Menigheten i ødemarken i Bibelens profetier. Del 2

«Og desto fastere har vi det profetiske ord, som de gjør vel i å akte på. Det er som en
lampe som lyser på et mørkt sted», 2. Pet. 1:19.
«Men alt dette hendte dem som forbilder, og det er skrevet til formaning for oss, som de
siste tider er kommet til», 1. Kor. 10:11.
Vi skal nå ta for oss den bibelske betydningen av «menigheten i ødemarken» og
den beskrivelse profeten Daniel og apostelen Johannes gir under Guds inspirasjon.
Disse to profetiske bøkene skinner med uvanlig glans blant de sekstiseks bøkene
som utgjør de hellige Skrifter. Jesaja, Jeremia, Esekiel og andre profeter i det gamle
testamentet, skriver spesielt om hendelser som fant sted i Israel. Daniels bok og
Johannes åpenbaring gir oss derimot den profetiske blåkopien av verdenshistorien. Profeten Daniel skriver fra sin høye posisjon som statsminister i Babylon,
det første av verdens fre universelle monarkier. Johannes, den siste gjenlevende
stjernen av de tolv apostlene, ble forvist av keiseren i Roma, regenten for den
siste av de f re store rikene.
I sin undervisning henviste Frelseren til mange uttalelser i det gamle testamentets
bøker, men ingen av dem ba han de troende om å studere så nøye som boken til
profeten Daniel. (Matteus 24:15.) Til den elskede apostel, i eksil på øya Patmos, åpenbarte
Kristus rikdommer som den romerske keiseren ville ha bytter ut alt han
hadde for å eie. Disse to bøkene skjuler ikke Guds vilje, men åpenbarer den. I begge
disse bøkene i Bibelen, utfolder Gud den fascinerende historien om begynnelsen,
veksten, kampene, og den endelige triumf for sin menighet. Han avslører også
den frekke ugudeligheten, alliansene mellom kongene på jorden, den langvarige
grusomheten og den endelige undergang til «lovløshetens hemmelighet», den
religiøse rivalen til hans sanne menighet.
Med vidtrekkende syn, forutså disse to profetene, Daniel og Johannes, konfliktene
mellom Guds sanne menighet og sannhetens fender. Ved hjelp av det kjente
bibelske symbolet av en kvinne, for å illustrere en menighet, leser vi i
Johannes åpenbaring: «Og kvinnen flyktet ut i ødemarken, hvor hun
hadde et sted som er gjort i stand for henne av Gud, for at de der skal
sørge for henne i ett tusen to hundre og seksti dager». (Johannes Åpenbaring 12:6.)
I samme kapittel, for å gjøre denne profetien tydelig, skriver også apostelen
Johannes: «Og den store ørnenes vinger ble gitt til kvinnen for at hun skulle fly
ut til sitt sted i ødemarken, der hun blir sørget for i en tid og tider og en halv tid
borte fra slangens ansikt». ( Johannes Åpenbaring 12:14.)
Når vi aksepterer Bibelens tolkningskode, om at én dag i profetien står for et
bokstavelig år på 360 dager, kan vi forstå Skriftens profetiske tidsperioder. Dette
er en tolkningsregel spesifsert av Gud selv. (4. Mosebok 14:34 og Esekiel 4:6.)
Videre vet vi at uttrykket «en tid» representerer et profetisk år. Av disse uttalelsene
om den profetiske tidsperioden, vet vi at den sanne menigheten skulle oppholde
seg i ødemarken i 1260 år.
Synet fortsetter og viser at «levningen» eller det som er igjen, altså den siste
menigheten, ville bli en etterfølger av menigheten i ødemarken. Det profetiske
bruk av ordet «resten» er signif kant. På samme måte som resten av et tøystykke
vil identifsere tøyrullen den er klippet fra, vil den siste menigheten være en
videreføring av «menigheten i ødemarken», for å identifsere den. I synet som ble
vist apostelen Johannes, blir fokus straks flyttet fra beskrivelsen av «menigheten i
ødemarken», til det fremragende arbeidet som blir utført av «levningen» eller den
siste menigheten. «Dragen ble vred på kvinnen, og dro av sted for å føre krig mot
de andre av henne ætt, mot dem som holder Guds bud og har Jesu vitnesbyrd»,
(Åp.12:17.)
Disse skriftstedene viser Guds invitasjon til alle mennesker om å gjenkjenne Guds
sanne menighet i alle tider. Menneskeheten burde forstå at menighetens historie
i ødemarken er knyttet til en bestemt tidsperiode. Ikke bare er disse 1260 årene
omtalt på en detaljert måte syv ulike steder i Bibelen, men tidsperioden beskrives
også en rekke ganger i den hellige Skrift, uten at det nevnes hvor mange år det
gjelder. (Se Daniel 11: 32-35. Matteus 2:21-29 og 2. Tess. 2:1-7). Er historien om
denne menigheten i løpet av disse lange århundrene blitt helt borte, slik kirkehistorien vanligvis indikerer? Hvorfor blir denne menighetens store prestasjoner
ignorert? Har den hellige Skrift profetert forgjeves om disse trofaste? Betyr ikke
den guddommelige åpenbaringen om de 1260 årene noe for forskere som studerer
kirkehistorien?
Enhver organisasjon eller bevegelse som kunne fungere og være aktiv i 1260 år,
burde være gjenstand for et fokus. Hvilke andre fremtredende politiske riker eller
hvilket imperium hadde en like lang historie? Lengre enn Englands historie, langt
flere år enn det romerske keiserriket, ja lengre enn tiden da det jødiske systemet
var å identif sere som Guds utvalgte, er beskrivelsen av «menigheten i ødemarken».
Ingen studier av de nitten århundrene av den kristne tidsperioden, kan forstås
i lys av Guds åpenbarte hensikt, med mindre vi gjenkjenner den dominerende
plassen til denne menigheten.

