Papas – den første lederen av menigheten i Asia. Del.9

Nestoriansk gudstjeneste

De nestorianske troende er den lille men ærbare resten av den en gang så store og innflytelsesrike kristne menigheten. De er den eldste av de kristne grupperingene og var en gang den dominerende kirken fra Palestina til Kina og var også menigheten som brakte evangeliet til Kina. (1)
I historiene om Vigilantius og Patrick, får vi et innblikk i den sanne menighetens plass og rolle i det sentral Europa og i Irland. I beretningen om Papas, bringes vi østover til et stort og tett befolket område som allerede hadde vært hjemstedet for utallige kristne menigheter. Ingen hadde vært overhode for en større kristen organisasjon da Papas ble valgt til å lede Østkirken i år 285. Papas var samtidig med Lucian og var som han en forløper for Patrick og Vigilantius.
Fra informasjonen som blir nevnt i dette kapittelet, kan vi se at de to sistnevnte
må ha vært sterkt influert av erfaringene til Papas og Østmenigheten.

I historien om Papas fortelles det hvor og når Østkirken ble organisert. Ettersom
denne kirken vokste fram, ble den utfordret av en rekke innflytelsesrike falske
religioner. Østkirken er ofte blitt kalt den assyriske kirke, fordi den ligger i området
som en gang het Assyria og fordi dens hovedkvarter i Seleucia, bare er ca. 65 km.
fra det gamle Babylon. Dette området strekker seg langs elvene Eufrat og Tigris,
der de antikke rikene Assyria og Babylon en gang lå. Det er av den grunn den er
blitt kalt kirken i Babylon.
Papas ble valgt til å være leder for denne nye organisasjonen. Hans store visjoner
betydde mye for denne tidligste ødemark-kirken. Da han ble utpekt for denne
oppgaven, hadde han tidligere vært leder for området rundt Seleucia. Opprettelsen
av dette nye embetet gjorde at han ble forfremmet fra å være provinsleder til leder
for hele Østkirken. Enheten i denne sammenslutningen var så sterk at lederne
for provinsene helt fra Assyria til Kina, anerkjente hans utnevnelse og lot seg
underordne den myndighet som Papas hadde i kraft av sin stilling. Han fkk
innflytelse på den syriske, eller assyriske kristenheten, når det ble behov for en leder
som ikke bare koordinerte det voksende arbeidet i Orienten, men også involverte
seg i hvordan Østkirken skulle forholde seg til kristendommen i Europa. Papas
var anerkjent som en lærd mann, med dyp innsikt i persisk og syrisk litteratur. (2)

 

Å endre hedenskap uten å bli besmittet.


Bare hundre år etter at apostelen Johannes døde, hadde de assyriske kristne plantet sine menigheter blant partere, mederne, baktrianerne, skyterne, tyrkerne og
hunerne. (3) En omstendighet som gjorde dette mulig var omvendelsen av flere
tusen mennesker som lyttet til apostlene på pinsedagen. Disse vendte tilbake og
brakte evangeliet til parterne, mederne, elamittene, araberne og de som bodde i
Mesopotamia (Ap.gj. 2:19).
Sannhetene i den kristne tro brøt ned den inngrodde polygamien blant parterne.
Deres kirkedører var kun åpen for de partere som bare hadde én kone. Virkningen
av synden i kjødet forsvant blant de konvertittene som ikke vandret etter kjødet,  men etter Ånden. Blant deres persiske konvertitter så de at praktisering av incest
var utbredt. Fedre giftet seg med sine døtre og sønner tok sine mødre til koner.
Denne praksisen var en del av zoroastrianismen, som var statsreligionen i Persia.
(4) Dersom noen talte mot denne skikken, ble de utsatt for både statens og
presteskapets vrede. Alt dette endret seg blant de kristne. Forkynnelsen av den
høye moralske standard i det nye testamentet, hadde også en positiv innflytelse
på forretningslivet blant mederne, baktrianerne, hunerne og skyterne. Mørkets
makter falt i møtet med lysets barn!
Bardesanes skrev rundt år 180: «Vi kalles kristne og dette gjenspeiler seg ved at vi
ved Guds kraft avstår fra alt som strider mot vår bekjennelse. Partianske kristne tar
ikke to koner. Jødekristne blir ikke omskåret og våre baktrianske søstre praktiserer
ikke usedelig omgang med fremmede. Persere tar ikke sine døtre til koner. Mederne
forlater ikke deres døende slektninger eller begraver dem levende. Kristne i Edessa
myrder ikke deres koner eller søstre som har begått hor, men holder dem adskilt
og overlater dem til Guds dom. Kristne i Hatra steiner ikke tyver». (5)
Legg spesielt merke til det foregående sitatet: «Jødiske kristne blir ikke omskåret».
Dette tilbakeviser anklagen om at kristne som helligholdt sabbaten også praktiserte
omskjærelse. De assyriske kristnes vitnesbyrd blant skyterne, skapte en moralsk
revolusjon. Det store og udefnerte landområdet nord-øst for Svartehavet og det
Kaspiske hav, generelt kjent som Skytia, var en vugge for fl ere nasjoner. Gjentatte
ganger rykket aggressive krigere vestover gjennom siviliserte deler av Asia. Disse
bosatte seg ofte i landområdene de hadde okkupert og grunnla nye riker.
En spesiell skytisk stamme er det verd å legge merke til. Den okkuperte den
nordvestlige delen av India, som til da ble styrt av etterfølgeren til Aleksander den
Store, og grunnla Kushan dynastiet. Dette riket hadde flere konger, og en av dem
var en nidkjær tilhenger av buddhismen. Han innkalte buddhistiske prester til et
berømt konsil hvor hensikten var å fremme enhet blant de ulike munkeskolene
og deretter omvende hele verden til Indias nye religion. Et av formålene med
denne konferansen, var å komme til enighet blant buddhistmunkene angående
overholdelse av den ukentlige sabbat. Et verdenskonsil holdt i Vaisali, avslører
hvordan det gamle testamentet hadde påvirket Buddha og hans etterfølgere til å
overholde denne hellige dagen.
Om dette konsilet skriver Arthur Lloyd følgende: «Vi kan se hvor sterk gruppetilhørigheten var, på grunn av spørsmålet om sabbaten. De gruppene som stod
mot hverandre kunne til slutt ikke møtes til de tradisjonelle høytidene, og

Gammel Nestoriansk kirke Trichur-Kerala, India

spenningen mellom munkene fra øst og de fra vest ble veldig stor. (6) Av dette kan
vi oppdage hvordan grunnlaget ble lagt for utbredelsen av det kristne budskapet. Misjonærene fra Assyria lot seg ikke stanse, men reiste inn i rikene grunnlagt av
skyterne i India og Skytia. Dette gjorde de samtidig med at de arbeidet for å
evangelisere de tallrike stammene i nord. De slo opp sine telt sammen med disse
nomadene på Tartarias sletter. Der opprettet de etter hvert fl ere tusen kristne
sentra og oppnådde en utrolig fremgang for evangeliet. (7)
Seleucia – kirkens hovedkvarter.


