To artikler om tidsprofetien i Daniels bok kapittel 9

ARTIKKEL 1:

Den største tidsprofetien om Jesus
av pastor J.A. (Utgitt av bladet Obadja)

I Daniel kapittel 9,24-27 finner vi uten tvil Bibelens største profeti om Jesus. Selv om den ved første øyekast kan se litt vrien ut, er den slett ikke vanskelig å forstå.

Det kan være nyttig å ha med seg litt bakgrunn før vi går løs på oppgaven. Profeten Daniel var en av de mange israelittene som var blitt bortført fra Jerusalem til Babylon nesten 70 år tidligere. Det foregående kapittelet avslutter med at Daniel ble syk i mange dager på grunn av et syn som forferdet ham (Dan 8,27).

Synet som gjorde Daniel så uvel, var en uttalelse om at Helligdommen skulle komme til sin rett etter en tidsperiode på 2300 aftener og morgener (Dan 8,14). Daniel fikk også vite at dette synet siktet til en fjern fremtid. (Dan 8,26).

I Daniel kapittel 9 finner vi den aldrende profeten i søkende bibelstudium. Han studerer Jeremias profeti om at Jerusalem ville ligge i ruiner i 70 år (Dan 9,2; Jer 25,11). Tiden var snart utløpt. Ville Gud virkelig vente til ”en fjern fremtid” før Helligdommen kunne komme til sin rett? Kanskje hadde Herren ombestemt seg? Kanskje hadde Israels barn ennå ikke omvendt seg til Gud slik at de kunne reise hjem?

Daniel ber en ydmyk bønn. Han ber om tilgivelse for sin egen og Israels synd. Han roper til Gud om at han må vende sitt ansikt mot sin ”ødelagte helligdom” (vers 17). Han ber: ”Dryg ikke” (vers 19).

En engel avbryter Daniels bønn. Gabriel var kommet for å gi Daniel et svar (vers 21-23). Og dette svaret vi skal studere i Daniel kapittel 9,24-27.

Sytti uker er tilmålt ditt folk og din hellige stad til å innelukke frafallet og til å forsegle synder og til å dekke over misgjerning og til å føre fram en evig rettferdighet og til å besegle syn og profet og til å salve et Aller helligste.” Vers 24.

Innelukke frafall, forsegle synd, dekke over misgjerning – hovedinnholdet i dette verset er at Gud gir Israels barn 70 uker på å omvende seg. Men, ennå vet vi ikke noe om når denne tidsepoken begynner og derfor heller når den slutter. Kanskje neste vers kan hjelpe oss videre?

”Du skal vite og forstå: Fra den tid et ord går ut om å gjenreise og bygge Jerusalem, inntil en Salvet, en Fyrste, står fram, skal det gå sju uker og sekstito uker. Det skal settes i stand og oppbygges med gater og vollgraver, men under tidenes trengsel.” Vers 25.

Dette verset rommer et svar til den bekymrede Daniel, og svaret var gledelig. Jerusalem skulle gjenreises og gjenoppbygges og settes i stand. Det er ingenting her som tydet på at dette gjaldt en fjern fremtid. Men Gabriel har mer å fortelle. Vi får et startpunkt for perioden på de 70 uker: ”Fra den tid et ord går ut om å gjenreise og bygge Jerusalem.”

Høsten 457 fikk jødefolket selvstendighet av Medo-Persias konge Artaxerxes (Esra 7,11-26), og arbeidet med å gjenoppbygge Jerusalem settes igang. Derfor må vi begynne de 70 uker fra høsten 457 f. Kr.

”…inntil en Salvet”, en Fyrste, står fram, skal det gå sju uker og sekstito uker.”

”En salvet” er oversatt fra det hebraiske ordet ”Messias”. Så det er altså Messias – Jesus Kristus – som skulle stå fram etter disse 69 ukene (7 uker + 62 uker). På dette enkle grunnlaget skulle vi nå være i stand til å regne ut når Jesus skulle stå fram. Men et problem oppstår. Starter vi i 457 f. Kr, og regner 69 uker fremover i tid, så kommer vi noe over ett år fremover i tid og det monner ikke mye når vi vet at Jesus sto fram nesten 500 år senere.