En forfalskning av profetiene.
Apostolisk kristendom, en religion helt overlegen de hedenske trossystemene,
forårsaket omfattende omveltninger i verden. Så sterk var denne menighetens
utsikter til suksess, at Jesus og hans apostler fryktet for og advarte mot den store
forførelsen som ville komme gjennom imitasjoner og forfalskninger. For å kunne

se den klare forskjellen mellom disse forfalskningene og ekte kristendom, var nytt
lys fra himmelen nødvendig. Nettopp slike åpenbaringer ble gitt i Bibelens siste
bok. Alle bitene som var nødvendige for å kartlegge den framtidige utviklingen
for de troende av det sanne evangelium, ble åpenbart i budskapene fra apostlene.
Det har liten hensikt å hevde at en bestemt menighet eller doktrine stammer
fra apostlenes tid. Synden var til stede også da de arbeidet og djevelen var aktiv
både da og før. Poenget er ikke hva som kan påvises å ha sin begynnelse på den
tiden. Det viktige er hva apostlene selv forkynte. Paulus omtalte sin egen tid da
han skrev: «Lovløshetens hemmelighet er alt virksom», 2. Tes. 2:7. Både veksten
og den endelige strukturen på «lovløshetens hemmelighet», var allerede synlig
før apostelens død, og kan sees klart i utfordringene som møtte «menigheten i
ødemarken». Det er omtrent trettiseks år mellom nedtegnelsen av de tre første
evangeliene, Matteus, Markus og Lukas og det siste, Johannes evangelium. Det
gir mange år for «lovløshetens hemmelighet», som allerede var i arbeid da Paulus
skrev, til å utvikle seg mer kraftfullt. Den åpenbare forskjellen mellom Johannes
evangelium og de tre første evangeliene, er kjent av de fleste bibellesere. (l)
Oppgaven gitt Johannes, var å understreke hendelsene og læren til den guddommelige Guds Sønn, som ville gjøre dem i stand til å møte den ødeleggende
veksten av den organiserte «lovløshetens hemmelighet». Denne ødeleggende
kraften ble beskrevet i symboler i Åpenbaringsboken, og den hadde allerede
vokst til å bli en truende faktor da Johannes skrev. (2) For riktig å forstå denne
viktige bakgrunnen, er det nødvendig å ta et kort tilbakeblikk på de bevegelsene
som feide over nasjonene i århundrene før Kristi fødsel. Dette vil forklare hvorfor
mektige bevegelser, som riktig nok bar kristennavnet, men demonstrerte en ånd
som opponerte mot dem som trodde på Bibelens lære, dukket opp like etter at
evangeliet først ble forkynt.
Da de første kristne med frimodighet begynte å spre evangeliet, møtte de snart en
voksende bølge av religioner som allerede hadde forfalsket budskapet. For å kunne
kjempe mot denne forførelsen, hadde Gud gitt sitt Ord en kraft og en ufravikelig
sannhet. Guds Ånds gjerning er samstemt med Bibelens innhold og uten Guds
Ånds påvirkning, er Bibelen en død bok. Hvis vi forkaster Bibelen som rettesnor,
vil Den Hellige Ånds veiledning og budskap bli forfalsket og omskrevet.
Guds Ånd eide på forhånd sannheten, men det gamle testamentets åpenbaringer,
gitt av Gud for å advare mot onde krefter, ble omtolket og benyttet av sannhetens
fender. I synene som Herren viste profetene, ga han på forhånd både advarsler og
beskrivelser, spesielt gjennom profeten Daniel. Han åpenbarte at falske religioner
skulle stå fram, og at de ville søke å få overherredømme over nasjonene. Det er
både overraskende og betydningsfullt å registrere, at innen et hundre år etter
profeten Daniels bortgang, blomstret zoroastrianismen i Persia, buddhismen
oppsto i India, konfusianismen tok over i Kina, og litt senere dukket den greske
flosofen Sokrates opp, en anerkjent tenker som påvirket mange med ideer som
var fremmede for Guds Ord.
Dette var tiden da innholdet i synene som ble gitt profeten Daniel, oversvømte
verden med ideer og framstillinger som fascinerte mange, men også ble advart
mot av noen. Vi skal senere se at åpenbaringene i Daniels syner, hadde en direkte
innflytelse på statsreligionen i Persia. (3)
Store profetiske tidsperioder.
Oppfyllelsen av forutsigelsene om dommen over Tyrus og jødenes bortførelse, har
blitt gjenstand for universell oppmerksomhet. Hendelser som er like vesentlige,
er den nøyaktige oppfyllelsen av profetiene om «menigheten i ødemarken», slik
den er beskrevet i Daniels bok og Johannes Åpenbaring.
Hvilken betydning gir Bibelen de profetiske tidsperiodene generelt, og spesielt
de omtalte 1260-årene? For et menneske å kunne beregne, i generelle vendinger,
med en viss nøyaktighet, noen framtidige hendelser, er en sjelden foreteelse. Til
den grad det lykkes, ut fra menneskelige beregninger, så representerer det ikke en
profeti. Bibelens forutsigelser om framtidige hendelser, gitt årtusener på forhånd,
er noe helt annet. Med nøyaktige beskrivelser av folkeslag som ville oppstå, og
episoder som vil fnne sted, som da profetien ble gitt, ikke hadde noen samtidige
hendelser som kunne gi inspirasjon, røper en guddommelig forutviten.
I Daniels bok og Johannes Åpenbaring er det flere profetier som angir spesifkke
tidsperioder. De viktigste fra Daniels bok er de følgende: 1260-års profetien i
kapittel 7. Deretter profetien om de 2300 år i kapittel 8. Vi fnner også perioden på
490 år, som inkluderer underavdelinger på 483 år og 486 år i kapittel 9, men også
mindre tidsperioder i kapittel 11, og periodene på 1290 år og 1335 år i kapittel 12.
Det f nnes også flere lignende tidsprofetier i Johannes Åpenbaring. Oppriktige og
ydmyke troende, som allerede har oppdaget de evige verdiene i Bibelens sannheter,
vil ha tillit til at Guds Ords forutsigelser vil møte sin oppfyllelse.

