Ron Wyatts Paktens ark funn

Historien begynner
Ron Wyatt hadde allerede arbeidet på flere bibelsk arkeologiske steder da han i 1978
dro sammen med sine sønner til Sinai-halvøya. På dette tidspunktet var Sinai-halvøya
fortsatt okkupert av Israel, og den eneste måte de kunne komme seg til Rødehavet hvor
de skulle dykke, var å reise fra Israel. Ved å undersøke historien om israelittenes utvandring fra Egypt, fant de frem til et sted de anså som det eneste sannsynlige stedet hvor Israelittene vandret over Rødehavet.
En av de mest kjente historiene i Bibelen er den hvor Moses leder israelittene ut fra
Egypt, hvor de deretter blir forfulgt av den egyptiske hær. I det de når frem til havet,
oppdager de at de ikke har noen mulighet til å komme seg unna sine forfølgere. Akkurat
da de tror alt håp er ute, løfter Moses opp staven sin og Gud deler havet. På denne måten
gikk så israelittene over Rødehavet mens vannet sto som vegger på hver side av dem.
Da den egyptiske hæren fulgte etter dem, skyllet vannet over dem, og drepte faraoen og
hele hans hær.
Ron og hans to sønner, Danny og Ronny, dro ned til Muzayyinah på Neuweiba, for
å dykke etter rester fra hæren som skulle ha druknet her. Muzayyinah betyr “Moses
åpning”, og stedet hadde flere kjennetegn på at det var det riktige. Hvis Israelittene
hadde gått over Rødehavet her, måtte det berømte Sinai-fjellet være i Saudi Arabia,
og ikke på det som i dag blir kalt Sinai-halvøya. Siden Moses skrev i sin bok at han
hadde blitt bedt om å ta med israelittene tilbake til det stedet hvor han gjemte seg for en
rasende farao i 40 år, trodde Ron at dette fjellet måtte ha vært utenfor egyptisk kontroll.
Stedet som i dag blir hevdet å være Sinai-fjellet på Sinai-halvøya, var på Moses’ tid i
nærheten av egyptiske kontrollposter. Det lå også i nærheten av et tempel, som ble bygd
til den egyptiske prinsessen Hatshepsut. Det ville vært umulig for Moses å gjemme seg
på dette stedet i 40 år uten å bli oppdaget. Stedet i Saudi Arabia, som Ron hevdet måtte
være det rette Sinai-fjellet lå i Midian. Dette var bibelens navn på stedet hvor Moses var
i 40 år, og stedet som han senere hentet israelittene til.
Ron hadde allerede funnet flere koralliserte vognhjul, som kunne stamme fra den tiden
hvor egypterhæren skulle ha druknet. På denne dykkerturen i 1978 ble Ron meget solbrent, og måtte avbryte ekspedisjonen. Han ble så solbrent at hans ben hovnet opp i den grad at det var umulig for ham og få på seg svømmeføttene. På denne tiden var det ikke

Golgata bratthenget.

noe overnattingssted i nærheten, og på grunn av Rons skade bestemte de seg for å dra

tilbake til Jerusalem, for å vente der til flyet deres fra Tel Aviv skulle gå.
Litt skuffet over ekspedisjonens utfall ble Ron sittende på hotellet til hevelsen i bena
hadde gått betraktelig ned. Så fort han hadde mulighet til det, bestemte Ron seg for å
gå en tur i området rundt hotellet, på nordsiden av Jerusalems gamle bymur. Mens han
pratet med en offiser som var en lokal autoritet i antikvitetetsdepartementet, skjedde
det noe med Ron som han aldri hadde opplevd før. De stoppet opp ved et gammelt steinbrudd, kjent for noen som “Golgata-bratthenget”, og Rons hånd pekte på et sted som ble
brukt til søppelplass. Han sa: “Der er Jeremias grotte, og Paktens Ark er der inne.” Ron
ble forbauset over det han selv sa. Det var som om noen hadde løftet opp armen hans, og
sagt disse ordene gjennom han. Han hadde heller aldri tenkt på å lete etter Paktens Ark.

Stedet Ron pekte på.

Mannen som sto sammen med Ron ble meget entusiastisk, og lovte Ron at han skulle

skaffe ham skriftlig tillatelse til utgravingen, i tillegg til gratis bosted og mat.
For Ron var dette en altfor merkelig opplevelse til at han ville påbegynne en utgravning
før han forsto mer. Hele hendelsen virket “overnaturlig”, og selv om Ron var en kristen følte han at det trengte ikke nødvendigvis å være Gud som sto bak. Hvorfor skulle
israelittenes største helligdom befinne seg under denne søppelplassen? Ron følte at han
måtte takke nei til mannens tilbud foreløpig. Ron dro tilbake til Tennessee, USA, hvor
han bodde. Her begynte han med alvorlige studier om en av verdens største forsvunnede
historiske skatter.

RONS STUDIER

Da Ron Wyatt etter den spesielle hendelsen i Jerusalem, kom tilbake til USA og gikk i
gang med et dypere bibelstudie, fant han siste gang Arkens plassering var nevnt. Det var
da kong Josjia av Juda ville reformere landet: “Josjia holdt påske for Herren i Jerusalem,
og de slaktet påskelammet på den fjortende dagen i den første måneden. …Så sa han til
levittene som lærte hele Israel, som var helliget for Herren: “Sett den hellige arken i det
huset som Salomo, Davids sønn, Israels konge, har bygd. Den er ikke lenger en byrde
på skuldrene deres. Tjen nå Herren deres Gud og Hans folk Israel! …I det attende året
av Josjias regjeringstid ble denne påsken holdt.” (2.Krøn.35,1.3.19)
Dette skjedde rundt år 621 f.kr., 35 år før Nebukanesar og babylonerne la Jerusalem
i ruiner. Ettersom tempelet da ble fullstendig ødelagt, er det ingen tvil om at arken
hadde blitt fjernet før den tid. Flere steder i Bibelen blir vi gitt detaljerte beskrivelser
av de gjenstandene som babylonerne tok med seg fra kongens hus og tempelet. (Se
2.Kong.24,13; 2.Kong.25,13-18; Jer.52,17-23) Her blir det til og med nevnt “skjeer”
og andre mindre gjenstander som ble brukt i tempeltjenesten. Det blir lagt stor vekt
på bronsegjenstandene, ettersom “bronsen av alle disse gjenstandene kunne ikke veies”
(2.Kong.25,16), men den verdifulle og betydningsfulle paktsarken er ikke nevnt. Heller
ikke blir den omtalt i listen over de ting som ble brakt tilbake fra Babylon etter fangeskapet. (Esra 1,7-11) Dette indikerer at arken ikke ble ført til Babylon, men at den ble
fjernet fra tempelet en gang mellom år 621 og 586 f.kr.
Beleiringsmuren
Babylonerne beleiret Jerusalem og bygde en beleiringsmur rundt byen: “I det niende
året han var konge, i den tiende måneden og på den tiende dagen i måneden, skjedde
det at Nebukadnesar, Babylons konge, og hele hans hær kom imot Jerusalem og slo
leir mot den. De bygde en voll rundt den. Slik ble staden beleiret helt til kong Sidkias ellevte år.” (2.Kong.25,1-2) Denne beleiringen varte i over ett år, før byen ble
inntatt.
For å ha noen effekt, måtte beleiringsmuren omringe byen, slik at all nødvendig
tilførsel til dens innbyggere ble hindret. Det var nettopp denne “utsultningstaktikken” som til slutt førte til at Jerusalem ble inntatt. “På den niende dagen i den
fjerde måneden var hungersnøden blitt så stor i staden at det ikke fantes mer mat
til folket i landet. Da var det noen som brøt seg gjennom bymuren, og om natten
flyktet alle stridsmennene gjennom porten mellom de to murene, tett ved kongens
hage. Dette gjorde de til tross for at kaldeerne fortsatt lå i leir rundt staden. Kongen
tok veien over sletten. Men kaldeernes hær satte etter kongen, og de tok han igjen på
slettene ved Jeriko. Hele hans hær ble spredt og forlot ham.” (2.Kong.25,3-5)
En annen viktig hensikt med å lage en beleiringsmur, var å beskytte hæren som
gjorde seg klar til å angripe. Følgelig måtte murene bygges så langt unna byen at
dens innbyggere ikke ville være i stand til å skade hæren. Over hundre år før Jerusalems ødeleggelse, hadde Ussia vært konge i Juda. Han hadde styrket Jerusalems forsvarsverk. “Så utstyrte Ussia dem. Hele hæren fikk skjold, spyd, hjelmer, rustning,
buer og slynger til å kaste steiner med. I Jerusalem laget han stridsutstyr som var
oppfunnet av dyktige menn, som skulle stå i tårnene og i hjørnene og som skulle
brukes til å skyte piler og store steiner med.” (2.Krøn.26,14-15) Slike katapulter
var i stand til å nå over 300 meter. “Se, stridsvåpnene som dere har i hendene, og
som dere bruker til å stride mot Babylons konge og kaldeerne som beleirer dere
utenfor muren..” (Jer.21,4) Den babylonske beleiringsmuren var derfor høyst sannsynlig blitt plassert utenfor rekkevidden av disse.
Resultatet av Rons Wyatts studie fikk han til å komme til flere konklusjoner. Paktens
ark kunne ikke ha blitt ført til Babylon ifølge bibelske referanser. Den måtte ha blitt
gjemt en gang mellom år 621 (kong Josjias 18 regjeringsår) og år 586 f.kr. (da babylonerne inntok byen og tempelet ble ødelagt), og den må ha blitt gjemt innenfor den babylonske beleiringsmuren. Siden Jerusalem ble totalt ødelagt, var det sannsynlig
at arken heller ikke var gjemt innenfor bymuren.
Alle disse punktene passet med det stedet Ron Wyatt hadde pekt på som Jeremias