For å forstå kraften i Østkirken, som hadde fått Papas valgt inn som overhode,
må vi ikke glemme å legge merke til tvillingbyene Seleucia og Ctesiphon, som var
det første senteret for denne sterke organisasjonen. Man må huske at i apostlenes
dager lå det Partianske riket øst for Syria og lille-Asia. Dette riket skulle vare i  flere hundre år (250 f. kr – 226 e. kr). Det varte lenge nok til å se romerne underkaste seg de svake etterfølgerne av Aleksander den Store. Men romerne fryktet
konflikt med parterne, på grunn av deres mange krigere. Hadde parterne slått
ned zoroastrianismen, en religion som hadde hatt sterk innflytelse på staten helt
siden det partianske rikets dager, og hvis parterne hadde vært mer sultne på makt,
kunne de ha fortsatt å være fryktede erobrere, (8) men det lyktes de ikke med.
Perserne styrtet dem og i det nye riket bygde de også sin hovedstad i Seleucia.
Da Papas ble valgt som øverste leder av kirken, flyttet han hovedkvarteret dit. I
løpet av de århundrene Seleucia og Ctesiphon var hovedsteder, først i det partianske riket og deretter i det persiske, betraktet de kristne som trodde på det nye
testamentet, dette som deres jordiske åndelige sentrum. (9) Dette var et område
som ga næring til mange assosiasjoner. Ikke langt fra kirkene, langs elven Eufrat,
lå arken etter syndfloden, og i dette landet hadde Noahs sønner lagt grunnvollen
for det babylonske riket. Nær ved hadde Abraham og hans store familie stanset
opp for å hvile på deres ferd fra Ur i Kaldea til Kanaans land. Hadde apostelen
Johannes i sine eldre dager besøkt Edessa, ville han ha bevitnet en av de vakreste
og mest fremgangsrike byer i hans tid. (10)

 

Syriske kirkeledere før Papas.


De hundre og femti årene mellom apostelen Johannes død og Papas tid, var en aktiv
og blomstrende tid for Østkirken. Begivenheter av stor betydning fant sted i den
kristne verden i løpet av denne perioden. På grunn av Partias tolerante innstilling,
var det ikke noe keiserdømme som regjerte nasjonene i Midtøsten med jerngrep,
slik som Romerriket regjerte Europa. Veiene var åpne for ungdommer som tok
farvel med sine foreldre for å svare på kallet fra Makedonia. De veifarende stanset
opp ved de berømte byene Edessa eller Arbela på deres reise fra det keltiske Irland
til kelterne i Turkestan eller Mongolia. Hverken høyslettenes kalde rimfrost eller
Indias monsunregn kunne stanse de ivrige evangelistene fra den syriske misjonen.

I sine hender hadde de kilden til sin inspirasjon, Peshittaen, som er den syriske
bibeloversettelsen.
Peshittaen blant de syriske kirkene tilsvarte den betydning den autoriserte Bibelen
fkk blant engelsktalende kristne. (11) Denne versjonen hadde nesen like stort
opplag som den autorisert versjonen i vest. De kristne lærte den utenat slik at de
kunne sitere den muntlig, men de sang også fra den. Mongol, Manchu, Tartar,
Hindu, Malay og Fillipino, alle hørte med forbauselse budskapet talt i deres
eget morsmål. Det partianske rikets tolerante holdning, sørget for handlings og
trosfrihet inntil det ble styrtet i år 226. Staten lot seg ikke lede av noen favorisert
religion til å sette i gang forfølgelser. Det er sant at zoroastrianismen, i sitt hjemland Persia, opptrådte arrogant. Likevel, selv om denne trosretningen hadde stor
innflytelse, var den ikke betraktet som rikets religion.
Adiabene var et lydrike under det partianske riket og hadde stor grad av selvstyre.
Til tross for dette måtte alle fem foregående ledere før Papas, lide for sin tro. (12)
Samson måtte dø på grunn av sin motstand mot zoroasterne. Hans etterfølger
Isaac ble sperret inne i et fangehull fordi han hadde gitt losji til en mann som
var en konvertitt fra magianismen. Fra år 163 begynte zoroasterne med en ny og
ussel form for forfølgelse. De kidnappet de kristnes døtre og forsøkte å få dem til
å uttale seg fordelaktig om deres soldyrkende religion. Så snart dette var oppnådd,
betraktet de disse barna som konvertitter og førte dem til et liv i fangenskap.
Et kongelig dekret om toleranse var ved å bli utstedt da den partianske kongens død
forhindret at det ble publisert. Den siste ledende pastoren i Adiabene, hadde sitt
virke i de siste årene før det partianske rikets fall. Så kom den store anstrengelsen
med å få valgt et overhode for hele Østkirken. Det må ha gjort et stort inntrykk
på mange da Papas ble valgt. (13) Denne handlingen samlet åndelige ledere fra
et stort område, og på denne måten ble nytt liv og håp brakt til de troende fra
Syria til Kina.

Mot slutten av det andre århundre, mens de kristne var travelt opptatt med å nå
Skytia med sin evangelisering, ble de plutselig overrasket av at biskopen i Roma,
Viktor 1, lyste dem i bann. I sin tro og lære fulgte de Skriften og de aksepterte
ikke de nye teoriene og skikkene som deres brødre i Romerriket hadde introdusert.
For å forstå hvorfor kirkemakten i Rom støtte fra seg de Østkirken, kreves en
kort forklaring.

 

En splittelse.


Et skisma mellom kirkene som søkte etter verdslig makt og de som fulgte apostlenes lære, ble mer og mer synlig i Europa. De fleste skriftene av kristne forfattere
som var akseptable i vest, og som har kommet til oss helt fra tiden rett etter
apostlene, gjenspeiler blandingen mellom kristendom og hedensk flosof . Dette
gjelder spesielt lærerne fra kirkeuniversitetet i Alexandria, som inkluderte flere
allegoriske tolkninger av Skriften.
Mange eminente protestantiske teologer advarer mot å akseptere kommentarene til de såkalte apostoliske fedrene. Augustus Neander sier at teologene fra
Alexandria har ledet kristenheten vekk fra det virkelige innholdet i Bibelens
lære. (14) John L. Mosheim skriver at disse teologene hevder at språket i Skriften
inneholdt to meninger, den ene åpenbar og selvfølgelig og den andre formidler et
skjult og «egentlig» budskap. Deretter tillegger de den såkalte skjulte meningen
størst betydning. På denne måten forvansket de Guds Ord. (15)
Fredrik W. Farrar skriver: «Det er bare et fåtall av Skriftene hvor sidene ikke er
full av feil. Tolkningen til disse såkalte skriftlærde i Alexandria, er unøyaktige,
populære og fulle av feil.» (16) Martin Luther, som selv hadde studert skriftene
til disse allegoriserende kirkefedrene, erklærte at Guds ord utlagt av dem var som
å få servert melk f ltrert gjennom en kullsekk. (17) Adam Clarke skriver at det
meste av den vranglære som vanærer den romerske kirkes teologi, er produsert av
teologene fra Alexandria. (18) Allerede i det andre århundret var ambisjonene til
de regjerende, soldyrkende keiserne og de Alexandrinske teologene samstemte. 