Jesus selv underviste i harmoni med tidsprofetiene i det gamle testamentet, og
spesielt forutsigelsene i Daniels bok. Når Frelseren selv, i et profetisk språk, tre
ganger i Matt. 24:22.29, talte om «de dager», beskrev han de 1260 årene som var
en vesentlig del av tiden mellom hans tid og vår.
Også apostelen Peter skriver: «Idet de gransket hvilken eller hva slags tid Kristi
Ånd, som var i dem viste fram til når han forut vitnet om Kristi lidelser (hans
første komme), og herligheten deretter» (hans annet komme), 1. Pet. 1:11.
Paulus advarte tessalonikerne mot å forvente Kristi annet komme, før Daniels
profetier om den lange regjeringstiden til «syndens menneske» var avsluttet,
2. Tess. 2:3. Det er rett å hevde at de profetiske tidsperiodene i Johannes
Åpenbaring, danner rammeverket rundt det nye testamentets hendelser.
Kristus kom som oppfyllelsen av fre tusen år gamle profetier. Det gamle
testamentets profetier ble bekreftet i det nye testamentet. På samme måte
og like tydelig, er alle de store og viktige hendelsene som angår framtiden
til Kristi sanne menighet, også guddommelig profetert. Gud ville i forveien
informere og advare sitt folk om kommende politiske, økonomiske og
religiøse bevegelsers hensikter og planer. Herren ønsket å inspirere sine og
gi dem tillit til Guds ledelse, slik at de kunne velge å stå imot all usannhet og
endog risikere døden for å kunne forkynne frelsesbudskapet til hele verden.