grotte. Stedet var utenfor bymuren, men samtidig innenfor beleiringsmuren. Dette

var nok til at han bestemte seg for å reise tilbake til Jerusalem og sette i gang med
utgravninger.
UTGRAVINGEN BEGYNNER
Ny gravingstillatelse
Da Ron begynte å lete etter Paktens Ark på det stedet han hadde utpekt, fant han fort
ut at det ikke var så lett å få gravingstillatelse som det først hadde virket som. Mannen
fra det lokale antikvitetsdepartmentet, som hadde lovet han skriftlig tillatelse, var ikke
lenger i stand til å overholde det han hadde lovt. Ron hadde arbeidet mange år ved arkeologiske steder og studert mye på egen hånd, men han var ikke en autorisert arkeolog.
Dette gjorde saken enda vanskeligere. Ron hadde levert en ny søknad om gravingstilatelse, og ventet i tre uker. Til slutt dro han og teamet hans til vestkysten av Israel i byen
Ashkelon for å koble av. Da de dro ned for å bade, stakk Ron foten sin på noe i vannet.
Da han dykket for å se hva det var, fant han en stor, gammel steinkrukke. Etter hvert
som de undersøkte området, fant de haugevis av slike krukker. Alle disse gjenstandene
var godt forseglet, noe som gjorde at innholdet var intakt. Da de åpnet en av krukkene
for å finne ut av hva som var forsøkt bevart så godt, fant de en masse benrester. Dette
var helt tydelig begravelseskrukker. Ron dro rett til departementet for oldtidssaker med
disse funnene. Begeistringen ble stor da det viste seg at det var kananittiske gravpotter.
En annen arkeolog hadde tidligere lett over hele landområdet for å finne gravplassen til
dette oldtidsfolket, men uten hell. Ingen hadde noen sinne tenkt på å lete bare noen få
meter ut i Middelhavet. For Ron var ikke disse funnene så betydningsfulle som andre
funn han hadde arbeidet med, men fordi han hadde funnet disse, fikk han umiddelbart
gravingstillatelse i Jerusalem. Rons arbeid med å lete etter Paktens Ark på det stedet
hvor han hadde pekt på, kunne begynne.
Stedet for utgravningen
De tre mest kjente fjellene i Jerusalem-området er Sion, Moria og det som i dag kalles
Oljeberget. Selve byen er bare bygget på Sion og Moria-fjellet. Likevel blir hele byen i
Bibelen vanligvis bare kalt for Sion.
Stedet som Salomo bygde tempelet, var på Moriafjellet. I følge 1.Mosebok skjedde det
også en annen historisk ting på dette stedet.
Antagelig lot Gud Abraham tro at hans sønn Isak var løftens sønn som skulle ofres for
menneskeheten, og i lydighet og visshet om at Gud kunne reise sønnen opp igjen fra de
døde, gikk han til dette spesielle stedet på Moriafjellet for å ofre sønnen. Gud sender
imidlertid en engel for å hindre ham i å gjøre dette. Abraham får se en vær som sitter
fast i krattet, og han ofrer denne istedenfor sin sønn. I dag står den høyhellige Klippemoskêen på det stedet hvor det første og det andre tempelet sto, og hvor Abraham hadde
satt opp et alter for å ofre sønnen. Til Abrahams lettelse over at hans sønn ikke var den
som skulle dø, fikk han vite at det var på dette fjellet Gud ville sørge for en stedfortreder:
“Abraham kalte dette stedet Herren ser seg ut. Til denne dag blir det sagt: “På Herrens
fjell skal det bli sørget for.” (1.Mos.22,14)
På øst-, sør- og vestsiden av Jerusalem er det dype daler, som gjennom historien har
beskyttet byen mot angrep. Den nordre delen av byen derimot, var meget sårbar. En
tørr vollegrav ble hogget ut av Moriafjellet på denne nordlige siden for å hindre fiender
i å angripe muren fra dette høydedraget. Dette området ble så brukt som steinbrudd.
1.Kongebok forteller at Salomo brukte steiner fra et steinbrudd til å bygge det første
tempelet. Det er derfor meget sannsynlig at det er steinbruddet i Moriafjell det her er
snakk om. Denne nordlige delen av Moria fjell, som nå ble skilt fra byen og resten av
fjellet, er i dag kjent for mange som Golgata bratthenget. Det var dette stedet Ron hadde
pekt ut som stedet for Jeremias grotte, og hvor han snart skulle begynne å grave.
I årenes løp har Jerusalem blitt ødelagt og gjenreist utallige ganger. Det var vanlig å
bygge en ny by oppå restene av den gamle. Resultatet er at vi i dag kan finne lag på
Illustrasjon av de to fjellene Jerusalem er bygget på. Sion-fjellet er det til venstre, og Moria det til høyre.

Første hindring

Ron begynner å grave nedover.

