulten, hvis gud hun føler har det beste håp om å kurere infertiliteten hun har lidd siden en spontanabort i løpet av det første året av ekteskapet deres.

Plinius den yngre, Tacitus og Suetonius er tre sentrale romerske forfattere som refererer til tidlige kristne.

Disse forfatterne viser til hendelser som finner sted under forskjellige romerske keiseres regjeringstid. Suetonius skriver om utvisningen av Claudius og om Neros forfølgelser, Tacitus viser til Neros handlinger rundt tiden for den store brannen i Roma i 64 e.Kr., mens Plinius’ brev er til Trajan om rettssakene han holdt for kristne rundt 111 e.Kr. Den tidsmessige rekkefølgen for dokumentene begynner med  Plinius rundt 111 e.Kr., deretter Tacitus rundt 115/116 e.Kr. og deretter Suetonius rundt 122 e.Kr.

Keiser Klaudius

Den latinske teksten til Suetonius:

Den latinske originalversjonen av denne uttalelsen er som følger (i Ihms utgave):

1. “Han (keiser Claudius) utviste jødene fra Roma som stadig gjorde forstyrrelser på foranledning av Chrestus”

2. “Siden jødene stadig gjør forstyrrelser på foranledning av Chrestus, utviste han dem fra Roma.”   Intern konflikt mellom jøder og kristne jøder?

Dette samstemmer med Apostlenes gjerninger som forteller at; «Deretter forlot Paulus Aten og dro til Korint.  Og han fant en jøde ved navn Akvilas, født i Pontos, som nylig var kommet fra Italia med sin kone Priskilla, siden Klaudius hadde befalt at alle jødene skulle forlate Rom. (Ap.gj.18:1-2)

Exit mobile version