Det var en ambisiøs plan på gang for å blande sammen alle religioner til bare èn,
hvor solen skulle være det sentrale tilbedelsesobjektet. (19) Schaff omtaler den
innflytelsen hedensk flosof hadde på de tidlige kirkefedrene, når han sier at vi
kan oppdage denne innfl ytelsen også i Augustins lære. (20)
Ved å utnytte de hedenske keisernes eklektiske holdning og Alexandrias metoder
for masseevangelisering, bestemte de romerske biskopene seg for å overgå enhver
hedensk festival i offentlig oppmerksomhet. Fra rikets hovedstad, som var en
innflytelsesrik pidestall, bestemte de seg for a smelte sammen en hedensk påskefeiring, en årlig høytid, og søndagen, en ukentlig helligdag for soltilbedelse, til
å bli den største kirkelige høytid i året. Denne beslutningen begynte den store
kontroversen over påsken, som varte i århundrer.
Gud hadde forordnet det slik at påsken, slik den er omtalt i det gamle testamentet, skulle feires om våren på den fortende dag i den første bibelske måneden.
Hedenskapet i århundrene før Kristus, hadde en falsk årlig helligdag hvor vårjevndøgnet til solen ble feiret. Den ble kalt «Eostre» utledet fra det gamle ordet
for vårgudinnen, som også er roten til det engelske ordet «Easter». På grunn av
at Kristi oppstandelse hadde skjedd i den gammeltestamentlige påsken, ble det
etablert en tradisjon med å feire denne på årlig basis, selv om hverken Kristus eller
Skriftene i det Nye Testamentet autoriserte denne skikken. (21)
Denne rivaliserte den hedenske vårhøytiden, likevel kunne den fortende dag av
påskemåneden falle på hvilken som helst ukedag. Østkirken feiret Kristi oppstandelse to dager etter påsken. De minnet oppstandelsen på den ukedagen som
ble den sekstende dagen i måneden. Dette var i harmoni med måten Bibelen
bestemte at den gammeltestamentlige påskehøytiden skulle feires. I tillegg til
deres årlige høytid rundt sin påske (Easter), hadde soldyrkerne også en ukentlig
høytid. Som tidligere poengtert, var den første dagen i uken ansett å være hellig
for solguden. Biskopen i Rom, som gjorde store anstrengelser for å overgå den
hedenske solmarkeringen i pomp og prakt, gikk til angrep på de kirkene som
feiret påskehøytiden i samsvar med Bibelens forordning, som en bevegelig høytid.

Klemens

Han var bestemt på tvinge alle til å feire påskehøytiden på samme ukedag hvert
år, nemlig søndag. (22)
Med dette ville han statuere en praksis som bare kunnskapsrike og bibeltro kristne
kunne avsløre. Han appellerte til de populære fordommene i tiden, om de var
aldri så feilaktige. Han ville også poengtere at den romerske biskopen var herre
over kalenderen. I tillegg ville han påberope seg retten til å fastsette kirkehøytider
og helligdager. Kun kristne som har studert historien om hvordan den pavelige
makt vokste frem, kan oppdage i hvor stor grad kontroversen om påsken tjente
den romerske biskopens sak.
Romerbiskopen Viktor den første, arrangerte en rekke provinsielle kirkemøter langs middelhavskysten, for å skape enighet i spørsmålet om datoen for påskehøytiden. Klemens, overhodet for skolen i Alexandria, sørget for at den endelige avgjørelsen falt i favør av Roms interesser. Det oppnådde han ved å publisere en oppsummering av tradisjoner han hadde samlet som favoriserte søndagshelligholdelse.
(23)

Men Klemens gikk lenger enn som så. Det eksisterer ingen nedtegnelse fra forfattere som våget å kalle søndag for Herrens dag før han gjorde det. Samtidig
proklamerte Viktor denne beslutningen til alle nasjoner rundt Middelhavet. Han
visste at hedningene ville støtte ham i å fastsette en bestemt dato for vårhøytid,
og at de kristne som var i ferd med å bli verdsliggjorte og lett overså Skriftens
lære, ville gjøre det samme.
Derfor utstedte han en befaling som beordret alle geistlige til å overholde påskehøytiden på søndag etter den første fullmånen etter vårjevndøgn. En hovmodig  befaling fra en biskop som våget å plassere sin posisjon, betydning og tradisjon over
alle andre kirkeledere, var både nytt og arrogant. Frem til nå hadde prestestanden
hatt sine lokale kirkemøter og regionale samlinger, og de hadde generelt sett
forholdt seg til det som ble vedtatt ved majoritetsvotering. Aldri før Viktor den
første, hadde noen biskop våget å bestemme over lokale og provinsielle kirkemøter,
ved å befale at andre geistlige måtte adlyde hans forordninger. Rystelsen som dette
forårsaket var så overaskende og motstanden mot det så markant, at historikeren
Archibald Bower beskriver romerbiskopens tilraning av makt, som et første forsøk
på å etablere en paveposisjon. (24)
Østkirken svarte på dette hovmodige kravet med en sterk erklæring, om at de ikke
under noen omstendighet ville avvike fra den tro som de hadde fått overlevert.
Da begynte bannbullenes torden å runge. Full av raseri avbrøt biskop Viktor all
kontakt med de «opprørske» lokale biskopene, og erklærte lederne for Østkirken
uverdig til å kalles brødre og han ekskluderte dem fra alt samvær med romerkirken.
(25) På denne måten ble det skapt en avgrunn mellom Rom og Østkirken. Dette
skisma ble tydeligere etter som biskopen i Roma tok til seg stadig større makt.
Da Papas ble valgt til overhode for det assyriske samfunnet, var både han selv og
hans store kirkeorganisasjon ekskludert og bannlyst.

 

Zoroastianismen angriper kirken.


Østkirken, som nå var bannlyst av Vestkirken, var overlatt til seg selv til å stake ut
sin framtid. I tillegg til å ligge under Romas bannbulle, møtte den stadig motstand
fra zoroastrianismen, som var statsreligionen i Persia. Zoroaster var grunnleggeren
av denne religionen, som i sin senere utvikling ble kalt Mitraisme. Enhver som
reiste til Persia og opplevde flammetemplene som preget landet, fkk inntrykk av
hvor stor innflytelse denne religionen hadde.
Mange ruiner av disse flammetemplene fnnes på de iranske slettene. (26) En
reisende kan på samme måte besøke Malabar Hill i Bombay i India, det velkjente
området hvor parseerne, som var persernes etterkommere, begravde sine døde.
Han kan observere disse stillhetens betongtårn hvor gribbene setter seg for å spise
av de døde kroppene. Han vil også bli minnet om templet hvor presten, kledd i
sin kappe, sitter og holder den hellige flammen i live med sandeltre. Parseerne
flyktet til India, etter at den nylig opprettede og hurtig fremrykkende muslimske
hæren hadde styrtet det persiske riket. De hevder at de tok med seg den hellige
ilden. Fram til deres utvandring hadde Persia blitt holdt sammen av den omtrent
uovervinnelige Mithra-religionen.
Med dens besnærende flosof og ulike guddommer knyttet til interessante forestillinger om stjernene og planetenes gang, dens hellige skrifter, musikk, fengslende
mysterier, helligdager og dens hierarki, holdt mithraismen sitt grep over det partianske og persiske riket i mange århundrer, inntil disse ble erobret av muslimene
i år 636.

 

Zoroaster’s etterligning av bibelsk lære.