Det var Januar 1979, og det hadde kommet en del snø det året, som hadde lagt seg som
slaps rundt i området. Stedet var i tillegg fylt med søppel. Lukten var dertil. Det var
meget ubehagelige omstendgheter å starte en utgravning. Det tok ikke lang tid før de
oppdaget at stedet hadde en enorm fjellstein under jorden som gjorde det vanskelig å
grave rett ned. De var bare tre stykker den gangen, Ron og hans to sønner Danny og
Ronny, som hadde vært med Ron på mange arkeolgiske turer tidligere. På grunn av
fjellsteinen bestemte Ron seg for å begynne utgravningen flere meter til høyre.
GOLGATA BRATTHENGET
Golgata bratthenget
Den hodeskallignende formen på bratthenget og beliggenheten til stedet, har fått mange
til å lure på om denne avskårne delen av Moria fjell kan ha vært stedet hvor den verdensomtalte Jesus ble korsfestet. Stedet skulle ligge utenfor byen og ble kalt “Hodeskallestedet” eller “Golgata”. (Matt.27, 33) Selv i dag kan den digre “hodeskallen” ses på
den sørlige siden av bratthenget. Dette fjellet vakte likevel interesse først på 1800-tallet.
Otto Thenius, en tysker, kom i 1842 til den konklusjon, at dette måtte være korsfestelesstedet. “Det var også flere amerikanske besøkende som på denne tiden som kom til en lignende konklusjon: Rufus Anderson (1845), Fisher Howe (1853), Charles Robinson (1867) og Selah Merrill (1845) sammen med engelsmannen Henry Tristam (1858)
og den berømte franskmannen Ernest Renan, forfatteren av Vie de Jèsus (1863).” (The
Weekend That Changed the World, Peter Walker, 1999)
Bratthenget lå i tillegg ved en gammel hovedvei. Et gammelt byzantinsk kart viser
også at hovedveien og hovedporten ut av Jerusalems by gikk ut gjennom Damaskus
porten.Veien mellom Damaskusporten og den avskårede delen av Moria fjell var en
hovedvei til de største byene på Jesu tid. Quintillian*, en Romersk veltalenhetslærer, sa:
“Hver gang vi korsfester kriminelle, velger vi svært trafikkerte hovedveier slik at mange
kan se det og bli skremt av det, for all avstraffelse er ikke så mye for hevnens skyld som
for eksempelets.”
Det var også vanlig at all henrettelse forgikk på samme område. En annen form for henrettelse som ble brukt i tillegg til korsfestelser var å steine mennesker til døde. Claude Conder, en ung britisk mann, ble i 1842 sendt for å lede en topografisk kartlegging
av Palestina. Han ble fascinert da han fant ut at “Sephardic” jøder fortsatt identifiserte
dette bratthenget som det gamle steiningsstedet. Det kom frem fra Mishnah (Sanhedrin 6:1-4), en samling av gamle rabbinske skrifter, noe som tydelig røper at dette var stedet for henrettelser på Jesu tid.
Det er mange ting som peker på dette stedet som stedet hvor Jesus ble henrettet, men èn
ting til er verdt å nevne. Historien om Abraham som gikk opp på Moria fjell for å ofre
og det han etterpå sa: “Abraham kalte dette stedet “Herren ser Seg ut”. Til denne dag
blir det sagt: “På Herrens fjell skal det bli sørget for” (1.Mos. 22;14), indikerer at det
var på Moriafjellet Gud skulle sørge for det sanne “offerlam” eller Messias. Siden dette
bratthenget er en del av Moria fjell er det nok en indikasjon på at dette stedet må være
det rette.
Jesu grav
Om stedet for korsfestelsen står det: “På det stedet Han var blitt korsfestet, var det en
hage, og i hagen var det en ny grav som ingen ennå var lagt i.” (Joh.19,41) Denne graven
tilhørte en rik mann som het Josef, og han lot Jesus bli begravd i den. Siden stedet for
korsfestelsen var så tydelig utpekt, var det i fullt samsvar med Bibelen at graven skulle
være å finne i et gammelt hageområde i nærheten.
I 1857 ble en bortgjemt grav oppdaget omlag 200 meter fra hodeskallefiguren. Graven
var innhugget i den venstre delen av det samme bratthenget. Lukas, en av Jesu disipler,
skrev at det var “en grav som var hogd ut i fjellet”. (23,53) Dette harmoniserte med dette
gravfunnet. Det tok likevel noen år før flere fikk interesse for denne graven. Engelskmannen General Gorden var sikker på at dette måtte være Jesu grav. Ikke bare var den
nær hodeskallestedet, men den lå i en gammel hage. Det ble forelagt en henvendelse i
England om å kjøpe området, og i dag er fortsatt dette hageområdet eid av engelskmenn.
Mange refererer til bratthenget som “Gordens Golgata” på grunn av General Gordens
offentlige engagement for å få anerkjent stedet. Graven hadde en “renne” ved inngangen
som var tydelig laget for en diger rullestein. Dette avstraffelse er ikke så mye for hevnens skyld som for eksempelets.”
Det var også vanlig at all henrettelse forgikk på samme område. En annen form for henrettelse som ble brukt i tillegg til korsfestelser var å steine mennesker til døde. Claude
Conder, en ung britisk mann, ble i 1842 sendt for å lede en topografisk kartlegging
av Palestina. Han ble fascinert da han fant ut at “Sephardic” jøder fortsatt identifiserte
dette bratthenget som det gamle steiningsstedet. Det kom frem fra Mishnah (Sanhedrin
6:1-4), en samling av gamle rabbinske skrifter, noe som tydelig røper at dette var stedet
for henrettelser på Jesu tid.
Det er mange ting som peker på dette stedet som stedet hvor Jesus ble henrettet, men èn
ting til er verdt å nevne. Historien om Abraham som gikk opp på Moria fjell for å ofre
og det han etterpå sa: “Abraham kalte dette stedet “Herren ser Seg ut”. Til denne dag
blir det sagt: “På Herrens fjell skal det bli sørget for” (1.Mos. 22;14), indikerer at det
var på Moriafjellet Gud skulle sørge for det sanne “offerlam” eller Messias. Siden dette
bratthenget er en del av Moria fjell er det nok en indikasjon på at dette stedet må være
det rette.
Jesu grav
Om stedet for korsfestelsen står det: “På det stedet Han var blitt korsfestet, var det en
hage, og i hagen var det en ny grav som ingen ennå var lagt i.” (Joh.19,41) Denne graven
tilhørte en rik mann som het Josef, og han lot Jesus bli begravd i den. Siden stedet
for korsfestelsen var så tydelig utpekt, var det i fullt samsvar med Bibelen at graven
skulle være å finne i et gammelt hageområde i nærheten. stemmer også med Bibelens
beskrivelse av graven. Markus, en annen av Jesu disipler, skrev det følgende: “Og han
la ham i en grav som var hogd ut i fjellet, og rullet en stein foran åpningen til graven.”
(Mark.15,46) Selve rullesteinen ble likevel ikke funnet.
Oppdagelser av flere vanncisterner avslører at stedet hvor graven er også lå i en hage på
Jesu tid. Den største som er funnet rommer ca 900 000 liter. I 1924 ble det oppdaget en
gammel vinpresse, hogd ut i stein, som viser at det også må ha vært en vingård her på
et tidligere tidspunkt.
Det var et sted mellom hodeskalleformen og graven at Ron nå gravde seg nedover ved
bratthenget.
I 1857 ble en bortgjemt grav oppdaget omlag 200 meter fra hodeskallefiguren. Graven
var innhugget i den venstre delen av det samme bratthenget. Lukas, en av Jesu disipler,
skrev at det var “en grav som var hogd ut i fjellet”. (23,53) Dette harmoniserte med dette
gravfunnet. Det tok likevel noen år før flere fikk interesse for denne graven. Engelskmannen General Gorden var sikker på at dette måtte være Jesu grav. Ikke bare var den
nær hodeskallestedet, men den lå i en gammel hage. Det ble forelagt en henvendelse i
England om å kjøpe området, og i dag er fortsatt dette hageområdet eid av engelskmenn.
Mange refererer til bratthenget som “Gordens Golgata” på grunn av General Gordens
offentlige engagement for å få anerkjent stedet. Graven hadde en “renne” ved inngangen som var tydelig laget for en diger rullestein. Dette stemmer også med Bibelens beskrivelse av graven. Markus, en annen av Jesu disipler, skrev det følgende: “Og han
la ham i en grav som var hogd ut i fjellet, og rullet en stein foran åpningen til graven.”
(Mark.15,46) Selve rullesteinen ble likevel ikke funnet.
Oppdagelser av flere vanncisterner avslører at stedet hvor graven er også lå i en hage på
Jesu tid. Den største som er funnet rommer ca 900 000 liter. I 1924 ble det oppdaget en
gammel vinpresse, hogd ut i stein, som viser at det også må ha vært en vingård her på
et tidligere tidspunkt.
Det var et sted mellom hodeskalleformen og graven at Ron nå gravde seg nedover ved
bratthenget.
Nisjene
Ron og hans medhjelpere tok fatt på arbeidet med å grave seg rett ned langs klippefasaden. Det var et enormt arbeid, hvor de kom til å måtte flytte flere tonn med stein, jord
og murrester. Samtidig måtte de følge kravene fra Antikvitetsdepartementet, om å sikte
gjennom alt for å oppdage eventuelle kulturgjenstander. Ettersom de gravde seg nedover, oppdaget Ron tre hylleliknende nisjer som var hugget inn i klippeveggen. Siden det er blitt funnet liknende romerske nisjer, var det ikke vanskelig å forstå hva disse nisjene
hadde blitt brukt til. På romersk tid var det ikke uvanlig at slike nisjer ble laget for å
sette plakater med kunngjøringer på. Plakatene bestod av gipsdekte treplater, som ble
skrevet på med store, sorte bokstaver. Når kunngjøringen ikke lenger var aktuell, ble
platene hvitvasket, slik at nye inskripsjoner kunne bli skrevet på.* De tre nisjene Ron
hadde funnet, var hogd inn i fjellveggen på Golgatha bratthenget, og det var derfor svært
sannsynlig at de hadde blitt brukt som feste til plakatene som oppgav de korsfestedes
forbrytelser. Jesus hadde blitt henrettet på en romersk måte og det åpnet Rons øyne for at
kanskje anklagene mot Jesus, som Bibelen forteller ble skrevet på tre forskjellige språk,
kan ha vært satt på slike plakater som ble plassert bak den korsfestede.
Når en person ble dømt til å korsfestes, ble han først pisket. Deretter måtte han selv bære
korsbjelken til korsfestelsesstedet, hvor han ble naglet eller bundet til bjelken, som så
ble satt på plass i oppreist stilling. Slik foregikk de fleste romerske korsfestelser, og det
var denne behandlingen Jesus gjennomgikk da han ble dømt til døden.
“Pilatus skrev en tittel og festet den på korset. Og der stod det skrevet: JESUS FRA
NASARET, JØDENES KONGE. Denne tittelen fikk mange av jødene lese, for stedet
der Jesus ble korsfestet lå nær byen, og det var skrevet på hebraisk, gresk og latin.”
(Joh.19,19-20) Det har vært vanlig å fremstille Jesus korsfestet med et lite, håndskrevet
papirnotat hengende over seg på korset. Denne oppfatningen bygger mer på kunstneriske fremstillinger enn på hva som var vanlig, og som ville fungere i praksis. For det første skulle korsfestelsen være et avskrekkingsmiddel. Den dømtes forbrytelse måtte