Når vi har med tid å gjøre i profetier så må vi benytte det som gjerne kalles ”dag / år prinsippet”. Vi må regne ett år for hver dag, slik som for eksempel Esekiel gjorde da han utførte en profetisk handling i Esekiel 4,6 (se også 4 Mos 14,34). Dette ”dag / år prinsippet” er så anerkjent at vi finner det i fotnotene i flere bibeloversettelser, som for eksempel i Norsk Bibel fra 1988.

Da kan vi endelig gjøre en riktig utregning av de 69 uker, eller 483 dager, som i profetisk tid er 483 år. Starter vi med høsten 457 f. Kr. og legger til 483 år så kommer vi til år 27 e. Kr. (husk å legge til et år, siden år 0 ikke eksisterer).

Profetien forteller oss at Messias skulle stå fram i år 27 e. Kr. Var det da Jesus sto fram? Evangeliene forteller oss at Jesus sto fram og begynte han sin gjerning da han ble døpt av Johannes, 30 år gammel (Luk 3,21-23). Dette skjedde i Keiser Tiberius 15 regjeringsår (Luk 3,1), som vi rent historisk plasserer i året 27 e. Kr. Profetien og historien stemmer overens.

”Etter de sekstito ukene skal Den Salvede utryddes og intet ha. Byen og helligdommen skal bli ødelagt av folket til en fyrste som kommer – og slutten på det er oversvømmelse. Og inntil enden er det krig, ødeleggelse er fast besluttet.” Vers 26.

Etter de ”sekstito ukene”, altså etter år 27 e. Kr., skulle den salvede (Messias) utryddes. Byen og helligdommen som skulle ødelegges, sikter til år 70 e. Kr. da Jerusalem og tempelet igjen ble ødelagt, men denne gang av romerne. Vi har så langt tatt for oss 69 uker av de totalt 70 ukene, og vi mangler derfor en uke før profetien er komplett.

”Han skal stadfeste en pakt med mange for en uke. Midt i uken skal han bringe matoffer og slaktoffer til å opphøre. På styggedommens vinger skal ødeleggeren komme, og det inntil tilintetgjørelse og fast besluttet straffedom strømmer ned over den som volder ødeleggelsen.» Vers 27.

Nå mottar vi informasjon om den siste uken som vi manglet for å få et komplett bilde av profetien. Pakten skulle stadfestes denne uken og midt i uken skulle matoffer og slaktoffer, selve offersystemet opphøre. Dette skjedde da Jesus døde på korset. Ofringene hadde hatt som formål å lære Israel at synd betydde at en annen måtte dø i synderens sted. Den israelitt som brøt et av Guds ti bud måtte derfor selv ta livet av offerlammet. Da Jesus, som Johannes hadde omtalt som Guds lam (Joh 1:29.36), døde i synderes sted, så kunne ”matoffer og slaktoffer” endelig ”opphøre”.

Dette skjedde ”midt i uken”, og vi kan begynne å regne igjen. Fra høsten 457 f. Kr. legger vi til 483 år, og kommer frem til høsten 27 e. Kr. En uke er i følge ”dag/år prinsippet” en periode på 7 år, og ”midt i uken” må være 3 1/2 år etter år 27 e. Kr. Vi kommer fram til våren 31 e. Kr. Dette er det nøyaktige årstall og årstid for Jesu død på korset.

De 70 uker ender i år 34 e. Kr, og markerer slutten på den tid som jødefolket fikk til å omvende seg. Men i stedet for å omvende seg, begynte jødefolket, som var satt til å lære verden om Guds frelse, å forfølge de som forkynte budskapet om frelseren. De kristne hadde inntil da holdt til i Jerusalem, men nå flyktet de til andre deler av verden. Med seg tok de evangeliet om Jesus, Guds lam, som døde i vårt sted.