Historikere har undret seg over den lett synlige likheten mellom den bibelske
religionen og mysteriene fra den iranske høysletta. Mens disse forfatterne er delte
angående fakta om personen Zoroaster, vil vi presentere dokumentasjon på at han
kopierte og forfalsket flere ideer fra Bibelens gamle testamente. Det gjelder bl.a.
synene Herren ga profeten Daniel.
Den lærde Prideaux uttaler seg klart om Zoroasters aktiviteter som medarbeider
under profeten Daniel, som var statsminister både i det babylonske og det persiske
riket. Etter å ha drøftet de forskjellige overflatiske forfatternes teorier om denne
persiske religiøse mystikeren, skriver han: «Østens forfattere, de som burde vite
best, er alle helt enige om at det bare fantes en Zerdusht eller Zoroaster, og at
han hadde sitt virke samtidig som Darius Hystaspes var konge av Persia. Det må
derfor være under Daniel denne falskneren tjente, og uten tvil fkk han oppleve at
Daniel, den store, gode og vise mannen, fkk en meget høy stilling og ære i riket,
ved å være en sann Guds profet. Det kan være motivet som ga denne slu uslingen
tanken på å bli en falsk profet.

Alt dette viser at forfatteren av denne læren (Zoroastrianismen), måtte hatt god
kjennskap til de hellige skriftene til den jødiske religion, hvor alt ble hentet fra. Han
sørget bare for at det f kk en slik innpakning at det i størst mulig grad samstemte
med medernes og persernes religion, som han tuftet sine ideer på». (27) Hypotesen
nevnt ovenfor, støttes av følgende utsagn fra E. A. Gordon, en berømt kjenner av
orientalsk språk og kultur. Når vi leser dette må vi huske at både Daniel, Esekiel
og Jeremia vokste opp samtidig og profeterte i samme tidsperiode. Slik kan vi
tydeligere se den mulige kontakten Zoroaster hadde med Daniel.
Det er sagt at den persiske vismannen Zoroaster, skal ha konferert med Jeremia, en
annen profet som virket under den hebraiske landflyktighet. I det femte århundret
før Kristus, gir Esekiel en beretning om karavanetrafkken til Tyrus på hans tid,
som også samstemmer med den beskrevet av både Confusius, Lao-tzi, Gautama
Buddha og Pytagoras.» (28)
Som svar til historikerne som hevder at den persiske falskneren var en legendarisk
person, sier det katolske leksikon følgende om Zoroaster: «Det kan ikke lenger være
noen tvil om at Zoroaster var en virkelig historisk person. Forsøkene til enkelte
lærde når de fremstiller han som en mytisk f gur har feilet, selv om mye av det
som er fortalt om hans liv er legendarisk, som også er tilfelle med Buddha.» (29)
Likheten mellom Daniels visjoner og Zoroasters drømmer, gjør at enkelte kommentatorer, som heller mot en liberal og modernistisk tenkning, har antydet at
Daniel hentet sine visjoner fra den persiske profetens skrifter. Andre har rett og slett
forvekslet Zoroaster med profeten Daniel. Noen mener også at begge hadde felles
opphav og at sannhetene fra det gamle testamente, særlig Daniels profetier, enten
kom fra zoroasterne eller var hentet fra det gamle testamente av Zoroaster. (30)
Mange «læresetninger» fra profeten Daniel er tilstede i Zoroasters lære: Én høyeste
Gud, i motsetningen til alle de samtidige religionene med flere guder. Messias som
skulle komme. Englenes eksistens og deres åpenbaringer til menneskeheten. (31)

De dødes oppstandelse. Guds endelige dom. Adam og Eva som menneskehetens
første foreldre. Det fnnes en samling av «hellige» bøker forfattet av Zoroaster,
som til sammen blir kalt Abrahams bok. De samme påbud om rene og urene dyr
fnnes også der, slik denne informasjonen ble gitt til Moses. Det er videre nevnt
påbudet om å betale tiende, ordinasjon av en yppersteprest over alle. I hans skrifter
er også referanser til Josef, Moses og Salomo, på samme måte som i det gamle
testamentet. Zoroaster skriver også imot ideen å tilbe avguder.
Slik jødene erfarte Guds tilstedeværelse i en synlig sky- og ildstøtte, lærte Zoroaster
sine prester å iaktta solen og den hellige ild i flammetemplene, som stedet hvor
den høyeste gud hadde sin bolig. Zoroaster opprettet også et presteskap lignende
det jødiske presteskapet. I de største fl ammetemplene for denne religionen, våket
prestene i turnuser og holdt liv i den hellige ild 24 timer i døgnet. Prestinnene
fra det hedenske Irland og de kyske jomfruene fra det hedenske Rom, som begge
sverget evig jomfruelighet, holdt den hellige tempelilden brennende i århundrer.
(32)
Zoroaster sørget for at hans religion ble uttrykt med pompøsitet og farger. Prestene
var kledd i lange hvite kapper og hadde høye, spisse hatter på hodet. De marsjerte
i opptog på angitte dager for høytidelig samling. Alt ble gjort for å gjøre deres
gudstjenester spektakulære. Ved disse anledningene ble drikkoffer tømt på bakken,
det ble sunget sakrale salmer, og deler av Zoroasters skrifter ble lest. For fnansiell
støtte mottok de offer og de eide også betydelige testamenterte verdier. (33)
Åpenbaringene fra det gamle testamentet synliggjorde guddommen. Som en
forvrengt og besynderlig etterligning, proklamert Zoroaster sin versjon. (34) På
toppen av hans himmelske hierarki, plasserte han Ormazd (eller Ahura-Mazda),
den store vise ånd og Ahriman, den øverste onde ånd, som var den samtidige og
rivaliserende mørkets gud boende i nattens avgrunn. Sammen med dem plasserte
han også Mithra, lysets gud som var sola. Siden sola hverken var i himlene eller
på jorda, men beveget seg i en mellomposisjon mellom himmel og jord, slik ble  Mithra den store mellommannen. Da Mitradyrkelsen spredte seg til Romerriket,
ble Mitra fremstilt som syndernes forkjemper, ledsageren etter døden og veilederen
for sjelen til himlene.
Esra, Nehemja og Ester hadde bevitnet hvordan zoroasterkulten dominerte det
persiske riket. Den samme religionen grep provins etter provins i Romerriket, ved
å skape støtte for dens solgud Mithra, inntil den truet med å kvele kristendommen. Mitradyrkelsen var overraskende vidt utbredt. En lang rekke mitratempler
strakte seg fra syd i Frankrike langs elva Rhinen, helt til de germanske stammenes
territorium. Kanskje ingen provins gjorde mer for å bringe ære til denne orientalske guddommen enn de germanske provinsene i riket. Selv i Roma vrimlet
det av mithra-monumenter. (35) At det hedenske Rom, men senere også det
pavelige Rom, tok til seg persernes religion er bevis på den sterke innflytelsen
mithradyrkelsen hadde.
Det var vanskelig for kristendommen, i dens første tid, å møte en religion som
i seks hundre år hadde vært en dominerende kult for de persiske og partianske
rikene. Men de tidlige kristne evangelistene møtte en alvorligere åndelig motstand
enn forfølgelse, fordi mange ytre trekk og trospunkter i zoroastrianismen, så ut til
å være identisk med det som den apostoliske kirke trodde. Denne antikristelige
zoroaster-religionen, begynte å fremstille Mithra som mellommannen og at hans
jordiske misjon var å forsvare de trofaste. Videre inkluderer den hans himmelfart,
dåpen han innstiftet, hans annet komme samt den påfølgende gjenopprettelsen
av alle ting og de rettferdiges evige rike. Likhetene mellom kristendommen og
zoroastrianismen var så store, at når de tidlige kristne hadde blitt mange nok
til å møte deres motpart, så var hver av dem fristet til å se på den andre som en
forfalskning.