derfor bli oppskrevet, slik at de forbipasserende fikk vite om den. For det andre måtte opptegnelsen være så tydelig

at folk kunne se den. Følgelig ville en papirlapp være altfor liten, og når vi husker på at “anklagen” ble skrevet på de
tre språk som den gang var vanlig i Jerusalem – hebraisk, gresk og latin – er det mye som taler for at den romerske
landshøvdingen Pilatus skrev tekstene på tre forskjellige treplater, som ble plassert i slike innhogde nisjer. At
inskripsjonene faktisk var så store og iøyenfallende, vet vi jo. Mange av jødene fikk
lese dem, for Jesus ble korsfestet på et sentralt sted i nærheten av byen, og da det
i tillegg var påske, var det ikke få jøder som strømmet til Jerusalem. Jødenes yppersteprester reagerte kraftig på dette, og de kom til Pilatus og sa: “Skriv ikke jødenes Konge, men at han sa: Jeg er jødenes Konge. Pilatus svarte: “Det jeg skrev, det skrev
jeg.” (Joh.19,21-22) Så det er ingen tvil om at inskripsjonene som Pilatus satte opp, må
ha vakt stor oppsikt. Det kan likevel virke som om Johannes, som var øyevitne til det hele, skrev at inskripsjonene ble festet på korset. I vår Bibel leser vi: “Pilatus skrev en tittel og festet den på korset.” (Joh.19,19) Det ordet som her er oversatt med “på” er det greske epi, som også kan bety “over” eller “ovenfor”. Vi finner det samme ordet brukt i Matteus evangelium,
men her er det blitt oversatt med “over”. “Og over (epi) hodet Hans satte de opp anklagen som var skrevet mot Ham: DETTE ER JESUS, JØDENES KONGE.” (Matt.27,37)
Det sier seg selv at epi umulig kunne ha blitt oversatt med “på” her! Også andre steder
i Bibelen er epi oversatt med “over”, og det er derfor ingen nødvendighet at inskripsjonen ble festet på korset for at det skal stemme overens med Skriften. Det eneste vi med sikkerhet kan vite er at inskripsjonene ble plassert over eller ovenfor korset.
Ron Wyatt antok at de tre nisjene han hadde funnet var blitt brukt til å feste romerske
plakater med de korsfestedes forbrytelser, og han plasserte plater i dem med påmalt
skrift for å demonstrere nisjenes funksjon. Lite visste han da om hvordan hans konklusjoner senere skulle bli bekreftet.
KORSFESTELSESSTEDET
Cisternen
Ettersom jordveggen der de gravde begynte å virke ustabil, bestemte Ron seg for å
avslutte arbeidet ved nisjene, og isteden gå i gang med utgravninger på det stedet han
opprinnelig hadde pekt på. Han oppdaget at det var stor nok plass til å grave bak den
store steinen han tidligere hadde sett på som en hindring, altså mellom steinen og klippeveggen. Der de først hadde begynt å grave, hadde klippefasaden gått loddrett ned som
en vegg. Her, derimot, viste den seg å skråne innover. Slik ble det dannet et beskyttende
tak av fast fjell over stedet de gravde.
Omtrent 11,5 meter under dagens bakkenivå nådde de fjellgrunnen. Ved forsiktig å
rydde bort store mengder potteskår og murrester, fant de et rundt, uthogget kammer med
en diameter på ca. 4,5 meter. Langs veggen var det meislet inn trappetrinn, som gikk i
en spiral fra bunnen og opp. Et utmeislet hull lenger oppe i klippeveggen, som tydligvis
hadde vært et rephull, vitnet om at kammeret en eller annen gang var blitt omgjordt til
en cisterne. Rephullet må ha vært for tauet som var festet til bøtta, som ble brukt for å
hente opp vann eller korn fra sjakten.
Da Ron meislet gjennom murpussen som var brukt som fyll for å forme cisternen, fant
han en mengde potteskår, som han leverte til to antikvitetsforretninger for vurdering.
Der fikk han vite at noen av dem stammet fra jebusittenes tid, altså tiden før David erobret Sion og gjorde byen til hovedstad i Israel, mens de nyeste prøvene var fra romernes tid. Dette viste at kammeret var blitt omformet med murpuss i løpet av den romerske
perioden.
Steiningsstedet
På grunnlag av potteskår og mynter, kunne de også utpeke romertidens bakkenivå. Her

begynte de å lage en tunnel langs klippeveggen, mot det stedet de først hadde begynt

å grave. Hensikten var å finne en inngang til en hule eller tunnel i den underjordiske
klippeveggen, men det de kom over, var et vitne om grusomheter som har funnet sted i
fortiden.
Omtrent èn meter fra kanten av cisternen, tok fjellgrunnen en brå slutt. Ved å grave
en meter rett ned, fant Ron en mengde steiner på størrelse av en knyttneve, og blant
disse fant han også menneskebein, særlig fingerbein. Det er ikke vanlig å finne så mange
steiner av denne størrelsen på ett og samme sted, og de mange løse skjelettbenene viste
helt klart at dette ikke var en grav. Rons konklusjon var at dette var det steiningsstedet
som blant annet blir omtalt i Apostlenes gjerninger, kapittel 7, hvor vi kan lese om steiningen av Stefanus. “Da ropte de med høy røst, holdt seg for ørene og sprang mot ham alle som en. Og de kastet ham ut av byen og steinet ham.” (v.57-58)
Korshull
Ron fortsatte å grave på tunnelen i retning av det første utgravingsstedet. Det tok ikke
mange meter før de fant rester etter en gammel bygning. Denne bygningen var bygget
parallelt med klippefasaden. Det var imidlertid bare bygningens grunnmur som stod

igjen. En stein som gikk ut fra den ene veggen, var slitt, glatt og minnet om en slags

