Jesus

Den historiske Jesus

Jesus var engang alene med sine disipler. Da spurte han dem: «Hvem sier folk at jeg er?» De svarte og sa: Johannes døperen, andre sier Elias, andre igjen at en profet, en av de gamle, er oppstått» Vi leser at Fariseerne mente han var en gudsbespotter og en opprører.

Hvem var denne personen Jesus fra Nasaret? Hva brukte Jesus selv som argumentasjon og hva sier historien fra den tiden han levde?

Jesus brukte det gamle testamentet for å forklare hvem han var. I samtalene på veien til Emmaus var det hans hovedfokus.                       

“Han skulle få mange etterkommere”. De dekker hele kloden i dag.

Bøkene i Det gamle testamentet, er en samling skrifter som vi med sikkerhet vet ble skrevet lenge før Jesu fødsel. Funnet av dødehavsrullene er et tydelig bevis på det. I disse gamle skriftene om frelseren, Messias, kongen som skulle komme, får vi vite følgende:

*Han skulle være etterkommer av Juda stamme og etterkommer av kong David.    Ættetavlene til Jesus viser dette, men også historisk er hans familie knyttet til Davids ætt. Hegesippus (c.110–c.180) skrev at på hans tid levde det barnebarn etter Jesu bror Judas. «Disse ble det informert om, sat de var tilhørende Davids familie, og Evocatus førte dem til keiser Domitian: for keiseren fryktet Kristi komme, slik Herodes hadde gjort. Så spurte han dem om de var av kong Davids familie; og det bekjente de at de var.» Etter mye forhør ble de sluppet løs og ble senere ledere for menigheten.

Denne bygning dekker det som skal være en av de aller første forsamlingshus for de kristne i Jerusalem.

Slekts undersøkelser, har vist at flere jødiske familier i dag hevder med rette at de er etterkommere av kong David. Dette gjelder jøder med familienavn som Dayan, Shealtiel og Charlap/Don Yechia. De fleste av disse kommer fra Aleppo i Syria. Judah Kyriakos, også kjent som Judah av Jerusalem, var oldebarnet til Jude, Jesus bror eller halvbror, i følge samtidige skribenter (Epiphanius, Eusebius). Han var den siste jødiske lederen for den kristne menigheten i Jerusalem.

Andre kjennetegn fra det gamle testamentet:
*Både hedninger, mange folkeslag og konger ville komme til å ta i mot hans lys. Det stemmer jo med ettertiden. *Han skulle fødes i Betlehem. *Gud skulle la den skyld som vi hadde, ramme ham i stedet. *Han skulle mishandles uten å åpne sin munn. *Han skulle legges i en rik manns grav. *Han skulle få mange etterkommere. Kristendommens utbredelse har vært enorm, og etterkommere finnes det også i dag 2000 år senere).

*Han skulle bli regnet som en forbryter på sin tid og dømmes til døden. *Tiden for hans død var nøye forutsagt i Daniels bok. 490 år etter at befalingen gikk ut om gjenreising av Jerusalem, skulle det stå fram en fyrste som skulle utryddes etter 3 ½ år. Befalingen kom fra den persiske kongen Artaxerxes i år 597 f. Kr. 490 år senere sto Jesus fram offentlig og ble døpt i Jordan. Etter 3 ½ år (midt i en åruke på 7 år) skulle han tas av dage. Jesus ble korsfestet av Pontius Pilatus i Jerusalem nettopp 3 ½ år etter at han sto fram som trettiåring. (Daniel 9 kap.)

Jerusalem og templet skulle på ny ødelegges etter at Messias hadde vært der (Dan.9). Det gikk bare 40 år. Så sikre var jødene på at Jesus ikke var Messias og at templet derfor ikke kunne ødelegges før han kom, at de avslo alle fredsbetingelser fra Titus i år 70 e.Kr, og kjempet desperat til det siste. De ventet fortsatt på Messias.

Alle disse og flere forutsigelser om Messias’ komme, stemte overens med personen Jesus Kristus. Ettertidens historie kan også bekrefte dette.

Arkeologiske bevis i dag har åpenbart at romerne hadde regelmessige folketellinger av skattemessige hensyn, og at disse ble holdt ivertfall hvert 14 år. Keiser Augustus var den første som begynte med dette. I den gamle byen Antiokia (nå i Tyrkia) har man funnet en innskripsjon som viser at Kvirinius ivertfall var guvernør i Syria rundt 7 BC, og at han skal ha vært guvernør 2 ganger. En papyrus funnet i Egypt forteller oss om prosedyrene ved slike folketellinger: På grunn av den forstående folketelling er det nødvendig at alle de som en eller annen grunn ikke bor i sitt hjem, må med en gang forberede seg på å dra tilbake til sin egen hjemstavn slik at de kan bli innrullert sammen med sin fullstendige familie.

Hans fødsel, død og oppstandelse er en begivenhet som ligger 2000 år tilbake i tiden, men i dag er troen på historiens holdbarhet fremdeles levende.

Steder knyttet til Jesus

Betlehem og innskrivelse i manntall. Se bildet til høyre.