Der ender denne profetien i Daniels bok. Vi har sett hvordan Gud satte en tidslinje for sin frelsesplan århundrer på forhånd. Vi har funnet året og årstiden for Jesu død, og vi skulle tro det ikke var mer å føye til, men påskehøytiden gir oss et enda større bilde av nøyaktigheten i Guds plan.

Under den første påsken ble blodet av et lyteløst lam strøket over dørstolpen, for at den førstefødte skulle leve når den tiende plagen rammet Egypt (2 Mos 11,3–12,37). Dette var et vakkert bilde på frelsen gjennom Jesu blod. Påskelammet skulle slaktes den 14 i måneden Nisan, ”mellom de to aftenstunder” (2 Mos 12,6). ”De to aftenstunder” var i jødisk tid mellom den niende og tolvte time, det tidsrommet når solen for alvor begynner å synke til den gikk ned.

I Matteus 27,46 leser vi: ”Og ved den niende time ropte Jesus med høy røst: Eli, Eli, lama sabaktani? Det betyr: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?” Fire vers lenger ned forteller Matteus at ”Jesus ropte igjen med høy røst og oppgav ånden.” Datoen var den 14 i måneden Nisan. Tidspunktet var mellom de to aftenstunder, like etter den niende time. På tempelplassen hadde prestene akkurat begynt påskehøytidens ofringer. På Golgata døde Jesus Kristus, det sanne påskelam.

”Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?” Slik lød det ensomme ropet fra Golgata. Idet alle menneskers misgjerninger ble lagt på hans skuldre, opplevde Jesus å ta synderens plass adskilt fra Gud. Men i dette ropet lå også Jesu siste kall til de som sterkest hadde motarbeidet hans arbeid og som til slutt fikk han dømt og naglet til korset. Det måtte ringe en bjelle hos de skriftlærde og fariseerne som så utmerket godt kjente skriftene. Disse ordene hadde de selv lest opp i synagogene. Jesus hadde nemlig sitert en salme.

Hender må ha bladd seg fram i bokrullene til Salme 22, som begynner med nettopp disse ordene: ”Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?” (Sal 22,2). Øyne må ha lest linjene som fulgte. Ord skrevet 1000 år tidligere, skildret scenen med korsfestelsen av Jesus som de nylig hadde vært vitne til: ”De har gjennomboret mine hender og mine føtter.” (Sal 22,17). De hadde sett soldatene som hadde delt ”klærne hans mellom seg ved loddkasting” (Mat 27,35). Øyne faller igjen på salmistens ord: ”De deler mine klær mellom seg og kaster lodd om min kjortel.” (Sal 22,19). De hadde selv vært blant gruppen som Matteus beskriver: ”De som gikk forbi, spottet ham, ristet på hodet …”(Mat 27,39), og igjen hadde ordene fra en gammel salme beskrevet scenen ved korset: ”Alle som ser meg, spotter meg, vrenger munnen og rister på hodet” (Sal 22,8).

Jesu siste kall til sine fiender lærer oss noe om en Gud som aldri gir opp.

 __________________________________________________________________________
ARTIKKEL 2:

Den Siste Uken
av M.V.V

En engelsk landmåler og en romanforfatter produserte en endetidsteologi som mange kristne fant mer spennende enn Bibelens lære. Samtidig forfalsket og ødela de en profeti som kunne ledet mange jøder til å akseptere Jesus som Messias

Ingen troende mener at det er èn Messias for jødene og en annen for de kristne. Sant nok venter tusener av religiøse jøder på sin Messias, som de er sikker på ikke er de kristnes Jesus. For 2000 år siden ventet jødene på en hærfører som skulle nedkjempe romerne. I følge sine løfter, sendte Gud dem i stedet en frelser fra synd. Ideen om en politisk hærfører var noe presteskapet hadde funnet opp. Flere av jødenes ledere kunne ikke akseptere Guds løsning, og påvirket mange til å forkaste Jesus. Selv i dag er det få jøder som for eksempel forstår beskrivelsene i Jesaja om den lidende Messias, for det passer ikke med deres trostradisjoner.