alterstein. Noen må ha brukt dette som et minnested, men minne over hva?
Litt foran og under den horisonale altersteinen la Ron merke til en stor uvanlig stein
Selve korshullet gikk hele 59 cm ned i det solide fjellet. Sprekken, som gikk utfra korshullet, strakte seg enda dypere. Ron renset ikke sprekken for å måle dybden av den
på dette tidspunktet, men over et år senere fant han ut at den gikk ca. 6 meter ned i
fjellgrunnen.
Datering av bygningen
Mynter de fant, gjorde det mulig å tidfeste bygningen. Den ene mynten var med keiser
Tiberius, som var keiser fra år 14 til år 37 e.Kr. De fant ingen eldre mynter enn denne.
Andre mynter de fant, var fra år 135 e.Kr. Det betyr at bygningen må ha blitt satt opp
en gang mellom korsfestelsen og år 135 e.Kr. Stedet var imidlertid neppe bygget før
etter Jerusalem ble ødlagt av general Titus 70 år e.Kr. Fra Jesus ble korsfestet og til byen
ble erobret var korsfestelsesområdet sannsynligvis fortsatt i bruk. I en bok kalt “Jødenes
kriger”, i kapittel XI, paragraf 1, får vi vite at hele 500 mennesker ble korsfestet hver
dag under Titus beleiring av Jerusalem. Dette ville gjort det vanskelig for kristne å lage
et minnested ved Jesu korsfestelsessted.
Etter at Jerusalem ble totalt ødelagt av romerne i år 70 e.Kr., opphørte massekorsfestelsene. De fleste jødiske innbyggerene ble enten drept eller solgt som slaver. Byen som
hadde vært så storslått, og som nå hadde opplevd sin andre totalødeleggelse, ble redusert
til en romersk leir. Det andre tempelet, som hadde blitt bygget på det stedet Salomos
tempel hadde stått, var lagt i grus, og gullgjenstandene var tatt som krigsbytte. En garnison på 800 romere var stasjonert i leiren for å sørge for at ingen prøvde å bygge opp igjen byen.
De kristne hadde overlevd Jerusalems ødeleggelse, da de visste på forhånd når de måtte
dra fra byen. Mens Jesus ennå levde, hadde han fortalt dem hvordan byen kom til å bli
ødelagt, og han ga dem også et tegn på når de måtte forlate byen for å unngå å bli drept
av ødeleggelsen. Da den romerske keiser Hadrian i år 130 e.Kr kom for å gjenoppbygge
byen, viste han velvilje mot de kristne. Jødene derimot, ble nektet å sette sine føtter
i byen. Keiseren kalte den nye byen han bygget for Aelia Capitolina. De jødene som
hadde kommet tilbake til Judea, gjorde opprør mot han, og det endte med at en halv million jødiske menn mistet livet.
Siden den siste mynten som ble funnet ved bygningen, var fra 135 e.Kr. var det mulig
at de kristne hadde fått mulighet til å bygge dette oppsettet på den tiden etter Jerusalems
ødeleggelse hvor de ble tolerert og gitt adgang til disse områdene av romerne. At det
ikke er funnet flere mynter fra senere tid, indikerer at stedet må ha blitt forlatt engang
etter år 135 e.Kr. Restene etter bygningen kan avsløre at stedet ikke har blitt ødelagt,
men bare blitt forlatt og at den derfor har forfalt. Ettersom årene gikk, har stedet etter
hvert blitt dekket av jord og murrester.
Et minnested?
Bygningen hadde en svært enkel konstruksjon. Ut fra den bakre veggen strakte det seg
to ytre vegger i 90 graders vinkel. Da Ron og teamet gravde etter den siste veggen, fant
de en nesten 60 cm tykk tilhogget klippeblokk. Mesteparten av den var dekket av jord
og murrester, men den delen som stakk frem, så ut til å være avrundet, og den minnet om
en stor bordplate. Platen viste seg å være kjempediger, og de gav opp videre forsøk på
å grave den helt frem. Ron lurte på om dette var forseglingssteinen som engang hadde
dekket Jesu grav.
Siden den runde forseglingssteinen var lagt i den gamle bygningsstrukturen, var det
mulig at de kristne som hadde laget dette minnestedet, hadde innlemmet flere ting relatert til Jesus som en del av oppsettet. Det kunne forklare hvorfor forseilingssteinen var blitt tatt vekk fra graven og plassert ved korshullene.
ET STORT HULESYSTEM
Et stort hulesystem
Nesten to år hadde gått siden Ron og hans sønner startet utgravingen, og de hadde ennå
ikke funnet noe hulesystem eller skjulte tunneler. Selv om Ron hadde funnet flere ting
av stor betydning, var det likevel ikke disse tingene han hadde lett etter. Ron Wyatt lette
fortsatt etter Paktens ark. Arbeidet begynte nå å gå i stå, og Ron visste ikke hvordan han
skulle fortsette utgravningen.
Ron forteller: “Jeg fikk det inntrykket at jeg skulle bryte gjennom den solide fjellveggen. Jeg var kanskje dum, men jeg trodde ikke jeg var så dum. Så jeg fortsatte å lete etter en måte å komme innenfor klippeveggen. Jeg visste at det var huler innenfor
ettersom honningbier kom inn og ut av sprekker og fløy ut, så de hadde trolig leir der
inne.
Min yngste sønn sa da: “Har du bedt om dette?”
Jeg sa: “Ja”.
Når jeg tenker over de mange feilene vi hadde gjort, burde jeg ha bedt sammen med
mine sønner. Jeg mener, vi ba sammen hver morgen og hver kveld, men jeg burde ha
bedt der og da.
Uansett, han sa: “Har du bedt om dette?”
Og jeg sa: “Ja”.
Han sa: “Fikk du noe som helst inntrykk om hva du skulle gjøre?”
Og jeg sa: “Ja, det er meningen at jeg skal bryte meg gjennom denne solide fjellfasaden.”
Han sa: “La oss gjøre det”
Og jeg sa: “Aldri i livet! Det er jo dumt. Jeg gjør det bare ikke.”
Så vi fortsatte å jobbe i tre, fire dager. Vi skulle reise hjem dagen etter. Min eldste sønn
var nede i hulesystemet med meg og løftet opp verktøyene til min yngre sønn så han
kunne samle og ta vare på dem.
Min eldste sønn er en mer stille person, og han sa: “Pappa, har du bedt om dette?”
Jeg sa: “Selvfølgelig, ja jeg har det”
Og han sa: “Vel?”
Jeg sa: “Jeg fikk det inntrykket at jeg skulle bryte gjennom fjellveggen her.” Han sa: “La
oss gjøre det!”
Jeg sa: “Nei, det er dumt. Jeg slår ikke “hodet løs” mot en fjellvegg.”
Og han sa: “Pappa, unnskyld at jeg sier dette, men jeg har sett deg gjøre dummere ting
enn dette før.”
Jeg sa: “Ok” og ba Ronny om å sende ned igjen verktøyene.
Så vi gikk ca 46 cm til siden, tok hamrene og meislene våre, og begynte å markere
steinen opp og ned og opp og ned. Til slutt falt et stort stykke av fra fjellveggen. Vi dyttet
det til siden og så tilbake mot bunnen. Det var et lite mørkt hull på rundt denne størrelsen. [Ron lager et hull med fingrene ved å holde tommelen mot pekerfingeren.] Det
så ikke lovende ut i det hele tatt. Jeg fikk sønnen min til å overrekke meg lommelykten
som vi hadde satt opp for at vi kunne se, for dette var langt ned i en tunnel. Og jeg lyste
så opp ved hullet, og vi kunne skimte et stort hulekammer der inne. Har dere noen gang
hatt gåsehud over den type ting som gjør deg overveldet? Vel, det var hva som skjedde
med meg. Det tok meg ikke lang tid å få lagd hullet stort nok til at jeg kunne kravle inn.
Jeg trodde Paktens Ark ville komme til å stå rett innenfor. Det gjorde den ikke. Siden
vi måtte dra neste morgen, tettet vi igjen hullet, kom opp igjen til overflaten og la alt til
rette så ingen kunne se hvor vi hadde vært, så dro vi. Jeg måtte dra hjem og jobbe for å
spare opp mer penger så vi kunne komme tilbake.” (Ron Wyatt forteller, videobånd fra
Sedekias hule, desember 1996, egen oversettelse)
DET SJOKKERENDE FUNNET
Det sjokkerende funnet
Da de kom tilbake neste gang, oppdaget de at kammeret ledet til et større kompleks av
huler og tunneler. Ikke alle tunnelene var forbundet med hverandre, og de brukte mye tid
på å meisle seg gjennom fjellvegger for å finne enda flere tunneler og huler. Hulesystemet virket helt uberørt av mennesker. Det var desember 1982, og det var nokså kaldt i
Jerusalem; Både Ron og hans to sønner hadde fått en kraftig forkjølelse. Ron var likevel
sikker på at Gud ville la han finne arken på denne turen. Han hadde opplevd flere bønnesvar som ledet han til å tro dette. Grunnet hans egen, og hans sønners, dårlige helse
begynte det likevel å se mørkt ut.
Ron forteller: “Mine to sønner hadde blitt syke, i 1982. Jeg sendte en av mine sønner
hjem på juleaften og den andre hjem nyttårsaften. Jeg skyldte hotellet 300 dollar, men
jeg hadde ikke noe penger i det hele tatt. En venn som var araber lot meg spise på hans
restaurant og det, dere, er for meg ydmykende. Det er noen ting jeg ikke føler meg komfortabel med, og jeg hadde opplevd flere av dem på denne turen. Jeg hadde bestemt meg for å finne Paktens ark eller dø i hullet. Det høres kanskje litt melodramatisk ut, men jeg
var ydmyket. Jeg kunne ikke betale regningene mine på hotellet, og jeg ville heller dø
enn å være i en situasjon som det. ..Så, uansett, den lille araberen som hadde latt meg
spise på sin restaurant, var en fullvoksen mann, men han var bare så høy. (Ron peker litt
over livet sitt når han sier dette.) Og han var liten, petit. Så når vi gikk gjennom dette
hulesystemet, kravlet han inn i kamre og jeg ga han lommelykten, og han lyste rundt
der inne, og jeg så om det var noe der inne. Så vi gjorde dette om og om igjen. Vi kom
til dette ene hullet, og du vil ikke tro hvor mye vi hadde gått omkring i dette hulesystemet. Hvor mange av dere har vært i et stort hulesystem, eller tunneller og kammere og slikt? Vel, da vet dere hva jeg snakker om. Vi hadde vært rundt over alt, opp og ned, på
forskjellige nivåer. På dette tidspunktet hadde vi gått hele 14 meter ned, og så tilbake