Nasaret: Det var lenge et spørsmål om troverdighet at byen Nasaret ble påstått å eksistere på Jesu tid. Selv om det var gamle ruiner var man usikker på navnet. Så fant arkeologer endelig det skriftlige beviset. I dag er man ikke i tvil om at Nasaret var en jødisk by på Jesu tid.

Kapernaum, Betsaida og Korasim. Alle er byer som ble forbannet av Jesus. I dag ligger de i ruiner, men er minnesmerker over den tiden Jesus levde.

Galileasjøen og «Jesus»båten:  Båten som ble funnet av en mann i kibbutz Ginnosar som lette etter skatter som ofte kan dukke opp langs Galileas bredder, ble svært forundret over å finne en 2000 år gammel båt. Jødene i denne kibbutsen er ikke interessert i Jesus, men båten tok de godt vare på. Hva som er interessant er at båten kan vise oss hvordan historiene i evangeliet stemmer. At «Jesus kunne sove foran i båten» og at det var plass til alle disiplene.

De besatte i gravhulene: Jesus dro med båt over til den andre siden av Genesaretsjøen på et tidspunkt. Der møtte han og disiplene noen som var besatte. De bodde i huler og de ba om befrielse. Jesus drev ut alle de onde åndene (for det var mange) og over i noen griser som gikk der. Det står at: «Og griseflokken sprang i veldig fart ned bratthenget og ut i sjøen, og de druknet i sjøen. Da flyktet de som passet grisene, og de fortalte om dette i byen og i bygdene. Og folk gikk ut for å se hva som var skjedd». Luk 5.14-15

Jøder spiser jo ikke gris, så her må det kanskje ha bodd hedninger? Det må finnes et sted langs Genesaretsjøen hvor denne beskrivelsen stemmer. Et brattheng hvor grisene kan styrte ut i sjøen og med gravhuler der de besatte kunne bo. Et slikt sted finnes. Gravhulene er der fortsatt. 1,75 km nord for denne plassen er det for nylig gravd ut en by med en synagoge. En sensasjon, mener de israelske arkeologene. Her har det bodd både hedninger og jøder viser funnene. En enda større sensasjon er den hebraiske marmor-tavlen som er funnet på marmorplater og stilt opp ved synagogen. Den har en inskripsjon.
Inskripsjonen er mulig dedikert til noen som skulle æres. Den består av åtte linjer, slik at det er svært detaljert eller ekspansivt. I de fleste tilfeller finner vi ikke så mange ord i hebraiske bokstaver som er gravert på stein, slik at personen som innskriften ble viet til, må ha hatt stor innflytelse på lokalbefolkningen. Det er ingen parallell for en så detaljert og dyr dedikasjon i arkeologiske funn hittil i Israel, sier prof. Artzy. Da den besatte var blitt fri, ville han følge Jesus, men Jesus sa: «Gå hjem til dine og fortell dem hvilke store ting Herren har gjort for deg, og hvordan Han har forbarmet seg over deg.» Er det en som har vist takknemlighet ved å risse ordene Marmaria (men vet kun at Mar betyr rabbi), og ordene amen”, “den hellige konge” og “den barmhjertige»,  inn i marmorplaten i byen de kom fra? Arbeidet med utgravningene ledes av Dr. Haim Cohen og Prof. Michal Artzy ved universitetet i Haifa.

Golgatha og Gravhagen: 

Forseglingen av Jesu grav

Rester av romersk jern (testet) brukt under forseglingen, sitter fortsatt i veggen

Navnet Golgata betyr hodeskalle. Flere korshull er funnet på korsfestelsesstedet. Funn på stedet viser at det har vært brukt til et henrettelsessted. Her ble det også funnet to mynter med bilde og navn på keiser Tiberius. En krok i veggen med en stor ring for å binde fast noe eller noen, er det også der. Like ved, skulle det ifølge Bibelen, være en hage med en ny grav. Det er flere tegn på at det lå en hage ved siden av; 2 vanncisterner og en olivenpresse er de mest sikre. I hagen fant man en grav. En stor stein ble satt foran graven etter at Jesu døde kropp ble lagt der og graven ble forseglet. Det er fortsatt rester etter forseglingen på veggen. Nylige analyser viser at det er jern fra romertiden.

 

Gabbata:

Johannes evangelium nevner et gårdsrom som kalles Gabbata (Joh.19:13), I århundrer fantes det ingen bekreftelse på dette og ingen arkeologiske støtte for noe slikt. Som et resultat av det, var kritikerne nølende til at det fantes noe slikt, og avviste det som en myte eller at bibelen ikke alltid var historisk korrekt. Men så kom William F Albright og viste at også på dette punktet hadde bibelen rett. Arkeologiske utgravninger viser at Gabbata var en del av gårdsrommet til Antoniaborgen, det romerske hovedsetet i Jerusalem. Den ble ødelagt i 66-70 AD, under beleiringen av Jerusalem. Dessverre ble det begravd under gjenoppbygging av Jerusalem under keiser Hadrian. I dag blir det vist fram til alle som ønsker å se stedet Johannes beskriver, hvor Jesus ble dømt og pisket.