Noen rabbineres forklaring.

Den første årsaken til at de fleste jøder ikke engang har hørt om denne profetien, er at mange rabbinere, helt siden Jesu tid, har gjort hva de kunne for at boken i det gamle testamentet, hvor denne profetien er nevnt, Daniels bok, ikke skal bli lest av jøder. Noen av dem har hevdet at Daniels bok er forbannet. Andre har påstått at boken ennå ikke er gjort aktiv for jødefolket, fordi den er for-seglet, og at dens budskap ikke kan bli forstått før i den aller siste tid. Det de imidlertid ikke har sett, er at profetiene i denne boken begynner med Daniels egen tid, og viser oss faser, tidsperioder, trinn og episoder gjennom hele historien, opp til endetiden.

Den andre årsaken til tausheten rundt denne viktige profetien om at Jesus må være Messias, er det en sentral del av kristenheten som må bære ansvaret for. Noen kristne inflytelsesrike ledere har plassert den siste uken i endetiden og fjerner dermed profetien som ledet til Kristi første komme.

La oss see på teksten i sin helhet:

Sytti uker er tilmålt ditt folk og din hellige stad til å innelukke frafall og til å forsegle synder og til å dekke over misgjerning og til å føre fram en evig rettferdighet og til å besegle syn og profet og til å salve et Aller Helligste. Du skal vite og forstå: Fra den tid et ord går ut om å gjenreise og bygge Jerusalem, inntil en salvet, en Fyrste, står fram, skal det gå sju uker og sekstito uker. Det skal igjen settes i stand og oppbygges med gater og vollgraver, men under tidenes trengsel. Etter de sekstito ukene skal Den Salvede utryddes og intet ha. Byen og helligdommen skal bli ødelagt av en fyrste som kommer, og slutten på det er oversvømmelse. Og inntil enden er det krig, ødeleggelse er fast besluttet. Han skal stadfeste en pakt med de mange på èn uke. Midt i uken skal hanbringe matofferog slaktoffer til å opphøre… Dan. 9:24-27.

Tolkning.

Hvem er det som kalles ditt folk i denne profetien? Engelen Gabriel sier dette til Daniel, og hans folk er jødefolket. En slik forståelsen styrkes også ved at byen Jerusalem er nevnt. Hva skulle skje i løpet av de 70 ukene?

(1) Å innelukke frafallet. Når det gjelder ordet innelukke, finner vi i 40 av de hebraiske manuskriptene, ordet lekalleh, fra rotordet kalah, som betyr å bringe til opphør eller avslutte, men det kan også bety å demonstrere, bekrefte, vise eller stadfeste. Frafallet stanser nødvendigvis ikke, men verifiseres. På engelsk; to bring to completion. Siden dette sies til Daniels folk, jødefolket, kan det vanskelig bety noe annet enn at Gud ga dem denne tiden (de 70 ukene) for å innelukke frafallet. Etter denne tidsperioden ble frafallet synliggjort og stadfestet. De religiøse ledernes forkastelse av Messias, bekrefter profetien.

(2) Forsegle synder. I noen engelske bibler er oversettelsen; To make an end of sins. Ordet kan bety enten synder eller syndoffer. 155 ganger i det gamle testamentet er det aktuelle ordet oversatt synder (i flertallsform), og det hebraiske ordet er da chatta’oth. Igjen er den naturlige betydningen at folkets synder eller opposisjon mot Guds plan, skulle forsegles, stadfestes og endelig dokumenteres, ved at bevisførselen avsluttes, eller kommer til veis ende. Hvis syndoffer skulle være den rette oversettelsen, må det henvises til offertjenestens avslutning ved det sanne offerlammets død.