oppover. Dette hullet var i veggen, og var cirka så stort (Ron holder hendene sine ca.

20 cm fra hverandre og lager en sirkel), og det var en stalakitt som hang ned fra midten
av den. Det var den eneste stalakitten jeg hadde sett i hule systemet som ikke var så
liten. (Ron demonsterer størrelsen ved å holde pekefingeren så langt fra tommelen som
mulig) Og denne var en stor en. Jeg har den nå i samlingen min. Så jeg brakk den av og
lagde hullet stort nok til at han kunne kravle inn. Han kravlet inn, og jeg rakte ham lommelykten så han kunne gjøre det som vi vanligvis gjorde når vi åpnet et kammer. Han
kom fykende ut derfra, og hans øyne var så store som de kunne få blitt, og han sa: “Hva
er der inne? Hva er der inne? Jeg går ikke tilbake inn dit!”
Og jeg spurte ham: “Hva så du?”
Og han sa: “Jeg så ingenting.”
Og jeg tenkte “Vel, han har vært på trangere steder enn dette og ikke reagert på den
måten.” Så jeg antok at dette må være guddommelig frykt. Overnaturlig frykt. Så jeg
tenkte at dette enten var stedet hvor Paktens Ark var, eller det var veien til hvor Arken
var. En av de to, og Gud ville kanskje ikke at denne unge mannen skulle vite hvor den
var. Uansett, han sa: “Jeg må bare komme meg ut herfra.” Så dro han. Jeg lagde hullet
stort nok til at jeg kunne kravle inn, og jeg kom inn. Det var fullt av steiner, større enn
de dere ser her. Og det var bare ca. 46 cm opp til taket. Hvis denne unge mannen ikke
hadde blitt livredd og kommet ut derfra slik han gjorde, ville jeg ikke ha gått inn dit.
Vi hadde vært inni flere huler av denne typen i nesten tre år. Uansett så kravlet jeg inn
dit med lommelykten, og jeg kravlet rundt på toppen av steinene og lyste ned gjennom
dem. Der var det noe flatt, gullignende som reflekterte tilbake mot meg. Så jeg flyttet litt
på meg og lyste flere steder. Det var to refleksjoner, en her og en der og en der borte, så
jeg visste det hadde en flat gullignende topp. Og jeg tenkte: “Det må være Paktens ark!”
Jeg glemte helt at det skulle være kjeruber på toppen av nådestolen. Jeg begynte å flytte
på steinene, og jeg plasserte dem overalt hvor jeg kunne. Da jeg kom ned til den blanke
gulloverflaten hadde jeg steinene bak skuldrene mine mens jeg lente meg bakover mot
dem. Det viste seg at det var skuebrødsbordet. Vel, det var tross alt ikke en dårlig ting,
men jeg lette jo etter Paktens ark. Det var først da jeg tok meg tid til å nøye se gjennom kammeret. Før hadde jeg bare kravlet inn, tatt en rask titt og begynt å lete under steinene. Idet jeg beveget lommelykten rundt på veggene, så jeg en steinboks inntil
veggen med toppen bare noen få cm fra taket. Lokket var ødelagt på midten og skjøvet
til sidene, og rett over var en sprekk med noe brunaktig i enden. Jeg var i stand til å se
toppen av lokket på boksen. På begge sidene av lokket som var blitt skjøvet til sidene,
var det mer av dette brune materialet. (Stillhet, Ron gråter) Plutselig forsto jeg at jeg satt
foran Paktens Ark, og at Jesu blod hadde rent ned på den. (Stille)
Jeg hadde aldri hørt noen forkynne om en slik mulighet, og det ble for mye for meg.
Da jeg fikk bevisstheten tilbake og jeg så på klokka, oppdaget jeg at det var gått hele 45
minutter fra jeg kom inn i kammeret. (Ron Wyatt forteller, filmtape fra Sedekias hule,
1996, egen oversettelse)
Myndighetene
Løftet om at han på denne turen ville finne arken, var blitt oppfylt, men han hadde ennå
ikke fått se den. Heller ikke var det mulig å ta arken ut av fra hulen. I sin frustrasjon
over dette, mottok Ron et kraftig inntrykk: “Jeg sa bare at du skulle finne den. Den vil
komme ut når tiden er inne.”
Ron rapporterte om funnet til de israelske myndighetene, og han gav dem en gjenstand,
et granateple, med en inskripsjon som viste at dette faktisk var en gjenstand fra Salomos
tempel. Dette granateplet var den eneste gjenstanden de noensinne hadde sett fra det
første tempelet, og den står i dag utstilt på Israel museum i Jerusalem. Dette funnet
overbeviste dem at Ron sannsynligvis snakket sant om funnet av Paktens ark. Ron var
tross alt den eneste som noensinne adde funnet en gjenstand fra det første tempelet, hvor
også arken hadde stått. I tilfelle noen ville anklage han for ikke å være den som brakte
ut dette granateplet, knakk Ron av en liten bit som han senere gjemte i kammeret hvor
Paktens ark sto.

Myndighetene ga Ron beskjed om å holde oppdagelsen av arken hemmelig. De

begrunnet dette med sin bekymring om hvilke problemer funnet
kunne skape for Israel, som allerede var en levende “kruttønne”.
De fryktet opptøyer og ekstreme jøders reaksjon hvis de fikk vite
at Paktens ark, som hadde vært “JEG ERs” sted på jorden, var blitt
funnet. Mange jøder ønsker allerede å gjenoppta tempeltjenesten
og offringer. Tidligere har kampen om tempelplassen skapt blodige
sammenstøt.
INNHOLDET I KAMMERET
Innholdet i kammeret
Det hadde ikke vært mulig å bringe noen av gjenstandene ut av kammeret. For det første
hadde det vært fullt av stein, og for det andre ville Ron først være nødt til å finne inngangen som tingene opprinnelig var blitt fraktet inn gjennom. Han returnerte til kammeret
flere ganger. En gang tok han med seg en “trinkle drill”, som brukes av ortopediske
kirurger, og et tykktarmscope, et optisk apparat med kraftig lyskilde, som leger bruker
til å se inn i menneskekroppen. Steinkassen sto så tett opp mot taket at det var umulig
å se arken fra der lokket var skøvet til sidene. Med drillen forsøkte han å lage et lite
hull i steinkassen, slik at han kunne forsikre seg om at arken virkelig var der. Da dette
ikke gikk, meislet han i stedet et hull. Inn her førte han tykktarmsscopet. Dette apparatet
viser kun et mindre område av gangen, men ved å lede det nedover kunne han snart se
den gyldne gjenstanden. Det første han så var bunnen av kronstøpingen rundt toppen
av nådestolen. Dernest så han den flate gullsiden. Dette var nok til at han skjønte at
paktkisten virkelig var der.
Ron var senere i stand til å identifisere følgende gjenstander i kammeret: Paktens ark,
som stod i steinkassen; skuebrødsbordet; røkelsesalteret i gull; den syvarmede lysestaken; et stort sverd; en efod; en myntvekt i messing; en rekke oljelamper, og en messingring. Det var også andre gjenstander der, men det er uvisst hva disse var blitt brukt
til. Da Ron fant disse gjenstandene, var de dekket av mørkt dyreskinn. Oppå dette var
det lagt tørråtne tommerstokker, og øverst en haug store steiner.
Steintavlene med de ti bud lå fremdeles i Paktens ark, og på baksiden av arken var det
et lite, åpent avlukke som inneholdt Paktens bok, som Moses skrev på Guds befaling.
“Da Moses hadde fullført arbeidet med å skrive ordene i denne loven i en bok, da alle
var skrevet ned, skjedde det at Moses befalte levittene som bar Herrens paktsark, og sa:
Ta denne Lovboken og legg den ved siden av Herren deres Guds paktsark, så den kan

være der som et vitne mot deg.” (5.Mos.31,24-26 Se også: 2.Mos.24,7; 5.Mos.17,18;