Tidsperioden på 1260 år.
En av de viktige tidsperiodene i Bibelens kjede med profetier, er nettopp
omtalte periode på 1260 år vedrørende «menigheten i ødemarken». Som
nevnt blir denne tidsperioden omtalt syv ganger i Bibelen. (Dan. 7:25, 12:7.
Åp. 11:2.3. 12:6.14. 13:5.) Herren presiserte ikke denne viktige profetiske
perioden bare èn gang, men syv ganger, for å være sikker på at alle som
med oppriktighet studerte Guds Ord, ville oppdage budskapet. Hvilken
unnskyldning kan kristne mennesker komme med, for ikke å ha respektert
Guds egen informasjon?
Betydningen av denne spesielle tidsperioden vil bli oppdaget når vi ser på
den kristne menighetens arbeid i løpet av denne 1260 år lange perioden,
både i Storbritannia, Frankrike, Italia, Syria, Assyria, Persia, India, daværende
Turkestan, Kina, på Filippinene og i Japan. Mange bøker kunne vært skrevet
om denne bibeltro menighetens liv i omtrent alle verdens land. Med tanke
på de mange tusen bøker som er skrevet om menneskets historie, er utrolig
lite publisert om et tema som tydeligvis er så viktig i Guds egen bok.
Det gjenstår imidlertid en enda viktigere side ved denne saken. Hva var
hensikten med at Jesus tillot at «menigheten i ødemarken» måtte lide i
løpet av disse 1260 årene? Selvfølgelig må det være en årsak til det. Var
det ikke for å besegle de evige verdiene av den sanne kristendommen, med
vitnesbyrdet fra martyrenes blod? Har ikke disse århundrene med alvorlige
lidelser og prøvelser, bidratt til å underbygge hvilke bøker som utgjør den
ekte og genuine Bibelen, og til å avsløre de forfalskede manuskriptene? Ved
å oppfylle sin unike oppgave som voktere av sannhetens skatter, kjempet,
led og forkynte denne sanne Guds menighet igjen og igjen, mange steder i
verden, i løpet av denne 1260 års tidsperioden. (4)


Det er i en meget betydningsfull ramme at denne saken blir presentert. Det
tolvte kapittel i Johannes Åpenbaring, beskriver i tre faser den fullstendige
historien om denne sanne menigheten. Beretningen benytter det velkjente
symbolet med at en kvinne som representerer den ekte og sanne menigheten.
Gud viser oss tre perioder i denne menighetens erfaring, fra Jesu første til
hans annet komme. Når Herren skildrer den apostoliske kirken, bærer kvinnen
på sitt hode en krone med tolv stjerner. I tiden med trengsel og forfølgelse, flyktet
hun ut i ødemarken. Den siste skildring som er nevnt i kapittel 12, åpenbarer
endetidsmenigheten, levningen eller resten som er igjen helt til slutt. Siden kvinnen
ikke er et fantasiprodukt eller en illusjon, kan vi hevde at hun må representere, ikke
bare en usynlig bevegelse, men en synlig, organisert og håndgripelig bevegelse,
en reell menighet. Siden denne menigheten fortsatte sitt arbeid i ødemarken i
langt over tusen år, til tross for motstand og forfølgelse, indikeres det at hun vil
fortsette helt til slutt med å bringe det sanne og evige evangeliet ut til verden.
«Menigheten i ødemarken» ville utføre sin store gjerning i stillhet. Ved å overlate
pompøse show til sine hierarkiske motstandere, og selv demonstrere vekst i sin
forholdsvis reduserte tilstand, kunne hun påvirke mennesker med evangeliets
kvalitet. Hennes rivaler var kledd i purpur og skarlagen, og levde i velstand sammen
med prinser og konger (Åp. 17: 2-4), og ville i løpet av de samme 1260 år, tilby
henne de svake, fattige og forfulgte, som lengtet etter å bli satt fri av det sanne
evangeliet.
Det beste perspektiv vi kan ha i vår tid, er å kjenne til Bibelens profetiske tidsperioder, som bl.a. viser den sanne menighetens fortid. Nettopp denne bakgrunnen er
så nødvendig for muligheten til å forstå den sanne menighetens nåtid og framtid.

____________________________________________________

Kapittel 2.
(1) Goddard, Was Jesus Influenced by Buddha? p. 9. (2) Home, Introduction to the
Critical Study and Knowledge of the Holy Scriptures, vol. 2, pt. 6, ch. 2, p. 316. (3) See
the author’s discussion in the chapters, “Papas, First Head of the Church in Asia” and
“Adam and the Church in China.” (4) How much we owe to these heroes, the world will
never know. Te Reformation was an outgrowth of the Church in the Wilderness. We
owe indirectly, at least, the Constitution of the United States to this noble army. Te
light, liberty, education, and civilization we possess today carne because of the frm
foundations laid in the convictions and courage of the heroes of the wilderness church.