 

En soldyrkende trosbekjennelse.


Ved å knytte kultens årlige høytider til planeter og stjerner, har zoroastrianismen
åpnet for ideer som ga rom for spekulasjoner og legender fra andre mytologier. Men det verste hinder den tidlige kirken møtte, var den opphøyde plassen søndagen
hadde blant de religiøse perserne. Den store mangelen til mange antikke religioner,
var at de ikke hadde noen fast dag for samling, for å høre lovene til grunnleggeren
opplest. Moses hadde påbudt hans folk til å gjøre det. (36) Zoroastrianismen
innlemmet også denne ideen og la vekt på å helligholde en dag av sju. Siden den i
stor grad var en soldyrkende religion, var det naturlig å velge søndag, solens dag som
helligdag. (37) For å fremme søndagshelligholdelse, lærte de persiske vise menn at
de fem planetene som da var kjent, sammen med månen og sola, var guddommer.
En spesiell ukedag var dedikert til hver av disse syv himmellegemene. Slik ble
søndagen hengitt til Mithra, eller solen, den største av alle zoroastrianismens guder.
Deres dåpsrituale ble kalt «tauribolium» og var et eksempel på de mithraistiske
ritualene som var så avskyelige for Jesu etterfølgere. Dåpskandidaten måtte legge
seg naken på gulvet i et nedre kammer der taket var et gitter. I det øvre kammeret
ble en okse slaktet og blodet dryppet gjennom gitteret og ned på kandidaten. Vi
har allerede nevnt praksisen med incest (blodskam). Siden det var blitt fortalt at
Mithra ble født på denne måten, fortsatte denne avskyelige praksisen gjennom
århundrene. I tillegg til de persiske ofringene, praktiserte denne religionen mat
og drikkoffer, som for eksempel å tømme melk eller honning på jorden. Ettersom
tilhengerne arbeidet seg gjennom de syv stegene eller gradene i mithrakulten,
ble det ofte krevd at de måtte gjennomgå mange renselsesritualer og omganger
med pisking.
Vi har nevnt hvordan Mithraismen på en hurtig måte erobret provinsene i Romerriket. Det var i hjemlandet Persia, senteret for denne falske religionen, at kristendommens første misjonærer utfordret dens lære. Derfor utgjorde både motstanden
fra kirkemakten i Europa (Romerkirken) og den mektige motstanden fra zoroastrianismen i øst, en nesten uovervinnelig barriere for Østkirken. Det var en styrelse
at kirken i denne kritiske tiden, mens den var i gang med sin store virksomhet
østover, fkk forent sine krefter med hjelp av Papas handlekraftige ledelse.

 

Kirken møter Buddhas etterligning.


I århundrene før Kristus og rett etter, ble de siviliserte nasjonene kjent med hverandre gjennom skipsfart, allianser, handel og generell reisevirksomhet. (38) Roma,
Grekenland, Persia og Kina, hadde alle interesse av å bygge og opprettholde gode
veier. På Pompeiis tid, rundt år 50 før Kristus, hadde det romerske herredømmet
strakt seg helt til vestkysten av det Kaspiske hav, hvor også grensen til Kina var.
(39) Fra tiden da Alexander erobret nord-India, rundt år 325 før Kristus, var
det betydelig samkvem mellom Egypt og India. (40) Et annet moment som
forårsaket kontakt mellom de østlige nasjonene i den gammeltestamentlige tid,
var israelfolkets landflyktighet og hvordan de ble spredt blant folkeslagene. Det
gjelder både de to stammene i sør, som ble bortført år 606 f. Kr. og de andre ti
stammene i nord som ble bortført i år 800 f. Kr.
Kr. M. L. Hue, har poengtert at jødene vandret i tallrike karavaner til Persia,
India, Tibet og til og med til Kina, og at dette forårsaket at deres litteratur, lære og
profetier ble spredt blant Asias innbyggere. Det ble hevdet at det ikke var mulig å
fnne et sted på jorden som ikke hadde tatt imot dem og hvor de ikke hadde bosatt
seg. (41) Dette samkvemmet mellom de østlige nasjonene er uttrykt av en annen
skribent: Gjennom hele «Han dynastiets» tid, var det handelsrelasjoner mellom
Roma og Kina, de to største og mektigste rikene i antikken. I det første århundret
observerte Strabo 120 skip i havnen ved Rødehavet, som var klare for å seile til
India. Opp til begynnelsen av det tredje århundre, reiste maritime ekspedisjoner
fra egyptiske og persiske havner via Rødehavet og det Indiske hav mot Kanton
og andre havnebyer sør i Kina. (42)
Khotan en stor by i Turkestan, et godt stykke vest for Kina, var grunnlagt av den
kinesiske keiseren som bygde Kinas store mur rundt år 214 f. Kr. Den var hovedstad
i Turkestan, et land av samme størrelse som Frankrike og som var meget rikt på
ressurser. Dette var også byen hvor kineserne og arierne møttes. Turkestan hadde  hovedveier, vertshus og transportmidler som muliggjorde handel og samkvem
mellom Kina, Persia og India.
Den følgende historien er uhyre interessant. Historikere poengterer at Dareios den
store, sønn av Hystaspes, erobret nordvest India omtrent samtidig som Buddha
avla sin berømte visitt hos kong Ajatasatru, hvis fyrstedømme hersket over store
deler av nordøst India. (43) Her var det en anledning for blanding av Zoroasters
og Buddhas lære. Den delen av India som var erobret av Persia, var styrt som det
tjuende satrapi eller provins, og var betraktet som det rikeste distriktet i det persiske
riket. Det leverte den største inntekt i form av edelmetaller sammenlignet med alle
de andre asiatiske provinsene i riket. En gruppe av Indias bueskyttere kjempet i
den persiske armeen som marsjerte mot Grekenland. (44) Dette samspillet mellom
Persia og India gjorde zoroastrianismen tilgjengelig for hindufolket.
Buddhas egentlige navn var Gautama. Ordet Buddha betyr ‘den opplyste’. Ernest de
Bunsen forteller: «Zoroasternes lære var like kjent av Gautama som av de innvidde
hinduene, selv om de skjulte denne kunnskapen mere eller mindre for folket.» (45)
Ernest de Bunsen forteller videre: «Den buddhistiske reformasjonen var basert
på zoroastriske læresetninger». (46) Også Pytagoras fra Hellas fulgte Zoroaster.
Siden konfusianismen i Kina, i sitt nære slektskap til buddhismen, tilsynelatende
fulgte gammeltestamentlig lære og lignet pytagoreisk flosof, kan enighet mellom
disse tre religionene fnne berettigelse. (47) Deres ulikheter ligger hovedsakelig i
hva de vektlegger. Buddha fra India la vekt på den kommende verden. Konfucius
fra Kina på en religion for staten og hjemmet, mens Pytagoras var opptatt av
sinnet og sjelen. Den første var panteistisk, den andre nasjonalistisk og den tredje
spiritistisk. På denne måten influerte disse religiøse lederne nasjoner og førte dem
vill i deres falske bruk av guddommelig åpenbaring.