5.Mos.29,21) Etter det Ron kunne se, var de fleste Mosebøkene der. Forbausende nok
var disse bokrullene, som var laget av dyreskinn, i perfekt stand.
Ett sted fant Ron syv oljelamper, som han antok var blitt brukt av dem som en gang
brakte gjenstandene inn i kammeret. En av lampene var utsmykket med et typisk assyrisk motiv, en geit eller en vær som står på bakbeina og spiser av en vinranke. Dette reflekterer den kulturelle innflytelsen som assyrerne hadde i Judea i tiden like før
fangeskapet i Babylon.
Den opprinnelige inngangen
Det hulesystemet hvor Ron Wyatt hadde kommet inn i kammeret, virket uberørt av mennesker. Den inngangen han hadde gravd frem var dessuten altfor liten og for dårlig plassert til at det kunne ha blitt fraktet større gjenstander gjennom den. Det store spørsmålet
var nå hvilken vei personene som gjemte gjenstandene i kammeret, hadde brukt.
Ron begynte å undersøke kammeret for å finne en annen inngang. Et sted fant han noe
som var dekket med steiner, som så ut til å lede til et annet åpent rom. Da han ryddet
vekk noen av steinene, kom han inn i en lang tunnel, som opplagt var naturlig, men
meislemerkene røpet at den var blitt utvidet av mennesker. Problemet var bare at resten
av tunnelen var fullstendig blokkert av store steiner. Å rydde tunnelen ville bli en altfor
vanskelig oppgave for Ron, og han forseglet passasjen han brukte inn til kammeret, og
bestemte seg for å lete etter stedet hvor tunnelen begynte fra den andre enden.
Ettersom tingene var blitt fraktet fra tempelet, måtte dette ha vært utgangspunktet, mens
kammeret var endestasjonen. Ron visste ikke om noen tunnel som gikk i den retningen,
men han hadde likevel en idè om hvor han kunne begynne å lete. Sidkias grotte, som
strekker seg 230 meter inn i Moria-fjellet, har en gang i tiden blitt brukt som steinbrudd.
Denne grotten befant seg mellom tempelplassen og golgata bratthenget, og var et mulig
bindeledd.
SIDKIAS GROTTE
Sidkias grotte
Amerikaneren Dr. James Turner Barclay arbeidet som lege og misjonær i Jerusalem fra
1851 til 1857. Han er fortsatt kjent for blant annet å ha gjenoppdaget en port til tempelplassen. Porten fikk derfor etterhvert kallenavnet “Barclays gate” i litteraturen, og den er fortsatt kjent under dette navnet i dag.
Dr. Barclay pleide ofte å gå på tur med sin hund i områdene rundt gamlebyen. En søndag
vinteren 1854, gikk han på en tur ved nordsiden av Jerusalems gamle bymur. Plutselig
forsvant hunden hans, og Dr.Barcley prøvde å plystre på den. Hunden kom ikke, og
Dr. Barcleys sønn, som var med, begynte å lete etter den. Da han lette ved den delen
av steinbruddet som gamlemuren var bygd på, oppdaget han et dypt hull. Så hørte de
hunden bjeffe langt inne i hulen.
Slik ble denne gigantiske grotten gjenoppdaget. I århundrer hadde inngangen til den
vært blokkert av steinkonstruksjoner. Grotten fikk navnet “Sidkias grotte”.
En rømningsvei

Det er manges tro at Salomo brukte steiner fra Sidkias grotte til å bygge det første tempelet hvor blant annet Paktens ark sto. Bibelen beskriver at steinene ble hogd ut i et steinbrudd, og at steinenes form ble hogd ferdig i steinbruddet for å unngå bråk i byen

under byggingen.
Hulen har likevel fått navnet “Sidkias” grotte, fordi mange mener dette var hulen kong
Sidkia rømte gjennom for å komme seg ut av Jerusalem uten at beleiringshæren skulle
se det. Bibelen derimot forteller bare: “Fyrsten [Sidkia] som er iblant dem, skal bære
sakene sine på skulderen i det stummende mørket, og dra ut. De skal grave en åpning
i muren for å føre ham ut gjennom den.” (Esek.12,12) “Da var det noen som brøt seg
gjennom bymuren, og om natten flyktet alle stridsmennene gjennom porten mellom de
to murene, tett ved kongens hage. Dette gjorde de til tross for at kaldeerne fortsatt lå i
leir rundt staden. Kongen tok veien over sletten. Men kaldeernes hær satte etter kongen,
og de tok ham igjen på slettene ved Jeriko.” (2.Kong.25,4-5)
Steinhuggernes åpning
Mens han gikk rundt og undersøkte denne grotten, forsøkte Ron å sette seg inn i steinhuggernes situasjon. Da han så hvor dypt inn i fjellet grotten strakte seg, skjønte han
hvor meningsløst og tungvint det ville være å bringe steinene ut av steinbruddet, og
så bære dem inn i byen gjennom en av de nordre portene i bymuren. Siden steinbruddet gikk langt under selve byen, ville det virket enklere om de tilhogde steinene ble fraktet fra steinbruddet og direkte inn i byen. Et enkelt hull i taket kunne for eksempel lette
arbeidernes arbeid betraktelig. Ron begynte derfor å undersøke steinpilarene, som arbeiderne hadde latt være igjen for å hindre hulen fra å rase sammen. En av pilarene viste seg å være noe ganske annet enn en solid fjellstøtte. Den så ut til å være en gigantisk
jordhaug med murblokker, som var stablet opp til taket og gjennom et hull. På overflaten
ville dette se ut som en naturlig del av bakken. Denne oppdagelsen fikk Ron til å tenke
at det kanskje fantes tunneler som ledet fra selve steinbruddet. Dersom dette var tilfelle,
var det mulig at arken og de andre gjenstandene var blitt fraktet ned gjennom dette hullet
i taket, som var i området nord for tempelet, inn i en sammenhengende tunnel, og videre
inn i en tunnel som førte til kammeret.
En voktende kjerub
Ron begynte å lete etter tunneler, og godt skjult bak store steiner og hengeklipper fant
han snart en åpning som var forseglet med en rekke store, tilhugde steiner. Tunnelen
vendte i riktig retning, men avstanden til kammeret var stor. Dersom dette var den riktige tunnelen, ville han ha en kjempejobb foran seg med å få ryddet den.
Da franskmannen Charles Clermont-Ganneau på slutten av 1800-tallet undersøkte og
kartla Sidkias grotte, laget han skisser, kart og diagrammer av nær sagt hver minste
detalj i det enorme steinbruddet. En av oppdagelsene han gjorde, var av en innrisset
kjerub, en skapning med løvekropp, vinger, menneskehode og hatt. Clermont-Ganneau
sørget for å få meislet ut en tykk plate av fjellet rundt innrisningen, som ble sendt til
“The Palestinian Exploration Foundation” i London. Figuren ligner en kerub fra det
israelittiske slott i Samaria. Stilen stammer fra rundt det 7.århundre f.Kr., da Israel var
under kulturell innflytelse fra Assyria. Dette var før babylonerne inntok Jerusalem, og
følgelig på den tid da gjenstandene fra tempelet ble skjult.
I denne sammenheng er det interessant å ta nok en titt på sitatet fra 2.Makkabeers bok,
som ble referet til tidligere i boken. Vi fikk vite at Jeremia sørget for å frakte tempelgjen
standene inn i en hule. “Så sperret han inngangen. Noen av dem som fulgte med ham,
gikk for å merke seg veien, men de kunne ikke finne den. Da Jeremia fikk vite det, irettesatte han dem og sa: “Stedet skal være ukjent inntil Gud samler sitt folk igjen og viser
det nåde.” Det er ikke umulig at den innrissede kjeruben, som var nær den blokkerte
inngangen, er merket som ble laget av de menn som ledsaget Jeremia.
Ved en senere anledning brukte Ron radarscanning til å påvise at det faktisk gikk en
tunnel fra steinbruddet til kammeret hvor Paktens ark og de andre gjenstandene var
funnet. Omtrent 6,5 meter under bakken fant han et tunneliknende tomrom som gikk i
retning av korshullene og kammeret, men på grunn av bygninger, var han ikke i stand til
å følge tunnelen helt frem. I stedet tok han raderen med inn i Sidkias grotte og scannet
inngangen han hadde funnet. Da det viste seg å være et tomrom bak steinblokkene, brøt
han igjennom. Et stykke lenger inne var tunnelen igjen sperret av stein og jord, som var
ordnet så naturlig at det så ut som om noen hadde forsøkt å skjule at dette var en tunnel.
Passasjen var godt sperret, og arbeidet med å få ryddet den ville bli altfor krevende.
DET FJERDE BESØKET I KAMMERET
Den fjerde besøket til kammeret
Ron hadde prøvd flere ganger med både fotoapparat og videokamera å få et klart bilde
av arken, men hver gang hadde bildene blitt uklare. Dette ble etter hvert kilden til mye
frustrasjon for Ron. Han klarte ikke å få tatt et klart bilde av dette fantastiske funnet. På
sitt fjerde besøk i kammeret tok Ron med seg et 8 mm videokamera og et kamerastativ
i håp om å endelig få et klart bilde av arken.
Etter at han hadde gått inn gjennom den samme åpningen som han alltid hadde brukt for
å komme inn, la han øyeblikkelig merke til at noe var annerledes. Steinene som hadde
vært i veien var ikke lenger på plass. Han kunne komme inn i kammeret og komme helt
ned på gulvet. Så kom det et lys på i kammeret fra en kilde han ikke helt kunne forklare. Ron så da at kammeret var blitt fullstendig rensket for alle steinene, en oppgave
Ron visste måtte gjøres, men som ville ta lang tid. Nå var jobben gjort. Kammeret var
fullstendig ryddet, og Paktens ark var blitt tatt ut av steinboksen. Ron var overveldet
av det han så. Arken sto fortsatt mot den ene veggen i kammeret, direkte under jordskjelvsprekken i taket hvor Jesu blod hadde rent ned på nådestolen. De andre tempelmøblene var satt i sin rette orden i forhold til arken. Resten av gjenstandene var plassert
inntil den ene siden.
Selv om han vanskelig kunne beskrive nøyaktig hvordan det så ut, minnet veggen bak
arken om krystall og gjenspeilet regnbuens farge. Mens han så på dette, merket han
plutselig at han ikke var alene i kammeret. Ron kunne kjenne nærværet av engler. Da
så han fire unge menn i kammeret. De så ikke ut som den populære oppfatningen av
hvordan engler ser ut, og de var kledd i helt vanlige klær. Han sto der i noen minutter
uten å bevege seg eller snakke. Han ønsket å spørre dem om hva de gjorde der, men han
klarte ikke.