 

Personer knyttet til Jesus:  
Alle disse personene knyttet til Jesus i det nye testamentet er det funnet navnene til på inskripsjoner; kong Herodes, kong Herodes Antipas, Pontius Pilatus, yppersteprestene Annas og Kaifas, landshøvdingen Quinius, keiserne Tiberius og Augustus, og vanlige folk som; Marta, Maria, Lasarus, Simon Bar Jonah, Jakob Jesu bror, Judah, Natanael og Alexander, sønn av Simon av Kyrenene. Det står i Markusevangeliet at mannen som ble tvunget til å bære Jesu kors da han falt sammen het Simon av Kyrenene og var far til Alexander og Rufus.  Alexanders grav er funnet.

Historiske vitnesbyrd:                                                                                                                            

På den tiden Jesus levde i Galilia og Judea, var landet okkupert av romerne. Israel var en avkrok av Romerriket, men var mest omtalt som et sted med stadig opprør. At en person som Jesus vandret rundt og talte og gjorde godt var ikke romerne så opptatt av. Det var romerne som skrev historie fra den tiden, men menneskene som vandret sammen med Jesus skrev også alt ned.  4 forskjellige menn skrev ned mye av det Jesus gjorde og sa. 2 av dem hadde vandret tett med han, de to andre hadde spurt alle som vandret med han. Den ene av dem, Lukas, skrev også ned historien om apostlene etterpå.

Ved siden av at evangeliene ble skrevet og bevart av de første kristne i Antiokia (som samlet den endelige bibelen), er det også andre synlige funn i dag.  Det er flere vitnesbyrd fra det første århundre, balnt annet på kisten til Jacob, hvor det står Jacob, sønn av Josef, Jesu bror. På flere andre av gravkistene funnet på oljeberget fra denne tid, er det funnet inngraverte kors og navnet Jesus skrevet to ganger ved siden av den avdødes navn.

 

De første historikerne som omtaler Jesus var den romerske Tacitus og jødiske Josephus.

Tacitus

Fra sitt ståsted i Roma i årtiene etter Jesu død, skriver den romerske forfatter Tacitus (ca. 56120 AD). om mennesker folk kalte kristne, som Nero hjemsøkte med straff. Tacitus var ikke vennlig stemt mot de kristne, likevel bekrefter han at «opphavsmannen til dette navn var en viss Kristus, som under Tiberius regjering, var blitt dømt til døden av prokuratoren Pontius Pilatus.» Deretter kommenterer han: «Selv om de kristnes fordervelige vantro foreløpig var blitt undertrykket, så brøt det ut igjen, ikke bare i Judea som dette onde skrev seg fra, men også i Roma, hvor alt avskyelig og skremmelig strømmet sammen fra alle kanter, og fikk  ny tilvekst»

Resten av den grusomme forfølgelsen av de kristne kjenner vi til. Tacitus beskrivelser av de kristne, er påstander han ikke brydde seg om å undersøke nærmere. Han regnet nok med at dette ville dø ut, eller kverket av den overlegne «opplyste» klasse. Men historien forteller oss, at selv senatorer ble omvendt på Tacitus tid og at den første leder for menigheten i Rom het Linus og var en tidligere senator.

Den jødiske historikeren Flavius Josephus levde også i årtiene etter Jesu død og det til og med i Israel. Han var født i år 37 AD, altså få år etter Jesu død. Han forteller selv at han var sønn til Matthias, en etnisk jødisk prest. Han var etterkommer av presten Jojarib som var en av de 24 prestene som ble innsatt i presteskift av kong David selv (1 Krøn. 24:7). Vi leser for øvrig i Lukas? At døperen Johannes sin far Sakarias var av Abias ætt, en annen av de 24. Joesephus sin mor var en aristokratisk kvinne som var etterkommer av de som regjerte under det hasmoneiske dynastiet i Judea.Skulle det være ukjent for Josephus det Tacitus kjente til i Roma? Josephus som selv var historiker?  Selvfølgelig ikke. Hans beskrivelse av Jesus er så utrolig at mange mener at det er en forfalskning. Enda merkeligere hadde det vært om han ikke hadde beskrevet Jesus og de kristne jøder, i det hele tatt. Han beskriver jo også samtidige jøder som Jakob, Jesu egen bror og Johannes døperen. Hvorfor skulle han ikke nevne Jesus?

Josephus

I en av sine bøker beskriver han Jesus, hans tjeneste, død og oppstandelse og beskriver også de første kristne som en troshelbredende bevegelse. Kanskje det var en av grunnene til at han prøvde å overtale jødene til å gi opp forsvaret av Jerusalem? Josephus beskriver Jesus som en vis mann og en lærer. Vi leser videre:«etter anklager fra ledende menn i blant oss, så dømte Pilatus han til korsfestelse. De som først av elsket han, minket ikke. Han viste seg for dem den tredje dag, gjenoppstått og i live, for Guds profeter hadde forutsagt disse ting og tusener er henrykt over dette.  Og stammen av kristne, som de kaller seg etter han, har til denne dag ikke forsvunnet.”   Dette ble ifølge Josephus selv ferdigskrevet i det trettende året av keiser Dominians regjeringstid, altså 93 eller 94 AD.

Pliny den yngre

Pliny den yngre

Pliny den yngre er den eneste vi kjenner til som var et skriftlig øyevitne til Vesuvs utbrudd og ødeleggelsen av Pompeii som begynte 24 august 79 AD. Han bodde da hos sin onkel i Napolibukten. Det er onkelen som gir beskjed om evakuering av Pompeii og sender båter over bukten for å hjelpe til.