(3) Dekke over misgjerning. Engelsk: To make atonement eller reconciliation. En bedre norsk oversettelse ville være at ved slutten av omtalte tidsperioden, de 70 ukene, skulle noe skje som ville dekke over, ha oppgjør med og sone alles synder og misgjerninger. At det her er snakk om Jesu død på korset, er nærliggende.

(4) Føre fram evig rettferdighet. At Jesu soningsdød rettferdiggjør alle som tror på frelsen og ber om tilgivelse, er betydningen. Samtidig er aksept av Jesu stedfortredende død selve nøkkelen til menneskets rettferdiggjørelse. Den er evig og behøver ikke flere offer.

5) Besegle syn og profet. Engelsk: To seal up. Profetiene som Daniels syn inneholder, skulle også bekreftes, forsegles, dokumenteres eller stadfestes etter de 70 ukene.

(6) Salve et aller helligste. Det hebraiske godesh godashim, er uten unntak i det gamle testamentet knyttet til meget hellige gjenstander relatert til templet eller tempeltjenesten. Uttrykket er aldri, vi gjentar – aldri, benyttet om en person. Likevel foreslår mange teologer at salve et allerhelligste henviser til Jesu salvelse ved sin dåp. Tolkningen er ikke holdbar verken hva grammatikk, sammenheng eller ordets vanlige bruk angår. Det betviles selfølgelig ikke at Jesus på en måte ble salvet til sin Messias-tjeneste ved sin dåp, men det passer altså ikke at uttrykket godesh godashim henviser til denne begivenheten. Det ville representere en forfalskning av skriften å hevde det.

En annen tolkning er at uttrykket refererer til salvelsen (innvielsen) av den himmelske helligdom etter Jesu himmelfart. Denne siste antakelsen kan umiddelbart synes logisk, siden den orginale himmelske helligommen på dette tidspunkt er den eneste som er i funksjonen,når den jordiske helligdommen sluttet å ha en oppgave, da forhenget revnet. Men vi får et problem når vi minnes at profetien gjelder hvem? Jo, ditt folk (Daniels folk, altså jødefolket) og din hellige stad (Jerusalem). Alle de andre hendelsene som profetien omhandler, har med jødefolket og Jerusalem å gjøre. Denne påstanden utgjør ikke en tolkning, men hentes fra selve skriften. Det ville derfor representere et ulogisk tolkningsbrudd å rive salvingen av en meget hellig gjenstand vekk fra profetiens egen tids- og stedsramme, ved å prosjektere eller løfte den vekk fra jødefolket og byen Jerusalem, som kapsler inn profetiens betydning. Forklaringen, slik den er gitt av engelen Gabriel til profeten Daniel, synes derfor å utelukke både teorien om at det henvises til Jesu dåp og at det er himmelens helligdom som er i fokus.

Da sitter vi igjen med beskrivelsen av: (1) En meget hellig gjenstand. (2) Knyttet til jødenes (ditt folk) tempeltjeneste. (3) Lokalisert i Jerusalen (din hellige stad). Jødenes tempel inneholdt mange gjenstander, som eksempel alteret, lysestaken, skuebrødsbordet og røkelseskaret. Men den helligste gjenstanden i templet lå i paktens ark i det aller helligste, nemlig Guds hellige lov, de ti bud skrevet med Guds egen finger.  Dette gjør et påstått funn av Paktens ark under golgata bratthenget ekstra interessant. Her hevdes det at Jesu blod rant ned gjennom en sprekk i fjellet på Arken som var skjult i en hule under. Salvingen av en meget hellig gjenstand, (godesh godashim) kan passe med dette funnet.