Inntil Buddhas tid, rundt år 400 f.Kr. hadde India vært i brahmanismens grep,
belemret med kastesystemet og overgitt til avgudsdyrkelse. Buddhas nye religion
feide seirende over dette underkontinentet. Buddhismen endret avgudsdyrkelse av
en rekke guder til tilbedelse av Buddha selv. (48) Buddhismens lære var gjennomsyret av læresetninger og seremonier som etterlignet det gamle testamentes religion.
I buddhismen kan man fnne visjoner, mirakler, et presteskap, en versjon av de ti
bud, opptog, templer, bilder og høytidsdager. (49) Den store Buddhahøytiden på
den femtende dagen i den sjuende måneden, var nøyaktig på den samme dagen
som den bibelske løvhyttefesten. (50) I dette fulgte Buddha sannsynligvis Zoroaster.
(51) Senere vil dokumentasjon bli gitt for hvordan buddhismen senere klarte å
bevare sin eksistens ved å etterligne Kristi historie og lære. (52)
Forholdet mellom Buddha og den sjuende dags sabbat er uttrykt av Arthur Lloyd
med disse ord: «Det er lett å se hvor Buddha fkk ideene om den ukentlige sabbaten
fra. Denne religionens munker helligholdt på sin måte sabbaten i århundrer. De
lærte at frelsen var tilveiebrakt for dem av en annen Buddha, som er full av lys og
medynk, en Frelser og som i Japan bar navnet Amitabha. (53)

 

Østkirkens kamp mot Hinduismen.


Hinduismen, som allerede hadde gjort et forsøk på å møte utfordringen fra det
gamle testamentet og fra buddhistreformen, søkte igjen å opponere mot Østkirken.
I profeten Daniels dager, brøt lyset fra Guds sannhet fram over gangesfolket. De
var beskjeftiget med sanselig tilbedelse av sine avguder. Umoral og fordervelse
preget dem og de var dømt til å gå fortapt i sin ideologi om ikke frelsen kunne
nå dem fra en annen kant.
Jødene fra de ti stammene hadde over ett århundre før Daniels tid, blitt tatt til
fange. Guds forsyn hadde sørget for at de hadde blitt spredt til mange land, og de
var fremdeles Guds folk. Motivert av åpenbaringene som ble gitt profeten Daniel,
ble deres forkynnelse en utfordring til de animistiske indiske gudene. Hebraisk
litteratur ble spredt utover himalayafellene og innholdet var sannheten om Gud  vår Far og Hans Ånd. Jødene bosatte seg i India. (54) En orientalsk forsker fnner
overbevisende indikasjoner på at afghanerne kom fra de ti stammer. I afghanernes
land, blant de utallige etterkommerne av de jødiske fangene, regjerte Buddhas
slekt. I dette landet skjedde viktige begivenheter i Buddhas virksomhet. (55)
Brahmanene var travelt opptatt med å utvikle en ny flosof om guddommen.
Historikere viser at på den tiden (omtrent år 500 før Kristus), endret hindu
prestene sin lære og innlemmet i den begrepet om en kjærlig himmelsk far. (56)
Ny litteratur så dagens lys og utallige skriv som ble publisert for å sette Brahma
(skaperen), Vishnu (frelseren) og Siva (ødeleggeren), en slags hinduistisk treenighet,
på linje med Jehova. Disse abstrakte og lite konkrete begrepene var troen til
brahmanene og de dannede klassene, mens de store folkemassene var overlatt til
deres primitive avgudsdyrkelse.
Ikke noe hadde vakt opp jødene i diaspora med så mye entusiasme som Daniels
visjoner, som åpenbarte løftene om Messias. Den hebraiske profeten gjorde det
klart at den Salvede skulle være en lidende mellommann, som i sin død ville være en
stedfortreder for syndere (Dan 9:24: 7:27). Selv om brahmanene ikke fattet denne
delen av messiasmisjonen bedre enn det fariseerne gjorde, var de oppglødde av den
betydelige appellen som en guddommelig mellommann ville ha til folkemassene.
Derfor fant de opp en lære uten å vedkjenne seg kilden til denne åpenbaringen. De
begynte å forkynne en hinduistisk treenighet, en rival til det gamle testamentets
guddom. En illustrasjon på dette kan ses utenfor Bombay i et steinhuletempel på
Elefantøya, som årlig blir besøkt av mange tusen pilgrimer. (57)
I tillegg til å gi tilbederne en treenighet illustrert av en fgur med tre hoder
på èn kropp, forfektet også prestene læresetningen om panteisme, nirvana og
sjelevandring. I panteismen lærte de at guddommen var totalsummen av universet.
Materielle ting, slik man så dem, eksisterte egentlig ikke. Ethvert synlig objekt var
en illusjon og alle ting var kun flyktige manifestasjoner av guddommen som ikke
hadde noen essensiell virkelighet. Kun en ting var virkelig, Brahma, den absolutte,
den uendelige og den ubeskrivelige.
Læren om sjelevandring skapte frykt hos det indiske folk. De ble forespeilet et
endeløst kretsløp med begravelser, etterfulgt av gjenfødelse til en lavere eksistens som et dyr eller en plante. Eksistens i det nåværende liv, betydde for de
hinduistiske folkemassene, i beste fall, kun den ene elendighet etter den andre.
Døden representerte ikke noen befrielse for dem. I stedet for å bli fri fra livets
lidelser, må sjelen stige ned til jorden igjen for å bli en slange, en hund eller en
skitten gris. Dersom det var noe håp om å velge det minste av de to onder i den
kommende verden, måtte de adlyde prestene i dette livet. Med denne ideologien
fkk Brahmanene stor makt over folket.
Den tredje læresetningen, nirvana, var troen på det endelige opphør av eksistens
ved døden. Dette betydde tilintetgjørelse av mennesket og selvet, ved fullstendig
å bli ett med Brahma. Den lærte at alle bevisste individer forsvinner inn i den
lidenskapsløse fred for å bli en del av guddommens livløse tanke. Den mest
velsignede eksistens var det endelige opphør av all eksistens. Deres treenighet
ville i løpet av utallige år samle opp til seg selv alle personligheter i universet.
Himmelen var ikke et sted, men en sinnstilstand. Det var vranglære for hinduer å
si at evigheten ville være fylt av hellige, lykkelige vesener slik som Bibelen beskrev.
I følge hinduismen skal troner, makter, engler, demoner og mellommenn, alle bli
tilintetgjort. Alle disse ble ansett kun å være forestillinger som ikke eksisterte.

 

Den nye revolusjonen i Hinduismen.