I et brev datert så tidlig som i 112 AD, (ca. 80 år etter Jesu død) blir de kristnes lære og oppførsel beskrevet av den samme Pliny. Han står overfor et dilemma. Pliny var da blitt romersk guvernør i Bitynia (Asiasiden av Istanbul i dag). Flere kristne ble innbrakt til han. Vi vet ikke hva de blir beskyld for. Men Pliny bestemmer seg for å henrette dem om de ikke oppgir sin tro. Han skriver at han spør dem opp til tre ganger om de er kristne og forteller også konsekvensene av hva de svarer. Han skriver at mange forteller at de ikke lenger er kristne, men har vært før. De ofrer gjerne til de romerske gudene. Andre holder fast på sin tro. Han forteller at de kristne spiser sammen, synger sanger og lover at de aldri skal stjele, begå hor, bryte løfter m.m. Han skriver viser at dette sprer om seg fra byer til landsbyer. Pliny d.y. skriver til keiseren fordi han er litt usikker på om henrettelse er riktig å gjøre selv om de ikke har gjort noe annet galt, derfor skriver han et brev til for å få råd. Keiseren, som heter Trajan på dette tidspunktet, sier at han gjør rett i å henrette dem, men ber han om å ikke oppsøke dem for å straffeforfølge dem. Han sier også at hvis de hevder å ikke lenger være kristne og beviser det ved å ofre til de romerske gudene, skal de benådes. Keiser Trajan viser helt klart at han vet hvem de kristne er.

Polycarp
Polycarp levde mellom år 70 og 155 AD. Polycarp og hans samtidige har også etterlatt seg skriv som viser at Jesus var en virkelig person for dem bare 70-80 år etter at Jesus hadde vandret rundt på denne jorden. Han var opplært av en av Jesu egne apostler, Johannes, som oppholdt seg mye i LilleAsia (Tyrkia i dag). Selv var Polycarp leder for menigheten i Smyrna.  Han har etterlatt seg brev som er refs og oppmuntring til menigheten. “Jeg gleder meg med dere stort i Herren Jesus Kristus, for at dere tok imot etterfølgere av den sanne kjærlighet og tok følge med dem på deres vei

Han nevner også en samtidig etterfølger og leder blant de første kristne; Ignatius. Han etterlot seg brev skrevet rundt 105-115 A.D. I et av sine brev åpner han med; Ignatius, som er også Theophorus, til Polycarp som er biskop i menigheten til smyrnerne eller heller som har som sin biskop Gud Faderen og Jesus Kristus, (sender jeg) stor hilsen.

Begge disse levde altså kort tid etter Jesus og bekrefter tilstedeværelsen av Jesu etterfølgere mellom år 70 og 115 AD.

Johanan – Den korsfestede mannen fra Jerusalem

Bibelen sier at Jesus ble drept ved å bli korsfestet (Matt 27:32-27). Utover Matteus er det 35 henvisninger til korsfestelsen og nær 30 til korset som et symbol på Jesu død.

Et korsfestet offer fra Jesu tid.

Bilde: en korsfestet fot: Tekst: Lenge hadde man ikke noen fysiske bevis for hvordan korsfestelser fant sted. Men i 1968 fant Vassilios Tzaferis det første udiskutable bevis for et offer av en korsfestelse. Det er en fot med naglen ennå sittende fast. Foten har tilhørt Yohanan Ha`galgol, som av en eller annen årsak led denne grusomme død. En typisk romersk nagle har man også funnet flere av. En nagle  ble ble funnet i gravhagen 2003, på stedet der man tror Jesus ble korsfestet. Der er det også funnet merker etter hullene som korsene ble satt ned i.

romerske nagler til bruk ved korsfestelelse

Enda en observasjon viser korsfestelsens grusomhet. Dersom offeret slappet av, ville lungene bli holdt i en “pust ut” posisjon. Den eneste måten å klare å «puste ut» på var å klare å pusje seg selv opp på med beina. Vi kan bare tenke oss hvor vondt det må ha gjort. Ettersom tiden gikk, ble offeret utmattet av sult, hete, dehydrering, og kanskje også blodtap. Brystmusklene ville bli svake. Det ville bli hardere og hardere å klare å puste. Til slutt ville offeret dø. For at det skulle gå fortere ble noen ganger beina brukket. Det ville forhindre at offeret kunne pusje seg selv opp, slik at de klarte å trekke inn luft. Derved døde de mye fortere. Bibelen forteller at begge beina ble brukket på ofrene ved hans side, men da de kom til Jesus var han allerede dø. Les Johannes evangelium 19 kap. vers 31-33

Bena til Johanan, som ble funnet i graven sammen med den korsfestede foten viser at begge beina hans brukket, et av beinene hadde et rent brudd, det andre beinet var fullstendig knust til småbiter. Teoretisk kunne han ha vært den ene røveren som døde ved Jesu side. Uansett viser dette funnet hvordan dette foregikk, og sannheten i bibelens fortelling.