All tilgivelse gitt av Gud i gammeltestamentlig tid, måtte nødvendigvis bli gitt på forskudd, for det er umulig at blod av okser og bukker kan bortta synder, Heb. 10:4. Det var kun dyreblod som ble ofret inntil Jesu korsdød. Bare det sanne offerlammets blod kan tilgi. Hvis Jesu blod, ved hans død, hadde nådd eller blitt sprinklet på nådestolen, som inneholdt paktens ark med Guds bud, kunne det gamle testamentets forsoningstjeneste besegles, stadfestes og aktiviseres.  Derfor kan Gud ha ordnet det slik at paktens ark ble plassert i en hule rett under korsfestelsesstedet Golgata, på Moria fjellet, nøyaktig på samme sted hvor Gud også ba Abraham ofre sin sønn.  (Se de mange seminarene og bøker om dette tema på arkfiles.net og gjør opp din egen mening)

Profetiens begynnelse.

Vær oppmerksom på at de 70 ukene i profetien sies å være tilmålt Daniels folk. Ordet som er oversatt tilmålt, chathak på hebraisk, er i andre hebraiske kilder gitt betydningen avmålt (målt av) eller skåret av (avskåret). Engelen Gabriel kom til Daniel for å forklare det tidligere synet om de 2300 aftener og morgener omtalt i Dan. kap. 8. De 70 ukene er altså skåret av eller målt av denne lengre tidsperioden. Vi forholder oss i denne artikkelen kun til de 70 ukene som er målt av den lengre tidperiodens begynnelse, og tar ikke for oss hele tidsperioden som forløper etter Jesu død.

Synet identifiserer de 70 ukenes begynnelse med ordene; Fra den tid et ord går ut om å gjenreise og bygge Jerusalem, inntil etc… Jerusalem lå i ruiner da synet ble gitt. I Esras bok er tre ulike befalinger om gjenreising nevnt. Den første i Kyros’ første regjeringsår, 537 f.Kr. (Esra 1:1-4). Den andre i Darius’ regjeringstid, ca. i år 520 f.Kr. (Esra 6:1-2) Og det tredje i Artaxerxes 7. regjeringsår, som er i midten av året 457 f. Kr. (Esra 7:1-26.) Verken Kyros eller Darius gjorde tilgjengelig for jødene den frihet og de ressurser de trengte for på alvor å begynne gjenoppbygningen. Erklæringen eller befalingen om gjenoppbygning ble kun en erklæring på et papyrus. Ikke før Artaxerxes befaling kom i år 457, begynte den reelle oppbygningen, samtidig med at jødene fikk tilbake sine rettigheter og sin autoritet over byen. Det hadde heller ikke vært nødvendig med en tredje befaling, hvis de to foregående hadde vært effektive og reelle. Vi har derfor all grunn til å anta at det var befalingen i år 457 f.Kr. som møter profetiens spesifikasjon.

Symbolske tidsenheter

For å kunne tolke rett tidselementene i denne profetien, må vi kjenne til en spesiell symbolbruk i jødenes måte å regne tid på. Dette er godt beskrevet og dokumentert i historisk materiale og overlater ikke noe til gjetting eller synsing. At det ikke er snakk om vanlige 7-dagers uker, er for alle å se, for da ville ingen av profetiens påstander vært samstemt med senere hendelser i jødenes historien. I tillegg ville profetien da indikere at Jesus skulle ha kommet hundrevis av år før han i virkeligheten kom. For å gjøre tolknings-dokumentasjonen lett tilgjengelig på norsk, siterer vi kun et avsnitt fra Norsk Studiebibel, hovedredaktør Thoralf Gilbrant, fotnote under Dan. 24:27. (Alle teologiske verk gir oss denne samme forklaringen.)

Sitat fra studiebibelen: Jødene hadde flere slike uker eller syvere, som de kalte det. Uker av dager (Dan. 10:2), fram til sabbaten (Dan. 28:8-10). Uker av uker fra påske til pinse (4. Mos. 28:26). 5. Mos. 16:9.) Uker av måneder, syv måneder fram til løvhyttefesten i den syvende måned (3.Mos. 23:34.) Uker av år fra til sabbatsåret (3.Mos. 25:3-5) og uker av åruker fram til jubelåret (3.Mos.25:8-13.) I Daniel 9:24 er det tale om uker av år.(Sitat slutt).

