10 dager

Tiden menigheten i Smyrna skulle ha særskilt trengsel. (Åp.2,10)

I Åpenbaringen er det gitt syv budskaper til syv forskjellige menigheter. Ved å se systemet bygdt opp i både Daniels bok og Åpenbaringen ser vi at Gud ofte benytter seg av tidslinjer med forskjellige epoker.
I Åpenbaringsboken ser vi hvordan tiden fra Johannes til Jesu komme blir forklart flere ganger og forskjellige måter.
Det er derfor vært en kjent tolkning av budskapene til menighetene i Åpenbaringen er snakk om syv forskjellige tidsepoker Guds sanne menighet ville måtte gå igjennom fra Johannes tid og til den siste menighet som ville ekistere når Jesus kom igjen.
De syv menighetene eksisterte også på Johannes sin tid og lå i et området som i dag kalles Vest-Tyrkia.
Andre steder i Åpenbaringen når steder og navn blir brukt er det for at den “profetiske makt eller person” har kjennetegn som passer med det som det henvises til. I så fall har alle de syv tidsepokene et fellestrekk med menighetene som eksisterte i Johannes samtid.

Tidsprofetien om de 10 dagene er gitt til den andre av de syv menighetene og lyder: “Frykt ikke for det du skal lide! Se, djevelen skal kaste nogen av eder i fengsel, forat I skal prøves, og I skal ha trengsel i ti dager. Vær tro inntil døden, så vil jeg gi dig livsens krone!” (Åp.2,10) I hele budskapet til denne menigheten ser vi at de er fattige og i trengsel i sin menighets tidsperiode men at det er særskilt “10 dager” som utpekter seg som spesielt grusomme.

Mange steder i Bibelen lærer vi om 1 dag/1 år prinsippet når det gjelder Bibelske profetier. Hvis det skal brukes profetisk tid også her, er det snakk om 10 år.

Keiser Diocletian sto bak den værste kristendomsforfølgelsen i Romersk historie. De ville tvinge kristne til å følge romerske tradisjoner og fester. Tenken var å redde den romerske kultur og tro fra den nye voksende tros-rettningen som i sin trosbekjennelse avviste Romernes religion.

Den første menigheten hadde mye trengsel men den var også seirene. Evangeliet ble spredt overalt til tross for de mange martyrer. Da jødene var i konflikt med romerne var de kristne for det meste utenfor denne konflikten og i perioder hadde de kristne noenlunde fred. Men romerriket begynte å slå hardere og hardere mot de kristne som vokste hurtigt i antall. De opplevde at de romerske skikkene var truet.

I år 303 skrev keiserne Diocletian, Maximian, Galerius, og Constantius edikter mot de kristne hvor de skulle tvinges til å følge romerske skikker og høytider. Etterhvert påtvang de alle til å å ofre til de hedenske guder. Mange kristne nektet og måtte bøte med livet. Dette regnes som den hardeste tiden for de kristne under hedenske Rom. Den blodige forfølgelsen fikk sin ende i 313, ti år etter da Konstantin og Licinius’s skrev et edikt i Milan om å behandle de kristne pent. Konstantin endte også senere opp med å ta kristendommen inn i den romerske stat. Fra denne tiden kunne de kristne begynne å nyte frihet og respekt i riket samt å få viktige verv.

De kristne hadde som sagt lenge vært forfult. Siden 250 E.Kr hadde det vært lover som skulle tvinge kristne til å ofre til romerske guder og delta i tradisjonene i det romerske rike. Hele denne tidsperioden passer med beskrivelse av den andre menigheten i Åpenbaringens erfaringer. Og da spesielt de 10 årene hvor forfølgelsene var på sitt værste. Tidsprofetien kunne vært en måte for Gud å varsle sin menighet på at det ville ta slutt og at de måtte holde ut.
Ifølge Åpenbaringen 1,1 var dette litt av grunnen til at budskapene ble gitt: “Jesu Kristi åpenbaring, som Gud gav ham forat han skulde vise sine tjenere det som snart skal skje”.

Tags: , , , , , , ,

No comments yet.

Leave a Reply