 

Jesus i jødisk litteratur
Mange har undret seg over at Jesus er så fraværende i jødisk litteratur. Tausheten er vel det største vitnesbyrdet om noe som er blitt bevist skjult? Før Jerusalems ødeleggelse av romerne i år 70 AD, slåss de ulike jødiske fraksjoner mellom hverandre. Hillels fariseere og fariseerne av Shammais hus hadde store oppgjør. Det hadde igjen stridigheter med sadukeerne som var de ledende prester på den tiden. De halvjødiske kongene i Herodesfamilien gjorde ikke saken lettere. Esserne holdt til mest i ørkenen, hadde sitt eget kvarter i Jerusalem og levde sitt liv i opposisjon til de fleste.  Nasareerne som de kalte de første kristne jødene, var en kilde til mest irritasjon, de «stjal tilhengere fra alle». Jødene hadde nok av fraksjoner, de trengte ikke enda flere i sin okkupasjonsstatus. Jesus ble betraktet som en opprører og opprørere som f.eks selotene (de som kjempet imot Rom) ble også tiltrukket av han for en stund. Et par av disiplene var seloter.

Etter Jerusalems ødeleggelse forsvinner de fleste. Hillel fraksjonen av fariseere går videre med flertallet av jødenes tro. De er kun opptatt av sin egen historie. Selotene kjemper videre for et fritt Israel med våpen i hånd. De som derimot hadde fulgt Jesus husket hans ord om å stikke av når de så Jerusalem omringet. Og det gjorde de. Noen til Pella i Jordan, resten til Antiokia i Syria (Tyrkia i dag). Det var derfra Israels jødekristne spredte historiene om Jesus videre.

Etter BarKocba opprøret i Judea i ca år 125AD, ble alle jøder forbudt å oppholde seg i Jerusalem. Dette gjaldt også de kristne jøder om de ville tilbake dit. Det er trolig årsaken til at mange minnesmerker etter Jesus ble glemt.

Vi må dessuten ikke glemme at jødene er blitt forfulgt de meste av de 2000 år som er gått, og at enhver henvisning og nedgradering av Jesus kunne være farlig, ja straffes med døden i den mørkeste middelalderen.

Men noen steder i jødisk litteratur, kan man muligens finne en kamuflert Jesus.

I følge Sanh. 43a, “På påskekvelden, ble Yeshu hengt (på et kors?) [Munich MS legger til ‘Nazareeren’] I førti dager før henrettelsen fant sted, var det en budbringer som gikk rundt og ropte: “Han kommer til å bli steinet fordi han har praktisert trolldom og enticed ledet Israel til frafall …. Kilde: the Babylonian Talmud

Noen mener at dette kan være en henvisning til Jesus, men jøder flest sier at det er en annen Yeshu.

Bibelen indikerer at Jesus ble hånet av noen jøder, som en horesønn (henvisning): Dette insinueres i Johannes 8:37: «Dere gjør deres fars gjerninger.» Da sa de til Ham: «Vi er ikke født i hor. Vi har én Far – Gud.»

Jødiske skriv beviser riktigheten av ryktene som svirret blant de som ikke likte han. Der kan vi lese at mor til Jesus var en hore: “Hun som var etterkommer av prinser og guvernører, lekte hore (harlot) med snekkere». Også i en fotnote #2 til Shabbath 104b blir det hevdet at i den usensurerte teksten i Talmud er det skrevet at; Jesu mor, Miriam (hebraisk for Maria) frisøren, hadde sex med mange men.

“Jesus var en bastard, født i hor.” (Yebamoth 49b, p.324).
“Maria var en hore: Jesus (Balaam) var en ond mann.” (Sanhedrin 106a &b, p.725).
“Jesus var en magiker og en idiot. Maria var en hore» (Shabbath 104b, p.504) Sanhedrin 106a  Henvisningen og pseudonymet Balaam, mener mange kan ha vært brukt fordi de sammenlignet alderen da de begge ble drept (34-35 år), og at de begge forførte Israels barn

Shimon ben Azzai sa: Jeg fant en bok om ættetavlene i Jerusalem og der står det: “Mannen Plony er en bastard (ikke født i ekteskap).” Mishnah Yevamot 4:18. Her mener man det referes til Jesus, under pseudonymet «Plony Almony» som er den jødiske formen for Ola Normann (John Doe på engelsk). Dette for å bringe han i vanry ved å ikke ville nevne hans navn engang. I Egypt hogget man vekk navnet på en man ville vanære. I tillegg må vi også henvise til at jøder kunne bli drept for å skrive eller oppbevare vanærende ord om Jesus.

[Onkelos] kaller Yeshu opp fra de døde.  [Onkelos] spør: Hvem er æret i denne verden?  [Yeshu] svarer: Israel.  [Onkelos spør:] Hva med å bli en av dem? [Yeshu] svarer: Søk etter å gjøre dem vel. Søk ikke deres onde. Den som en rører dem rører ved min øyesten.  [Onkelos] spør: Hva er din straff?  [Yeshu svarer]: I kokende avføring. Denne Onkelos kaller også opp Bileaam og keiser Titus. Talmud Gittin 56b-57a, Tosefta Chullin 2:23

Det skjedde en gang at R. Elazar ben Damah ble bitt av en slange og Ya’akov i landsbyen Sechania kom til han i navnet til Yeshu ben Pandira, men R. Yishmael ga han ingen tillatelse.”