Vi legger her til at jødenes bruk av år/uke formuleringen, er så kjent og dokumenterbar, at en videre debatt om det har liten hensikt. 4. Mos. 14:34 og Esek. 4:6 er bibelske eksempler på det hebraiske tolkningsprinsippet, èn dag for ett år. Denne måten å forstå profetien på, bygger ikke på disse eller andre bibelvers, men kommer fra kunnskap om hebraisk historie, språk og tradisjon. Bibelversene dokumenterer kun prinsippets aktualitet og benyttelse.

Profetiens årstall og oppfyllelse.

Utgangspunktet for tidsprofetien er altså midten av året 457 f.Kr, da den effektive befalingen om å gjenoppbygge Jerusalem ble gitt. De 70 år/ukene blir tilsammen 490 reelle år, og ender da i år 34 e.Kr. De 490 årene er videre delt opp i enheter på 7 år/uker, 62 år/uker og 1 år/uke. 7 pluss 62 år/uker, altså 69 år/uker, tar oss til høsten i år 27 e.Kr. Midt i den siste år/uken (Midt i de 7 årene fra år 27 til år 34, blir 3,5 år fra høsten år 27, som tar oss til våren/påsken i år 31.) Årstallene det er snakk om er altså 457 f.Kr. – 27 e.Kr. – 31. e.Kr. og 34.e.Kr. Jesus ble døpt og begynte sin tjeneste ved sin dåp høsten år 27 e.Kr. Jødefolkets ledere demonstrerte sin endelige forkastelse av Jesu lære da den første martyr, Stefanus, ble steinet i år 34. e.Kr. Midt i den siste uken, altså våren/påsken i år 31 e.Kr., døde Jesus på korset. Han døde i det samme øyeblikk presten skulle stikke kniven i det daglige kveldsofferet i templet. Jordskjelvet og oppstyret som da fant sted, omtaler utenombibelske kilder, gjorde at offerlammet unnslapp. Det sanne offerlammet hadde tatt dets plass. Alle disse detaljene ble både forutsagt, planlagt og tillatt gjennomført av Gud selv.

Hva sa profetien? Jo, midt i uken skulle hva skje? Slaktoffer skulle opphøre. Påsken kom nøyaktig midt i den siste profetiske år-uken og da Jesus døde, revnet det tunge forhenget mellom det hellige og aller helligste i templet, ovenfra og ned, og viste at Gud selv nå grep inn og avsluttet den jødiske offertjenesten. (Profetien sa: gjøre slutt på syndoffer.) Han som døde var med andre ord bevist å være den Messias alt i det gamle testamentet pekte fram mot. Hans død dekket, som profetien sa, over synd og misgjerning, og gjorde tilgjengelig for alle troende, en evig rettferdighet. Profetien spesifiserte også at den salvede skulle utryddes. Alt skjedde slik Gud hadde forutsagt gjennom profeten Daniel.

 

Moderne endring av tidsprofetien:

Vi har allerede vist av denne profetien påviser nøyaktig når det sanne offerlammet skulle dø for verdens synd, og at en rett forståelse av denne gudommelige forutsigelsen, ville lede mange jøder til å se at Jesus måtte være deres Messias. En relativt ny bibeltolkning har lansert ideen om at den siste uken i denne profetien skal løsrives fra sin sammenheng, og skyves helt ut til endetiden. På denne måten blir den siste uken i profetien stjålet eller kapret fra sin naturlige sammenheng. Engelen Gabriels ord til Daniel var 7 år-uker pluss 62 år-uker og 1 år-uke, som tilsammen blir de 70 år-ukene profetien dreier seg om. Den nye tolkningen avviser Gabriels forklaring, og sier i stedet 62 år-uker pluss 7 år-uker, punktum. Deretter venter profetien, sies det, i 2000 pluss år, og først da legges den siste uken til.