Slik var India fl ere hundre år etter Daniels tid, da Østkirken gjorde sin entre i
dette landet. Av alle vanskelige situasjoner de kristne noen gang møtte i Østen,
var den i India uten sidestykke. Fryktløs i kraft av den Hellige Ånd, utfordret
apostolisk glød et forstokket hedenskap. Forent under organisasjonen Papas hadde
utviklet, marsjerte kirken fremad for å seire for Kristus. Gud lot dem lykkes på
vidunderlig måte. Med sannhetens sigd samlet Jesu vitner gyllent korn for den

himmelske låve. År etter år, tiår etter tiår viste kristendommen seg å være en
erobrende kraft i India.
Da oppstod det en forunderlig revolusjon. Brahmanene våknet opp for hva som
var i ferd med å skje. De så at nye sannheter holdt på å frata dem deres makt.
De tenkte uten tvil slik: «Hvorfor sitte her som noen tufser? Har vi ikke sett at
romerkirken i vest etablerte en vellykket rival til den nytestamentlige kirken? La
oss overgå både Roma og de enklere delene av kristendommen. La oss fabrikkere
en blendende plan og konstruere en etterligning som vil utfordre alle andre religioner, og sette selv vår egen tidligere lære i skyggen.» Rundt år 600 diktet de opp
Krishnalegenden, og for å støtte denne forfalsket de også deres egen tidsregning.
Evangeliets kraft til å utfordre vranglære er åpenbart i det kaoset som oppstod
blant de hinduistiske lederne. De hedenske prestene innså at det betydde slutten for
deres makt, dersom de ikke klarte å fabrikkere et nytt våpen. Utfallet var avhengig
av deres evne til å etterligne det som allerede var populært og akseptert. Deres
ideologi måtte ha den samme mektige appell til menneskelige følelser som den
som ble brakt til verden gjennom Jesus Kristus. De måtte revidere deres religiøse
ritualer og kopiere eller forfalske den sanne kirkes lære og gudstjenester.
For å bygge opp et forsvar mot evangeliet, forpliktet de seg til å gjøre tre ting. For
det første måtte de fnne opp en ny gud som tok på seg et menneskelig legeme.
Da kunne de ta opp konkurransen med historien om Jesu fødsel i kjødet, som vant
hjerter overalt. For det andre måtte de gi den falske messias et navn som lignet
Kristus, med en lignende livshistorie og lære. For det tredje måtte de omgjøre
deres tidsregning ved hjelp av hinduistisk astronomi, for å få plassert datoen for
den fabrikkerte inkarnasjonen århundrer før Jesu fødsel, slik at det ser ut som
om kristenheten har kopiert dette fra hinduismen. Ny litteratur ble gitt ut for å
få dette til å lykkes.

Guddommen de valgte å inkarnere var Krishna, et navn som lignet på Kristus.
Bøker skrevet av hedninger før kristendommen kom, har berettet om gudenes
nedstigning til menneskene. Men disse hadde ganske enkelt bare vært begrensede
manifestasjoner av guddommen. Den nye læren som nå ble konstruert, produserte
en ny type litteratur og teologi som omtalte den underfulle fødselen til Vishnu, den
øverste guddom, som ble inkarnert i menneskelig legeme under navnet Krishna.
(58)
Han kom til jorden i hele guddommens fylde i så stor grad at Vishnu enkelte
ganger er forvekslet med Brahma, den siste som blir inkarnert i Krishna som «den
absolutt øverste Brahma». (59) Mange dikt ble skrevet for å lovprise gjerningene
til denne guden som har steget ned for å ta del i menneskenes gleder og sorger.
Hos millioner, har Krishna kommet for å ta selveste Vishnus plass i deres hjerter.
På samme måte som noen kristne retter sin bønn til Kristus istedenfor til Gud,
retter Hinduenes sinn bønn til Krishna heller enn til Vishnu den høyeste guden.
Stor anerkjennelse kommer John Bentley til del, som i 1825 avslørte Brahmanenes
falskneri etter at forførelsen hadde blitt godtatt i tolv hundre år. Likhetene mellom navnene til Kristus og Krishna hadde lenge blitt lagt merke til. Forfattere
hadde ramset opp de mange parallellene i hendelsene rundt Kristi fødsel og liv
og Krishnas. (60) Da nyere oversettelser av hinduistisk litteratur ble publisert, ble
mange tenkere forundret av de mange likhetene i læren til disse to religionene.
Indias prester, som hevdet at Krishnas inkarnasjon skjedde seks hundre år før
Kristus, elsket å skryte av at det nye testamente var bygd på hinduistiske dikt.
Bentley løste dette mysteriet. Han fkk fra brahmanene horoskopet til Krishna,
som de sa var født ved midnatt 25. mars, samt posisjonen til solen, månen og de
fem planetene blant de himmelske konstellasjonene. Denne skarpe briten som
var lærd i matematikk og astronomi, beviste ettertrykkelig at den tidligste datoen
som kunne hevdes å være Krishnas fødselsdag, var syvende august i år 600 etter

Kristus. (61) Senere forfattere i hinduisme har tilkjennegitt at Bentleys funn er
verd å merke seg.
Følgende interessante detaljer om Krishna er gitt av M’Clintock og Strong:
«Krishnaisme, med alle dens ufullkommenheter, kan tolkes som det menneskelige
hjertets protest mot den gudløse flosofen som brahmanismen og buddhismen
hadde degenerert til. Spekulasjonene fra de seks flosofske skolene, slik de er omtalt
av datidens skribenter, gjorde ikke noe annet enn å forvirre mennesker, inntil ordet
«maya» (illusjon) ble utviklet som forklaring på alt som tilhørte det kommende liv.
Menneskets natur er slik at vi søker etter kunnskap om de kompliserte spørsmålene
om moral og rett og galt i tillegg til å ha et fast holdepunkt for dette livet.
Puranaene avslører angående Krishna, et menneske som, hvis betraktet fra den
mest gunstige synsvinkel, bare fremstår som vanærende for menneskets natur
og navn. Det er en historie fylt av barnslighet og tøylesløshet. Krishnas mirakuløse handlinger var sjelden i samsvar med guddommelig inngripen. Hans
omgang som kveghyrde (gopala) med gopiene (kvinner som passet kyr), gjør han
til et populært beundringsobjekt for noen, men har ikke større kvalitet enn en
kjærlighetshistoriene fra klassisk mytologi. (62)
På den tiden brahmanene diktet opp historien om Krishna, var det ingen opponerende makt i India som var sterk nok til å forhindre dem i å lansere dette
bedraget. Den mørke middelalder hadde satt seg i Europa. I vesten var det hverken
interesse for eller evne til å avsløre bedraget. Det er en stor hyllest til Østkirkens
misjonsinnsats, at hinduismen fryktet for å miste sin makt, og var drevet til å skape
en etterligning av Kristus og hans evangelium. Det beviser at den evangeliske
kirken hvor Papas hadde blitt valgt til overhode i år 285, hadde blitt en kraft å
regne med i år 600.
I det han skriver om Cosmas, den berømte nestorianske reisende pastoren, beskriver
en kjent orientalsk forfatter Østkirkens enorme misjon: «La oss stoppe et øyeblikk

og forholde oss til hvordan Cosma, (som før han ble forkynner, var en handelsmann
fra Alexandria, som reiste på Middelhavet, Rødehavet, den Persiske gulf, men også
besøkte India, Ceylon og Japan). I år 535 beskriver han den enorme utbredelsen
av Østkirkens kristendom i disse områdene.
Han skriver at menigheter med en bibelsk troserklæring var å f nne i Ceylon,
Malbar, Socotra og India, (sannsynligvis identisk med de «Tomas-kristne»),
og den hadde biskoper og prester som var sendt fra patriarken i Seleucia. Disse
menighetene var også å f nne i Bactria og blant hunerne, i Mesopotamia og
Skytia (63)
I historien om Papas har vi sett kreftene som Østkirken kjempet imot. Likevel
seiret menighetene under organisasjonen opprettet i Papas dager, over mektige
fender. Hver en av de falske religionene måtte ty til drastiske virkemidler for å
motvirke denne kirkens fremgang. Den var en beskyttelse for apostolisk kristendom
og Gud velsignet Østkirken og bevarte den i århundrer inntil den hadde utført
sin misjon.