Ben Pandira stammer fra anklager om at en romersk soldat med det navnet var hans egentlige far (fra jøden Celsus). Mulig fordi navnet har en viss likhet med det greske ordet Parthenos som betyr jomfru.

Alle disse henvisningene benektes å ha noen tilhørighet til den virkelige Jesus, selv om man mange ganger omskrev navnet og gav alt en metaforisk illustrasjon. Det mest naturlige da som nå, er å tie det hele i hjel og håpe det skal gå over.

Det er verdt å nevne at den ikke etter hvert så populære Shammai, en høyt ansett rabbinsk leder av Sanhedrin (det jødiske rådet) på Jesu tid (hans grav finnes ennå), laget 30 nye forordninger (lover) for jødene om renhet. Disse er også gått tapt i dag. Ingen fant det bryet verdt å ta vare på de heller.

Vi må heller ikke glemme at de som brakte sannheten om Jesus til hele verden stort sett var jøder de også.

Tractate Yom og endringene som skjedde i tempelet 40 år før Jerusalems ødeleggelse.
Jødene som skrev dette, mente at dette var fordi jøder generelt i denne tiden, ikke oppførte seg slik de skulle og at det hadde ingenting med Jesus å gjøre. De forteller at åndeligheten forsvant gradvis for så å bli helt borte 40 år før Jerusalems ødeleggelse. Det samme skjedde med miraklene i tempelet på den store forsoningsdagen. Miraklene som bekreftet at Gud hadde tilgitt dem. Dette gjaldt særlig den røde ullen i yppersteprestens hånd, som ikke lenger ble hvit slik den hadde pleid. Ifølge Det Nye Testamentet var tempeltjenesten over ved Jesu død. En ny pakt skulle inngås. Jesu blod var det endelige sonoffer for verdens synder. På samme måte som Shekinaen forlot det jødiske tempelet før ødeleggelsen av det første tempelet, så hadde Gud forlatt dette tempelet også. Dette forklarer Paulus inngående i brevet til hebreerne, som han som gammel fariseer endelig nå forsto.


Jesus i Dødehavsrullene (funnet i 1948):

Melkisedek i Dødehavsrullene.
I et dokument funnet blant dødehavsrullene, (11Q13) er Melkisedek presentert som en framtidig messiansk person, som vil forløse de som er hans. I Qumrandokumentet er denne Melkisedek kalt El eller Elohim. Teksten i Jes. 61:1-2 er sitert som referanse for at han er et substitut for YHWH. Forsoningen er knyttet til denne Melkisedekfiguren, med sterke bånd til den store forsoningsdag. Det er også spesielt at Qumran forsamlingen trodde på to messiaser…en prestelig og en kongelig Messias 1Qs 9:10-11). Paulus bruker også begrepet Melkisedek når han omtaler Jesus i brevet til hebreerne.

I Dødehavsrullene som ble skrevet før Jesu komme leser vi at de forventet en Messias som skulle gjøre følgene: (1) [for himlen] og jorden vil lytte til sin Messias, (2) [og alle] som er i dem, vil ikke vende seg bort fra de hellige bud. Bli oppmuntret, dere som søker Herren i hans tjeneste! (4) Vil du kanskje ikke møte Herren i den, alle de som håper i deres hjerte? (5) For Herren vil observere den hellige og kalle de rett etter navn, …….Gi de blinde synet igjenFor han vil helbrede de sårede og gjenopplive de døde og gi de fattige gode budskap. 4Q421
Da disiplene til døperen Johannes kommer for å få bekreftet at Jesus virkelig er Messias, er det disse bevisene om hva han gjør som overbeviser dem.
Jesus viste dette og  svarte og sa til dem (disiplene til Johannes): «Gå og fortell Johannes alt dere hører og ser: Blinde ser og lamme går. Spedalske blir renset og døve hører. Døde blir vekket opp, og evangeliet blir forkynt for fattige. Matt.11:4-5. + Luk.7:22

    

Fragment omhandler de som sørger over Jesu død.

Jødisk-canadisk journalist Simcha Jacobovici, er noe kontroversiell, men her skriver han ærlig og rett ut om intensjonen til noen oversettere av Dødehavsrullene. Han intervjuer flere av dem. De kan umulig skrive om Jesus, sier de, selv om han levde da. Men i et av fragmentene har Simcha nettopp funnet ord som inneholder symboler knyttet til Jesus. Her forteller han selv etter skuffelsen over de han mener bevisst endrer teksten: “Endelig stopp i min undersøkelse var på Dr. Robert Deutschs kontor. Når det gjelder gamle tekster, anses han av mange som den største arameiske og hebraiske epigrafen i verden. Hva sier denne teksten, spurte jeg? Uten å nøle, svarte Dr. Deutsch; “Det ser ut til at dette er en tekst skrevet av Jesu etterfølgere etter korsfestelsen. De forteller hverandre at de ikke skal fokusere på naglen og korsfestelsen som «deres fiende» gjør, og at de ikke “sørge” deres tap, men heller å fokusere på det “evige lys”, nevnt ved slutten av fragmentet». http://blogs.timesofisrael.com/jesus-discovered-in-dead-sea-scrolls/   Hvorfor skulle ikke esseerne skrive om Jesus? Det var tross alt i esserkvarteret at Jesus bl.a. holdt den siste nattverd.