Så stod en av englene frem og gikk bort til arken, og steintavlene ble tatt ut. Engelen

satte steintavlene frem inni en nisje i veggen, før han gikk bort til Ron og fortalte han
en viktig ting. Arken og steintavlene skulle først vises frem like etter en lov hadde blitt
vedtatt i verden som skulle forsøkte å tvinge mennesker til å ta “dyrets merke”.
Ron hadde filmet både lovtavlene og Paktens ark med videokameraet. Han tok nå med
seg alt dette og gikk ut av kammeret gjennom den originale inngangen. Ved å følge
denne tunnelen fant han veien ut av hulesystemet og ut på gaten. Han dro direkte til
sitt hotellrom hvor han så på opptaket. Arken, englene og steintavlene var alle synlige
på opptaket, og Ron var glad opptaket var blitt så bra. Hans glede fikk likevel en skyggeside da han husket hva engelen hadde sagt. Dette skulle ikke bli vist før loven om
dyrets merke var blitt vedtatt. Ron viste hvilken lov dette dreide seg om, og kjente til
betydningen av det. Hva skulle han gjøre med videoen til dette skjedde? Hvor ville den
være trygg til da?
Ron visste ikke hva han skulle gjøre og bestemte seg for å dra tilbake til kammeret og
spørre engelen om hva han kunne gjøre med videofilmen. Da han kom tilbake til kammeret var de fire englene fortsatt der, og den han hadde snakket med tidligere, gikk fram
og spurte Ron hva han ville. Han fortalte at han ikke følte han hadde noe trygt sted å
legge videotapen. Engelen tok da videobåndet fra Ron og la det ved lovtavlene som
fortsatt sto fremme.
Det var i 1990-årene, og Ron nærmet seg sytti. Grunnet en form for hudkreft han hadde
vært plaget med, frem og tilbake, begynte han å bli sliten. Likevel arbeidet han hardt,
og gjorde alt han kunne for å hjelpe andre mennesker, og også fortelle om funnene, og
om den levende Kristus. I August 1999 døde Ron Wyatt i Tennesse, USA, som en følge
av kreften.
BLODPRØVEN
Blodprøven
Ron forteller: “Etter at jeg hadde vært inne i hulen tre ganger, og kom inn for fjerde
gang, sto fire unge menn der. Hvis jeg hadde møtt dem på gata, ville jeg ikke sett for skjell på dem og andre. En av dem sa: Vi er englene som er gitt oppgaven å vokte
Paktens ark. Vi skal fortelle deg hva Gud ønsker gjort med disse gjenstandene, og vi vil
hjelpe deg å få det utført. De ville at jeg skulle ta en prøve og få det analysert. Alt jeg
hadde med meg var en filmboks og en slik liten metallbit som rives av når man åpner en
coca-cola boks. Jeg tok denne metallbiten, og rettet den ut for å forme den som en skje,
og fylte den ca. 1/3 del med det størknende blodet. Vi fikk dette analysert. Vi plasserte
noe av det tørknede blodet i vanlig salinoppløsning, ved kroppstemperatur, og ristet det
regelmessig i 72 timer. Dette var en del av instruksjonen jeg fikk fra engelen. Da vi
la det i et vekstmedium i nye 72 timer, og så på det gjennom et mikroskop, delte de
hvite blodcellene seg, og vi kunne telle kromosomene. Det var 24 kromosomer. 23 fikk
Jesus fra Maria. Han fikk et kjønnsbestemmende y-kromosom, som avgjorde at han ble
en mann, fra sin himmelske Far. Totalt ble det 24 kromosomer. Alle mennesker har 46
kromosomer. Vi får 23 kromosomer fra vår far og 23 fra vår mor.
Blodet var fortsatt levende etter nesten 2000 år. Det laboratoriet som hadde analysert
blodet, trodde jeg spøkte med dem. Aldri før hadde de sett tørket blod som fortsatt var
levende. Det er et skriftsted som sier det følgende om Kristus. Det står i Salmenes bok,
og det sier: “For Du skal ikke forlate Min sjel i dødsriket, heller ikke skal Du overlate
Din Hellige til å se fordervelse.” (Sal. 16,10) Etter nesten 2000 år var Kristi blod fortsatt
i live og er fortsatt det. Derfor vitner fortsatt “ånden, blodet og vannet” virkelig på
jorden.” (Ron forteller: videobånd fra Sidkias grotte 1996, Egen oversettelse)
For å vite mer om funnet, dens Bibelske betydning og videre arbeid besøk nettsiden www.arkfiles.net

Trackbacks/Pingbacks

  1. Funn av Paktens ark og Jesu blod ? | BibelMuseum - December 4, 2018

    […] Paktens ark funnet? De siste 40 årene er det flere som har hevdet å ha funnet Arken, men ingen har gitt solide bevis på verken sine utgravinger eller på funn av Arken. Det er likevel et funn som stikker seg ut fra mengden. (Les hans historie her) […]

Leave a Reply