Denne tolkningen ble ledet an av den engelske landmåleren John Darby Nelson. I utgangspunkt hadde han lite innsikt i bibelens tolknignsprinsipper, og han kom til å tro at de jødiske religiøse lederne hadde rett og at Messias faktisk hadde planlagt å samle jødefolket, nedkjempe romerne og etablere et jordisk kongerike da han kom første gang. Men det var jo nettopp fordi han ikke ville være med på jødenes planer at han ble sitt eget folks fiende. Mitt rike er ikke av denne verden, sa Jesus da han samtalte med Pilatus, Joh. 18:36. Derfor kunne ikke Darby begripe hvorfor Messias ikke utførte det han mente at Daniels profeti forutsa skulle skje når de sytti år/ukene var slutt. (Dan. 9:24-27.)

For å finne en forklaring på dette problemet, lanserte han en ny teori, som han først kalte utsettelsesteorien. Dette er første gang denne ideen dukker opp i kristen litteratur og forkynnelse. Mange tror at Bibelen er kilden til denne tolkningen, men det stemmer ikke. Med utsettelsen mente Darby at da jødene ikke aksepterte Jesus, kunne ikke Gud, på daværende tidspunkt, etablere det forventede jødiske verdensherredømmet. Av den grunn måtte Gud gripe til en kriseløsning og utsette Jesu gjerning for jødene og begynne å sette sammen et nytt folk og en ny kirke. Darby skriver at kristendommen er et midlertidig og uventet fenomen som ikke var med i Guds grunnplan. Guds plan var etter hans mening, kun tiltenkt jødefolket. Han forsto ikke at Guds hensikt var at jødene skulle evangelisere verden. En rekke skriftsteder i Det gamle testamentet bekrefter jo denne påstanden. Darbys etterfølgere sier at Gud trakk ut kontakten på tidsklokken, og utsatte det han hadde tenkt å gjøre med jødefolket. Den kristne dispensasjonalismen kalles også i Darbys teologi for den store parantesen. Vær oppmerksom på at Darbys teorier også er roten til ideen om en hemmelig bortrykkelse før trengselstiden som mange evangeliske kristne i dag forfekter.

I 1970 fikk Darbys ideer assistanse av roman- og science fiction skribenten Hal Lindsey. Denne forfatteren skrev tidenes mest populære roman – The Late Great Planet Earth. I denne romanen lanseres Darbys dispensasjonalist ideer til en bred leserkrets. I boken blir det skapt et tankespinn hvor aktørene er Israel, Rom, Sovjet, kineserne, atomkrig og antikrist. Det fantastiske er at flere av denne romanens ideer og detaljer er i dag å finne i litteratur og forkynnelse innen pinse- og trosbevegelsen. Mange tror det er bibelsk forkynnelse de hører og leser, men kilden er en fantasiroman.

Mitt rike er ikke av denne verden, sa Jesus

Denne nyere teorien fjerner kanskje Guds beste bevis på at Jesus var og er Messias som er i Skriften. Mange kristne tror på John Darby Nelsons og Hal Lindseys alternative løsning, og tror ikke lenger at jødene trenger å bli omvendt. De har i stedet adoptert parolen til jøder og fariseerne på Jesu tid, som hevder at jødene er sikret vei til Guds rike fordi de tilhører Abrahams ætt.

Læren om at den siste uken i Daniels profeti skal skyves til endetiden, sammen med ideen om en hemmelig bortrykkelse av de troende før eller etter trengselstiden, og påstanden at Jesus kommer igjen som jødenes Messias etter bortrykkelsen, representerer en teologi som ikke passer med alle tekstene i Guds Ord.

Når Jesus snart kommer igjen annen gang, vil det være for sent for alle å finne ut hvem han er, for da kommer han for å hente dem som allerede har akseptert ham som frelser og Messias, enten de er jøder eller tilhører andre folkeslag.

Når jeg har gått bort og gjort i stand et sted for dere, skal jeg komme igjen og ta dere til meg. For der Jeg er, der skal også dere være . Joh.14:3

________________________________________________________________________________

 

 

Tags: , , , , , , ,

No comments yet.

Leave a Reply