 

Skeptiske skribenter i nyere tid om Jesus:
Jesu etterkommere har tatt imot hans budskap om redning fra et liv i synd, umoral og ondskap, samt håp om utfrielse og fred. I disse 2000 år har mennesker vært inspirert til å trosse farer, brukt sitt liv til å hjelpe andre og fortelle dem om Jesus fra Nasaret. Ja selv ateisten Darwin, uttalte da det på hans tid kom voldsomme angrep på misjonærer: «Dersom en reisende glemmer dette (misjonærenes gode virksomhet og avskaffelse av bla. menneskeofringer og kannibalisme), må det være av grov utakknemlighet, for dersom han skulle forlise på ukjent kyst, ville han svært fromt be om at misjonærens lære må ha nådd så langt. Misjonærens lære er en tryllestav. Huset er bygd, vinduene er satt i, markene pløyd, ja selv trærne er blitt podet av New Zealendere. De store fremskritt som har fulgt med innføringen av kristendommen i Sydhavet, er sannsynligvis enestående i historien

Ja selv de mest hardnakkede ateister og tvilere har kommet med følgende uttalelser om personen Jesus Kristus: «At Jesus er historisk, tviler ikke noen lenger på, hverken kristne eller vantro. De viktigste kjensgjerningene om ham synes å være hevet over enhver tvil,» uttalt av H.L.Mencken, forfatter og utgiver av tidsskriftet American Mercury. 
Han sier videre: «Det er ikke lett å forklare hans enestående og veldige suksess. Hvordan kunne det gå til at et menneske som i sitt liv bare hadde et bittert beger å tømme, ved døden kunne løfte seg selv til en slik aktelse og betydning, en så enestående makt og et ry som rystet hele verden?»

E.G.Wells

Den radikale tenkeren A.G.Wells skrev følgende i 1922; «Jesus av Nasaret. er uomtvistelig den dominerende skikkelsen i historien……å anta at han aldri har levd, at fortellingene om hans liv er oppdiktet, er vanskeligere og reiser flere problemer på historikerens vei, enn å anta de vesentligste elementer i evangeliene som fakta
En stor fritenker ved navn Herbert Spencer visste til slutt at hans egne løsninger hadde sviktet. I femti år hadde han brukt sin hjerne til å forsøke å løse tilværelsens gåte uavhengig av Bibelen. Ved slutten av sitt liv, innrømmer han hvor fullstendig unyttig hans bestrebelser har vært.

Sir William Ramsay ønsket å bevise at Bibelens historier ikke var virkelige. Han tok utgangspunkt i Paulus sine reiser og ville legge bevis for, gjennom å reise til de samme steder å foreta grundige undersøkelser, at historien om disse reisene ikke var pålitelige. 15 år brukte han på å finne grunnlag for å motbevise Bibelen. Boken han deretter skrev, vakte et raseri av forferdelse blant skeptikerne. Det han nå skrev var stikk i strid med det han hadde ventet å bevise. De neste 20 år skrev han bok etter bok fulle av beviser for sannferdigheten i det nye testamentet, bevist med utgravninger på stedet. Bevismaterialet var så overveldende, at mange vantro åpent forkastet sin tidligere vantro og tok imot kristendommen.

Lew Wallace skulle skrive en «sannferdig» bok om Jesus Kristus på oppfordring av en fritenker. Under sitt arbeid med å lese alt om Jesus, ble han stilt overfor det uforklarlige mennesket Jesus. Jo mer han leste jo mer ble han overbevist, bergprekenen som var hans programtale, undret ham. Han så at Jesus var det sentrale i verdens historie. Lew Wallace ble en kristen og bekjente at Jesus var Guds sønn. Boken som skulle fortelle om et helt vanlig menneske, ble den berømte boken Ben Hur.

Den kjente Professor Thomas A. Huxley bekjente følgende nær avslutningen av sitt liv: «I mine unge dager var jeg meget religiøs, men jeg gjorde mitt sinn til en slags maskin for etterforskning av de allmenngyldige lover i den materielle verden, og min åndelige natur ble forkrøplet. Etter å ha tilbrakt en ettermiddag sammen med en kristen venn, ba han denne om å fortelle han om kristendom – enkel, erfaringsmessig kristendom. I tre timer talte den kristne mannen om sin himmelske venn og om hva Hans kjærlighet og vennskap betød før ham. Huxley ble dypt rørt, og det kom tårer i hans øyne. «Hvis jeg bare kunne tro dette,» utbrøt han nedtrykt, «så ville jeg gjerne ofre min høyre hånd».