______________________________________________________

 

(1) Perkins, A Residence of Eight Years in Persia, p. 1. (2) Bar Hebraeus, Chronicon
Ecclesiasticum, vol. 3, p. 27. (3) Recognitions of Clement, book 9, and Tertullian, An
Answer to the Jews, ch. 7, found in Ante-Nicene Fathers, vols. 8, 3. (4) Prideaux, Te
Old and New Testament Connected, vol. 1, p. 203. (5) Stewart, Nestorian Missionary
Enterprise, p. 78. (6) Lloyd, Te Creed of Half Japan, p. 23. (7) See the author’s discussion in Chapters 17 to 23. (8) Rawlinson, Te Seven Great Monarchies of the Ancient
Eastern World, vol. 3, (“Te Sixth Monarchy”), pp. 207-211. (9) While the writer was at

452
Bagdad, he visited what remained of Seleucia and Ctesiphon. Tese ruins are only a few
miles from Bagdad. (10) Wigram and Wigram, Te Cradle of Mankind, p. 17.
(11) Burkitt, Early Eastern Christianity, p. 41. (12) Wigram, Introduction to the History
of the Assyrian Church, pp. 27-34. (13) Bar Hebraeus, Chronicum Ecclesiasticum, vol.
3, p. 27. (14) Neander, General History of the Christian Religion and Church, vol. 1, p.
657. (15) Mosheim, Institutes of Ecclesiastical History, b. 1, cent. 3, pt. 2, ch. 3, par. 5.
(16) Farrar, History of Interpretation, pp. 162, 165. (17) Luther, Table Talk, p. 228. (18)
Clarke, Commentary, on Proverbs 8. (19) Milman, Te History of Christianity, vol. 2,
pp. 175, 176. (20) Schaff, History of the Christian Church, 2d Period, vol. 2, par. 173.
(21) Killen, Te Old Catholic Church, p. 275. (22) Bower, Te History of the Popes, vol.
1, p. 18; also, Hefele, History of the Christian Councils, vol. 1, pp. 300-313.
(23) Shotwell and Loomis, Te See of Peter, p. 276. (24) Bower, Te History of the
Popes, vol. 1, p. 18. (25) Mosheim, Institutes of Ecclesiastical History, b. 1, cent. 2, pt.
2, ch. 4, par 11. (26) Jackson, Persia, Past and Present, pp. 135, 153, 253, 281, 336, 366.
When the writer visited Malabar Hill, he was told that each whiterobed priest serves six
hours, thus dividing the twenty-four-hour watch among four priests. (27) Prideaux, Te
Old and New Testament Connected, vol. 1, pp. 194-197. (28) Gordon, “World Healers,” pp. 41, 450. (29) Te Catholic Encyclopedia, art. “Avesta.” (30) Hopkins, History
of Religions, pp. 408, 409. (31) Rawlinson, Te Seven Great Monarchies of the Ancient
Eastern World, vol. 3, p. 586.
(32) Killen, Ecclesiastical History of Ireland, vol. 1, p. 29. (33) Rawlinson, Te Seven
Great Monarchies of the Ancient Eastern World, vol. 3, p. 588. (34) Edgar, Te Variations of Popery, p. 296. (35) Cumont, Te Mysteries of Mithra, pp. 79-81. (36) Josephus,
Antiquities of the Jews, b. 1, ch. 1, par. 1. (37) Cumont, Te Mysteries of Mithra, pp.
167, 191, also Tertullian, Apology, ch. 16, found in Ante-Nicene Fathers, vol. 3. (38)
Howells, T e Soul of India, pp. 534, 535. (39) Huc, Christianity in China, Tartary, and
Tibet, vol. 1, p. 9. (40) Howells, Te Soul of India, p 535. (41) Huc, Christianity in
China, Tartary, and Tibet, vol. 1, pp. 2, 3. (42) Gordon, “World Healers,” p. 40. (43)
Smith, Early History of India, pp. 34, 40. (44) Smith, Early History of India, pp. 39, 40.
(45) Bunsen, Te Angel-Messiah of Buddhists, Essenes and Christians, p. 10. (46) Ibid.,
p. 80.
(47) See the author’s discussion in Chapter 21, entitled, “Adam and the Church in
China.” On agreement between Pythagorism and Confucianism see Te Encyclopedia
Brittanica, 9th ed., art. “Confucius.” (48) Gordon, “World Healers,” pp. 10, 31, 66, 138,
151, 165. (49) Beal, Buddhists’ Records of the Western World, vol. 1, pp. i-l (Introduction) (50) Reichelt, Truth and Tradition in Chinese Buddhism, p. 97. (51) Fluegel, Te
Zend-Avesta and Eastern Religions, p. 101. (52) See the author’s discussion in Chapter
23, entitled, “Te Church in Japan and the Philippines.” (53) Lloyd, Te Creed of Half
Japan, p. 16. * Psalm 110:1. (54) Edersheim, Te Life and Times of Jesus the Messi

Sannheten Seirer 453
ah, vol. 1, pp. 12-14, also Gordon, “World Healers,” p. 229. (55) T e writer visited the
synagogue in Cochin, India, whose leaders believe that their ancestors started eastward
from Palestine long before Christ. (56) Hunter, Te Indian Empire, pp. 99, 113, also
Smith, Te Oxford History of India, pp. 56, 57. * Daniel 9:24-26; 7:27. (57) Te writer
made a special trip to the island of Elephanta, and ascended the hill amid many votaries
on their way to worship Hinduism’s triune god. He took photographs of the immense
stone representing the heathen trinity, or three heads on one body, three persons in one
substance. (58) M’Clintock and Strong, Cyclopedia, art. “Avatar.” (59) Ibid., art. “Krishna.” (60) Milman, Te History of Christianity, vol. 1, p. 94, note. (61) Bentley, Historical View of Hindu Astronomy, p. 111. (62) See M’Clintock and Strong, Cyclopedia,
art. “Krishna”, also Kaye, A Guide to the Old Observatories, pp. 68, 69. (63) Gordon,
“World Healers,” p. 77.

Trackbacks/Pingbacks

  1. Kirken i Ødemarken – Ny bok! | BibelMuseum - November 23, 2018

    […] – grunnlegger av kirken i ødemarken i Irland. ♦ Columba og menigheten i Skottland. ♦ Papas – den første lederen av menigheten i Asia. ♦ Hvordan menigheten ble drevet ut i ødemarken. ♦ Dinooth og menigheten i Wales. […]

Leave a Reply