Forfatter og forkynner Earle Albert Rowell, gir oss følgende vitnesbyrd:
«Jeg er oppdratt som vantro. Foreldrene mine og de nærmeste slektninger var stolte av sin vantro. Jeg ble oppdratt blant tidens skrytende skeptikere… Men jeg undret meg over denne arme uopplyste mannen som ikke hadde noen verdslig myndighet, ikke ledet noen hær, ikke hadde noe embete, ikke tok imot æresbevisninger, ikke skrev noen bøker, og som i tidlig alder døde den mest foraktelige død som forbryter på et kors mellom to andre forbrytere – jeg undret meg over at hans navn likevel er det navnet som er høyest ansett på denne jorden, til og med blant de vantro selv.                                                                                                            Ingen vantro kunne si meg hvorfor hans ord er like mektige i dag som for 2000 år siden. Og ingen spotter kunne forklare hvordan disse gjennomspikrede hender kunne trekke menneskelige uhyrer og ødelagte personer opp av syndens helvete og på en natt forvandle dem til trofaste herlige helter som døde i torturens flammer, for at andre skulle få kjenne den mektige kraften og kjærligheten fra en frelser som hadde gitt deres sjel fred. Ingen agnostiker kunne gjøre klart hvorfor tilsynelatende udødelige riker synker i glemsel, mens den myrdede galileers herlighet og makt samler ny skjønnhet og styrke for hvert angrep og for hver generasjon.»

Mange kvinner og menn har gitt sine vitnesbyrd om hva denne mannen har betydd før dem. Hvem var han egentlig? Menneske? Guds sønn? Begge deler? Og hva betyr dette for oss? For deg som leser dette? Og hva skal vi gjøre med denne erkjennelse?

 

Den siste store manifestasjonen om hvem Jesus er?

I dag går mange og venter på det største beviset for at Jesus fantes men også at Han var den Han sa Han var. En mann hevdet å ha funnet Paktens ark 6 meter under jorda ved Hodeskallestedet i Jerusalem i 1982. Etter å ha analysert blodet på israelske labratorier skal blodet vise seg å være fra en person med kun en mor, men ingen jordisk far. Bevisene fra denne analysen er imidlertidig ikke offentliggjort. Han som gjorde funnet forklarte at Jesu blod skal ha rent fra korshullet, som er funnet rett over, og ned en jordskjelvsprekk og videre på lokket av Paktens Ark. Nettopp der blod ble sprinklet for å oppnå full forsoning mellom mennesker og Gud, i den jødiske helligdomstjenesten. Paktens ark ble altså gjemt av jøder før Jerusalems ødeleggelse akkurat der Messias ble korsfestet mer enn 600 år senere.

Hvem er den som seirer over verden, om ikke den som tror at Jesus er Guds Sønn? Han er den som kom med vann og blod – Jesus Kristus. Ikke bare med vann, men med vann og blod (Joh.19:34). Og Ånden er den som vitner, for Ånden er sannheten.  Og det er tre som vitner på jorden: Ånden, vannet og blodet. Og disse tre er ett. Hvis vi tar imot vitnesbyrdet fra mennesker, er Guds vitnesbyrd større. For dette er Guds vitnesbyrd, det som Han har vitnet om sin Sønn. Den som tror på Guds Sønn, har vitnesbyrdet i seg selv. Den som ikke tror Gud, har gjort Ham til en løgner, fordi han ikke har trodd det vitnesbyrdet som Gud har vitnet om sin Sønn“.

For å vite mer om denne historien se her:  www.arkfiles.net.

Hvis disse bevisene kommer ut kan det skape stor oppstandelse og kanskje også en endelig bekreftelse på både Jesu guddommelige opphav, Hans eksistens og Hans død for menneskeheten.


Men dere, sa Jesus til disiplene, hvem sier dere at jeg er?
Troende kristne har svart som Peter i 2000 år: Du er Messias, den levende Guds Sønn.
Hvis disiplene, som gikk i døden for sin tro på Jesus, talte sant når de sa at han var død men sto opp, så er han mer enn et menneske. For ingen har noensinne stått opp 3 dager etter døden inntraff. I tillegg fortalte disiplene at de så han dra til himmelen. De fulgte han med øynene til en sky skjulte han. Så hvor dro han? Hvordan kan en guddommelig person bare forsvinne i løse luften? Jesus sa selv hvor han dro; til sin Fars hus. Den gang trodde folk, enda de visste lite om hvordan universet er bygget opp. I dag da man har oppdaget radiobølger, satellitter som sender bilder i luften, fly og raketter, og kvantemekanikk som i fremtiden kan flytte mennesker fra en side av kloden til en annen, ja da tror vi ikke at det finnes en Gud. En Gud som har sett og skapt dette for lenge siden og som er Herre over alt det mennesker oppdager. Vitenskapen snakker nå om at det kanskje finnes et parallelt univers, at det finnes vesener på andre kloder og at universet beveger seg etter mange lover. Kunnskapen skal bli stor i den siste tid, skrev profeten Daniel, og menneskene skal fare omkring. Vår Gud er større enn alt dette, og hans sønn kom til jorden for å vise oss hvem han er i personlighet og hvordan han vil frelse oss fra all ondskapen.

Ta kontakt med Jesus. Han vil svare deg!

Kilder:

Luk.9,18 I .Mos.49, 10 Jes.49,6 60.3 52. 15
Mika Jes.9,6. 53,6. 5,7-8. 53.9-10. 53.12.
Dan.9,25. Esra7,11-26.
Profeten taler (E.A.Rowel) s.64 .82.50.101.102.92.55.
Et liv i Seier (M.E.Andross)
Årbøkene (Tacirus)

Tags: , , ,

No comments yet.

Leave a Reply